Et ærlig liv

Alder: 40+

Der satt vi da, jeg og min datter på 17, på gulvet, på badet. Jeg måtte fortelle, jeg måtte ta sjansen. Ville hun forstå, ville hun tilgi meg. Hun var det fineste jeg hadde. Jeg hadde gjort henne så mye vondt. Skilt meg fra mammaen hennes. Hun ville fortsatt bo hos meg. Så giftet meg igjen, og vi fikk en vanskelig tid. Hun var lykkelig for å få stebrødre. Hun hadde alltid ønsket seg søsken etter vi mistet hennes søster. Så kom ei søster til verden. Men pappa hadde fortrengt noe i livet sitt. Det hadde jeg klart bra også, begge gangene jeg giftet meg var det av kjærlighet. Det er urettferdig egentlig, jeg bare kunne ikke leve videre med konene mine, men det var ikke pga av legningen. Jeg har ikke vært i noe skap, hva skulle jeg gjøre i et skap i 40 år! Nei, jeg følte at jeg måtte. Sannheten er at jeg ikke klarte mer. Jeg tente på menn, jeg så på menn, jeg drømte om å ta på en mann. Våkne sammen, se på han og vite at det er riktig. Tenk om jeg kunne være meg selv, med god samvittighet. Det var min drøm da. Så jeg måtte. Det var den største, ikke vanligste, samtalen jeg bare måtte ta. Jeg kunne mistet det fineste jeg hadde, hun kunne ha valgt meg bort. Jeg hadde jo bare gjort feil, jeg hadde alltid gitt henne kjærlighet, det vet jeg. Men hun fikk hele tiden utfordringer pga av meg. Jaja, der satt vi da. Jeg hadde et håp at hun forsto. Forsto og godtok. Da ville jo alle andres meninger bli meningsløse for meg. Tårer, det ble mange, men gode. Husker så godt, jeg klarte å si det. "Jeg har vært god pappa, men gjort mye som har såret deg." Og i dag må jeg såre deg igjen. Nå håper jeg det er siste gangen. Pappaen din er homo, jeg liker menn jeg vil du skal vite dette av meg og ingen andre. Jeg klarer ikke å holde det tilbake mer. Jeg kommer ikke til å ha jentekjæreste mer. Jeg vil ha et ærlig liv. Klarer ikke å leve to liv, jeg vil være meg. Svaret henne har båret meg frem. Hun sa, "pappa, trodde du var syk jeg, jeg har da venner som er slik. Du er jo pappaen min uansett". "Og det betyr jo at jeg ikke får ei ny stemor og det er jeg gla for". Etter denne samtalen har mitt liv vært enkelt. Ja har alltid trodd på ærlighet. Tiden etter dette var det jo familie, ansatte og venner som jeg måtte fortelle til. Men det kostet meg ingenting fordi godtok dem ikke meg godtok dem ikke min datter og da ville ikke disse menneskene bety noe for meg uansett.

Min fasit etter 10 år er at jeg har ikke møtt et eneste menneske som har "dømt". Har man rett til å velge andres liv før man velger sitt eget. Jeg tror ikke det. Derfor måtte jeg velge vekk kjærlighet til det andre kjønn for å ikke såre, men mest av alt for å ha et ærlig liv til mine nærmeste. Mitt tips til andre: ikke gå inn i skapet, se deg heller i speilet.

Universitetsbiblioteket i Bergen, Skeivt arkiv

Besøksadresse: Manuskript- og librarsamlingen
HF-bygget, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen
Postadresse: Postboks 7808, 5020 Bergen
Kontakt: skeivtarkiv@uib.no
Ansvarlig redaktør: Runar Jordåen, førstebibliotekar

Skeivt arkiv tar forbehold om feil i tekster og bildebruk. Ta gjerne kontakt dersom du mener noe ikke stemmer.

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram.

Skeivt Arkiv ©  2017

Kulturrådet Fritt ord Nasjonalbiblioteket