Det store skapet

Jeg er en jente på 22 år, som kaller meg selv bifil. Jeg kommer i fra en liten bygd, der alle kjenner alle. Hadde vært sammen med en gutt i 3 år, men både jeg og han visste dette bare endte en vei. Forholdet var ikke sterkt og hadde sine humper på veien. I slutten av forholdet, fikk jeg en følelse inni meg, at dette ikke var rett for meg. Jeg kunne ikke sette ord på hva det var. Tenkte det kanskje bare var at jeg ikke trivdes i det forholdet jeg var i. Men etterhvert skjønte jeg det var mer ugler i mosen. Jeg brukte grunnen at jeg hadde blitt "bifil" til kjæresten min, for å kunne gjøre det slutt. Jeg sa jeg måtte stole på den magefølelsen jeg hadde fått, og finne ut av dette. Etter 4 måneder etter bruddet, møte jeg en jente jeg likte godt. Vi ble venner og senere begynte å styre på litt. Alt føltes rett, og jeg følte for første gang i livet mitt at jeg kunne være meg selv 100%. Jeg følte jeg virkelig levde! Ikke at alt var rosen rødt. I og med jeg kommer ifra en knøtt liten bygd, var ikke akkurat dette noe "stas" å fortelle, venner, bekjente og ikke minst familie. Mange tok det helt fint, og sa de var stolte av meg som turte dette. Creds! Mens andre vendte ryggen. De to personene jeg setter høyest her i livet, er min bror og min mamma. Og begge disse to vendte meg ryggen. Skjønner at det er et stort sjokk, men de burde heller tenkt, hva jeg måtte igjennom for å i det hele tatt, kunne fortelle de det. Og i tillegg i denne start fasen av bifil livet, hatet jeg meg selv, for at jeg var annerledes enn mange andre. Hvorfor hendte dette akkurat meg? Tenk så ekkelt å like samme kjønn. Mange tanker svirret i hodet mitt.

Tiden gikk, og tiden leger alle sår sier de, og det gjorde det. Både min mamma og bror aksepterte meg. Det gikk ikke lang tid før jeg fikk meg jentekjæreste. Alle i familien tok henne imot med åpne armer. Denne dagen husker jeg spesielt godt, fordi da hadde min bror sagt til sin kjæreste: Se på hun da, hvor glad og lykkelig hun er nå. Tror jeg aldri har sett henne sånn før. Dette varmet. Min bror hadde problemer med å tenke seg, meg sammen med en annen jente, men når han ble kjent med kjæresten min, ble det annerledes, fordi da var hun plutselig en helt annen person og ikke bare en jente, men også kjæresten min. Jeg er en dag i dag, stolt av den jeg er, og skjuler det ikke på noen måte. Jeg er den jeg er, og liker ikke folk det, så hever jeg meg over det, fordi da er de ikke verdt det! Jeg har fått mange nye venner i det "skeive" miljøet, og dette er venner for livet. Er stolt av meg selv og alle dere andre som står frem og er stolte! *Hever glasset for oss*