Å være dobbeltminoritet

Jeg er en lesbisk kvinne på 32.

Jeg vil fortelle om min opplevelse av å være dobbelt minoritet. Ikke muslim og homofil eller kristen og homofil (selv om jeg er sistnevnte), men det å være BDSMer og homofil. For dem som ikke måtte vite hva BDSM er - les her: https://no.wikipedia.org/wiki/Sadomasochisme. Det er ironisk, all den tid så mange hevder at det å være BDSMer ikke er en del av ens identitet, men for meg er det at jeg er BDSMer nesten viktigere enn det at jeg er lesbisk. Det er like vanskelig for meg å forestille meg et seksuelt samliv uten elementer av makt og smerte som det er å forestille meg et seksuelt samliv med en mann. Jeg har heller aldri hatt sex med noen uten at BDSM har vært involvert på en eller annen måte, og mennesker som overhodet ikke har denne interessen finnes ikke interessante for meg når det gjelder å ha en seksuell relasjon med dem. Det trenger ikke nødvendigvis alltid å være så brutalt og hardt - jeg ser ikke på meg selv som en «ekstrem» utøver av BDSM på noen som helst måte - men jeg trenger det lille ekstra krydderet som BDSM gir meg for å fungere seksuelt. Og, for å være klar på det: Jeg er helt avhengig av at partneren min både er klar over dette «krydderet» og fullt ut er med på leken.

Mine første BDSM-fantasier hadde jeg da jeg var fem eller seks. Mine første fantasier om damer hadde jeg da jeg var ni eller ti. Den første personen jeg hadde en seksuell relasjon med (selv om vi ikke hadde sex) var en mann, og det eneste i den relasjonen som tente meg var det faktum at han drev med det jeg nå vet er en light-versjon av SM.

Det var ikke før jeg var 28 at jeg forstod hvorfor alle var så opptatte av sex - det var da jeg fant ut at jeg er BDSMer, og en måned omtrent etterpå forsto jeg også at jeg var lesbisk. For meg var det nødvendig å først finne ut *hva* jeg tenner på seksuelt før jeg for alvor kunne begynne å tenke på *hvem* jeg tenner på seksuelt - men det er viktig å si at det ikke er sånn for alle. Antageligvis er jeg like sær sånn sett som jeg er på alle andre måter.

Det som føles vanskelig for meg er følgende: Jeg føler at jeg fullt ut kan være åpen om at jeg er lesbisk. Det å fortelle det til familien var enkelt, det å si det til venner var enkelt, det å si det til kolleger, helsepersonell og alle andre er enkelt. Jeg har vært åpen om at jeg er lesbisk i snart fem år, og har aldri fått en negativ reaksjon som jeg synes det er verdt å nevne. Samtidig føler jeg angst over å bli outet som BDSMer, å bli sett ned på på grunn av måten jeg ønsker å vise min kjærlighet på. Jeg har ingen interesse av å dele intime detaljer av mitt kjærlighetsliv med andre enn den jeg har sex med og muligens svært nære venner, men det å gå og være redd for at en ex eller noen andre som ikke liker meg skal kunne fortelle om denne sære interessen jeg har og på grunn av folks fordommer få det (og meg!) til å fremstå som noe vederstyggelig og foraktelig…det er vanskelig.