Skeive gleder: et homseliv som kvinne

44, biokvinne men kjønnsskeiv (genderqueer).

Jeg er skeiv. Av og til er det noen som er kritiske til begrepet «skeiv», blir sure nesten fordi det ikke sier noen ting om hvem jeg er: Betyr det at du er lesbisk, sier de. Eller er du bi? Og når jeg kvier meg for å svare skikkelig på det, så vekker det mistenksomhet: Kanskje jeg er en av de heteroene som nekter å finne seg i å være streit, fordi de føler seg annerledes eller har en alternativ seksuell praksis? Er det derfor jeg kaller meg «skeiv»? Nei, grunnen til at jeg kan være litt unnvikende i å forklare hva jeg legger i skeiv, er fordi da må jeg fortelle ganske mye om meg selv. Jeg kunne jo sagt «bi», at jeg tiltrekkes seksuelt av både kvinner og menn. Men det er ikke et helt korrekt svar, for jeg tiltrekkes av transpersoner også, og av folk uavhengig av kjønn. Og dessuten er det menn som får mitt hjerte til å banke hardest, eller i det minste maskuline former for mennesker.

Om jeg kunne definert meg helt fritt, uten å ta hensyn til at jeg er en bio-kvinne som ikke har tenkt å skifte kjønn: Så ville jeg sagt jeg var homse. Jeg er en maskulin person som tiltrekkes av menn, og i stor grad av homoseksuelle menn. Og jeg ønsker å være «mannen»/den maskuline i forholdet, både i hverdagen og i senga. Selv om jeg oftest kler meg feminint, liker kjole og sminke, og er glad i både brystene og musa mi. Jeg har en tilknytning til bdsm- og fetisj-miljøer, både i inn- og utland. Som oftest er jeg «topp» i den sammenhengen, både i heteromiljøer og i queermiljøer. Men jeg kan også nyte å være både underkastende. Imidlertid er strap-on nærmest en fetisj for meg, og en svært viktig del av min seksualitet er å penetrere, fortrinnsvis menn, men også kvinner. Sammen med kvinner vil jeg nesten alltid være "mann", den dominerende, Sjefen. Når jeg av og til går på lesbeklubber så trekker jeg ofte i drag. Ja, jeg kaller det drag, men kanskje det riktige ville være å kalle meg transvestitt? Jeg føler meg stor som et fjell og kåt som en jungel når jeg ikler meg mannsuttrykk, det er mye lettere å sjekke damer, og de faller som fluer.

Men min skeivhet dreier seg ikke bare om sex, i mine kjærlighetsforhold er det også gjerne en tvist: Nå har jeg funnet en veldig utradisjonell mann som jeg tror jeg vil dele livet med: han er trans, men kler seg svært sjelden i kvinneuttrykk. Bare av og til på fetisj-fester. Derimot har han en kvinnelig identitet, og vurderte en stund om han skulle gå igjennom kjønnskorrigering. Han vil være underdanig i forholdet, vil jobbe deltid og stelle hjemme for meg. Jeg føler meg veldig mann sammen med ham, eller maskulin da. Egentlig vil jeg jo sprenge kjønnsbåsene, men likevel føles det så tilfredsstillende det forholdet vi har nå; på hytta er det jeg som hugger ved, han som rer sengene, jeg kjører bilen og han smører matpakke når vi skal på tur. Det ligger en stor glede for oss i å snu på de tradisjonelle kjønnsrollene. Min skeivhet synes jo ikke så godt for dem som ikke kjenner meg. Jeg tenker at jeg sikkert kunne finne en kvinne å dele livet med, men hittil har jeg ikke hatt lengre kjærlighetsforhold til en kvinne, åpenheten for det er imidlertid der. Jeg føler meg veldig hjemme i de skeive miljøene: men ikke så mye i tradisjonelle lesbekretser, der blir jeg mistenkeliggjort som en av bidamene som bare vil ha litt mus av og til.

Har lyst til å si litt mer om det med strap-on; jeg har etter hvert møtt mange bidamer som nettopp ser strap-on som et symbol på biseksualitet både hos kvinner og menn: Kvinnen som vil penetrere, være den aktive, mannen. Og (bi)mannen som vil penetreres, være den hengivne, i forholdet. Så selv med forhold til en mann, så føler jeg meg veldig bi med ham, eller egentlig homo. Det veksler jo også, noen ganger er vi begge feminine, andre ganger er begge veldig maskuline. Siden slutten av tenårene har jeg hatt venninner som var lesber, og jeg har vanket på kvinnekvelder i begynnelsen av tjueåra. Der fant jeg alltid damer å tenne på, nemlig butchene.

Men aller mest føler jeg meg hjemme i mannlige homsemiljøer, f.eks. SLM i Stockholm (som av og til lar kvinner og transmenn være med). Jeg har hatt en homofil elsker, hvor jeg var den eneste «dama» han har vært sammen med (han var «bear» og jeg hans «cub»), og en annen bifil mannlige elsker som så meg som sin homse-elsker, ikke som elskerinne.

Vanskelig å forklare dette for folk, uten å fortelle masse om min seksuelle praksis. Jeg er en dame som liker å ha sex (og forhold) til menn som har sex med menn. Det er mange av oss der ute. Jeg ønsker å bli trodd på min skeivhet uten å måtte være åpen om alt dette, så derfor har jeg landet på å kalle meg bi. Være en åpen bifil. For få av dem der ute. Og så driver jeg og gløtter litt på trans-sløret mitt samtidig. Har prøvd å transe litt i mer offentlige sammenhenger, og det føles bra. Men først og fremst kaller jeg det drag-ing, jeg leker jo med maskuline stereotypier. Har også vært med på Drag King Fight Club i Stockholm, der masse feministdamer (de fleste bi/lesber, kjønnsskeive og dessuten med i ymse fetisj/bdsm-miljøer) møtes i drag og slåss. Alternativ kunne jeg kalt meg panfil, en som tenner på alle slags kjønn, evt ikke bryr seg om kjønn, men syns der er en litt rar term.

Ellers er jeg i 40-åra, har store barn, lederjobb og lever i sentrum av en stor by.