Å bli dømt til å ikke finnes

Jeg er en mann som ikke finnes, 34 år.

I følge folkeregisteret er jeg kvinne. I følge hormonnivåer og utseende er jeg mann, takket være leger som tør å hjelpe. Og ikke minst har jeg en kjønnsidentitet som mann. Jeg er en homofil mann som har født barn. Det likte ikke Rikshospitalets seksjon for transseksualisme. Jeg fikk beskjed om at mitt barn ikke burde vært født, eller at jeg i det minste burde oppfatte fødselen som en voldtekt av min egen kropp. Jeg ble oppfordret til å ha sex med kvinner, til tross for at jeg var åpen om min homofile orientering (og dermed lite samarbeidsvillig). De to årene i utredning var vonde, men jeg hadde tross alt et visst håp. Ville jeg få lov til å eksistere som meg selv? Kunne jeg håpe på å få hjelp? Denne eksistensielle usikkerheten ga meg angst. Deprimert var jeg fra før og det har ikke blitt så mye bedre. Utredningen på Rikshospitalet ødela mye av selvtilliten min og evnen til å omgås mennesker. Jeg tør ikke stole på noen, regner med at alle mener noe annet enn det de sier, og har ingen grenser for privat utlevering. På Rikshospitalet lærte jeg å tråkke langt over de grensene jeg hadde ved å utlevere mitt innerste til mennesker jeg ikke hadde noen grunn til å stole på, og som brukte min åpenhet til å ødelegge meg. Resultatet ble at jeg ikke fikk noen behandling. Jeg fikk beskjed om at jeg var for gammel og søkte behandling for sent. Jeg var i slutten av 20-årene.

Takket være et godt kontaktnett med lege, psykolog, venner og familie, overlevde jeg. Jeg fikk hormonbehandling av leger utenfor Rikshospitalet, med tett og god oppfølging. Det var det beste som har hendt meg. Rikshospitalets seksjon for transseksualisme er det eneste stedet jeg har opplevd diskriminering fordi jeg er trans på feil måte. bl.a. homo og for gammel.

I dag er jeg i ferd med å bli 100% uføretrygdet p.g.a. angst og depresjon. Jeg går jevnlig til psykolog, hovedsakelig for å forsøke å rette opp/legge bak meg det som hendte under utredningen på Rikshospitalet. Jeg tror ikke alt hadde vært annerledes hvis jeg hadde blitt godkjent som mann, men mye hadde vært enklere. Når/hvis jeg kommer meg psykisk, har jeg mulighet til å henvises tilbake til Rikshospitalet for en ny runde med mental ødeleggelse. Det frister ikke, men med trang økonomi er det den eneste muligheten jeg har til å få den hjelpen jeg trenger. Ikke blir jeg yngre, mindre homo eller mindre forelder med årene heller. Jeg er i ferd med å tape kampen mot bitterheten. Jeg burde kanskje vært død, og gleder meg til livet tar slutt. I mellomtiden prøver jeg å gjøre det beste ut av det, ta en dag av gangen, ta medisinene mine, være der for venner og barnet mitt (som ikke bor hos meg).