19 år i “fengsel”

Kvinne, 27 år, kaller meg skeiv.

Historien er blitt kalt 19 år i "fengsel" fordi det er slik jeg har følt at mesteparten av livet mitt har vært. Det skulle gå så langt tid før jeg endelig klarte å innrømme hva jeg følte, hvem jeg var og å stolt si at jeg er skeiv. Jeg måtte gjennom mye vondt både følelsesmessig og kroppslig, og også miste folk på veien.

For å fortelle historien min må jeg helt tilbake til barndommen. Jeg merket veldig tidlig at jeg var tiltrukket av jenter, helt ned i seksårsalderen, da fikk jeg et kyss av en jente for første gang. I den alderen skjønte jeg ikke hva sex eller legning var, men jeg merket på hele kroppen at det var noe ved henne jeg ble tiltrukket av. Hjemme var det å være homofil ikke godtatt. Det er kanskje noe man forventer at det er når man kommer fra en etnisk norsk familie, men foreldrene mine var ganske konservative. Gjennom hele oppveksten fikk jeg det inn med teskje hvor unormalt, sykt og feil det var. Hvis to av samme kjønn kysset på tven, hørte jeg moren min si "æsj", og si at sånt blir hu kvalm av å se på. Som liten hørte jeg jo på det foreldrene mine sa, og over en lang periode med slike kommentarer medførte det et stort hat mot meg selv. Jeg følte jo at kommentarene gjaldt meg. Den lille selvtilliten man skal bygge opp i starten av tenårene var helt borte, og ble heller erstattet med et hat mot meg selv og moren min. I løpet av tenårene var jeg innom selvmordstanker, sosial angst, selvskading og en lang periode med depresjon.

Fram til jeg var 22 fornektet jeg at jeg var skeiv, og gikk til og med så langt at jeg forlovet meg med en mann... Da kom jeg ut som bifil, noe jeg tror jeg gjorde fordi det var lettere enn å erkjenne hva jeg egentlig følte. 3 år etterpå slo jeg opp med han og sa høyt for første gang jeg er lesbisk. Å komme ut av skapet er det vanskeligste jeg noen gang har gjort, men så og si alle var støttende og sa at de syns det var tøft av meg. Bortsett fra mamma og bestevenninna mi. Bestevenninna mi ville ikke ha noe mer med meg å gjøre etter at jeg fortalte henne det, og jeg har aldri hørt fra henne igjen. Moren min og jeg snakket sammen i en time, og hun viste null empati eller forståelse for hvordan jeg hadde det, og hun sa om og om igjen hvor mye hun ikke likte dette. Det var som å komme ut til en robot, og på et tidspunkt var jeg nesten redd hun skulle kaste meg ut. Men etter alt jeg har gått igjennom, har jeg lært at jeg kan ikke sette andres komfortabelhet ovenfor min egen lykke. Nå klarer jeg endelig å si at jeg er stolt av å være skeiv!