Fanget av egen seksualitet

Hei, jeg er en gutt eller mann på 32 år. Jeg har hatt et tungt liv, og store deler av tiden har jeg vandret i mørket. Jeg har kjent på følelser ikke alle mennesker har vært borti, og slitt med ting jeg ikke unner noen. Helt siden jeg var tenåring har fascinasjonen vært der; for den seksuelle kontakten mellom to gutter. Stort sett har fascinasjonen for jenter vært der parallelt, men den seksuelle dragningen mot samme kjønn har nok vært dominerende. Som for mange begynte det med uskyldig lek mellom venner, som kanskje fascinerte sterkere hos meg enn hos den andre part. Likeledes har min fascinasjon for det skjønne og vakre hos kvinner vært sterk. Kanskje sterkere enn hos de fleste. Med sterke interesser innenfor den visuelle verden, i maling og kunst har det alltid vært en sterk følsomhet for det vakre. Ingenting er vel mer vakkert enn lange lokker over en solbrun rygg. Skjønnhet finnes i så mye her i verden, små glimt av skjønnhet finnes overalt. Skjønnhet finnes i det grasiøse og det yndige i en kvinnekropp og i det vakre ansiktet. Den lille snerten idet hun i bestemt takt setter den ene foten foran den andre på fortauet. Det er en sånn kraft i denne skjønnheten at det i alle tider har skapt ufred og kamp mellom menn.

Slik må det også føles for en homofil mann. Han som ser på andre menn på denne måten. Han må bli grepet av den samme skjønnheten. Slik har det aldri vært for meg. Om enn jeg har forsøkt å forelske meg i den ene mannen etter den andre, følt meg frem om det kunne være mulig. Det kunne jo hende jeg bare fornektet det, at jeg var bifil som det heter. Det ville jo være trist å fornekte dette. Men aldri med en mann, har jeg kjent noe som minner om det jeg kjenner som forelskelse, eller denne fascinasjonen for det vakre hos kvinnen og hennes kropp. Klart jeg kan skille ut den kjekke mannen eller den flotteste mannlige fysikken fra de andre. Det kan enhver med en viss estetisk sans og blikk for proporsjoner, men dragningen mot dette som noe vakkert har aldri vært der. Det er merkelig slik det er, men da er det altså kun fascinasjonen for den seksuelle akten som står igjen. Kun et avgrenset, spesifikt område av mannekroppen som skulle fasinere så mye. Så sier man, at man skal være fri til å gjøre som man lyster, og følge sin indre lyst. Hva da, om lysten ikke følger følelsene? Mange ville si det ikke var mulig; å være splittet på denne måten. Etter mange dype refleksjoner og selvransakelser har jeg kommet frem til at det må være noe slikt. Kanskje kan det kalles en slags fetish. Uansett hva man kaller det, er det svært uheldig å ikke være et samlet, enhetlig seksuelt og følelsesmessig vesen. Over tid kan det skape store vanskeligheter i å binde seg til noen, å finne noen. Det kan rive en i stykker.

I ungdomsårene var det mange skuffelser da jeg forsøkte meg sammen med det andre kjønn, da kroppen ikke lystret som jeg ville. På det tidspunkt trodde jeg at jeg måtte være homofil, men bare være i en slags fornektelse. Lange dype depresjoner ble det av dette. Selvdestruktiv adferd og voldelige episoder. Jeg forelsket meg stadig i jenter og deres vakre ansikter. Hestehalene som svinset frem og tilbake, store fyldige fletter kveilet som en krøll i nakken. Lyse, ertende stemmer og flørtende blikk. Men i enhver intim situasjon kom den samme følelsen; et sug i magen. Manglende kontakt med mine egne deler. Lysten var der, og den var så voldsomt sterk, men det ble ikke noe av. Etter hver skuffelse ble angsten større. Jeg ville så gjerne fungere som et normalt menneske slik at jeg kunne få ta del i den gleden det er å ha en kjæreste. Jeg ønsket mer av alt å få oppleve dette. Lite forstod jeg at det kunne være en angst som kom fra min forvirrede seksuelle orientering. Etter noen heterofile forhold har jeg blitt like fascinert av den seksuelle biten også hos kvinnen. Men likevel er det alltid noe som ligger der, som kommer frem innimellom. Lysten til det andre. Disse lystene og tankene rundt det skaper også en enorm usikkerhet inne i meg som gjør det vanskelig å treffe jenter. Den store kjærligheten finner jeg aldri, fordi jeg ikke har motet til å tilnærme meg. Til det er usikkerheten for stor. Usikkerheten kommer nok av den splittede seksualiteten.

Jeg har forsøkt meg sammen med andre menn, men følelsen er alltid den samme; at dette er helt feil for meg. Likevel oppsøker jeg det igjen og igjen. Det er jo også så mye lettere å få en sporadisk seksuell kontakt med andre menn. Til slutt føler jeg meg helt lost, og helt ødelagt. Denne delen av min seksualitet stemmer så lite med min identitet ellers som mann og som menneske, så lite med hvem jeg føler meg komfortabel med å være. Det føles mer feil enn rett. Men likevel er det noen lyster der som nok aldri vil forsvinne helt. Hvordan jeg har blitt slik aner jeg ikke. Jeg har blitt spurt av terapeuter om jeg har blitt misbrukt, fordi det er den eneste måten de kan få det til å stemme at man har en slik orientering. Det har jeg såvidt meg bekjent ikke blitt. Det sies jo hele tiden at man skal gjøre som man lyster så lenge det ikke skader andre. Men hva om det skader en selv? At det ikke er skammen over å ha gjort det, eller følelsen av at andre hadde synes det er galt, men at det er en selv som ikke føler seg lykkelig med det man gjør? Mange ville tviholde på at det er en fornektelse. Om man vet at dette drar en lenger bort fra det som ville gjøre en lykkelig, kan det da være riktig? Jeg tror seksualiteten og identiteten forøvrig bør stemme overens hvis man ikke skal få et vanskelig liv. Seksualdriften kan man ikke stoppe. Det blir som å forsøke å stoppe å røyke, men å aldri få det til. Det er nok ikke mange kvinner som ville finne det som et attraktivt trekk hos en mann at han også liker å ha sex med andre menn. Det er en konflikt der, noe avmaskuliniserende ved det hele kanskje.

Uansett forklaring er det praktisk umulig å leve et slikt liv, og til sist er man fanget i egen seksualitet. Det må oppleves likt å være bifil, men man kan da ihvertfall bli forelsket i det kjønn man til enhver tid er sammen med. Det kan gi en større følelse av lykke. Sex er ikke nok til å gjøre et menneske lykkelig alene. Hvorfor vil du ikke kysse, spør de jeg har truffet. Fordi det føles fryktelig feil har jeg svart. Dette har møtt lite forståelse. Hvordan kan man ha sex, men ikke ønske dette? Jeg er en heterofil mann, som ønsker å være i forhold med jenter, men likevel finnes det en merkelig drift der som forstyrrer balansen i det hele. Kanskje kan det bety at jeg er biseksuell, ikke bifil. På det viset kan jeg forstå at det tidligere ble sett på som en sykdom å være homofil. For meg oppleves det virkelig slik. Fordi følelsene ikke er med vil det aldri bli riktig å være sammen med en mann. Ingenting er det mer ro over enn et fredfullt par, som er forelsket i, og opptatt av hverandre. De deler seksualitet og gjensidig forelskelse, beundring og respekt for hverandre. Da er det riktig, uansett om man er to menn, to kvinner eller en av hvert kjønn sammen. Derfor tror jeg ikke det er slik at man alltid har godt av å følge sine lyster blindt, og at alle lyster er sunne. Man må også ta vare på sitt følelsesliv. Jeg ser på all homofili som noe helt naturlig, men hos meg selv, i mitt tilfelle, er det blitt som en sykdom. Noe som trekker meg bort fra det som gjør meg lykkelig. En unødvendig og vanskelig forstyrrelse. En evig kamp. Det handler om å være hel.

Universitetsbiblioteket i Bergen, Skeivt arkiv

Besøksadresse: Manuskript- og librarsamlingen
HF-bygget, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen
Postadresse: Postboks 7808, 5020 Bergen
Kontakt: skeivtarkiv@uib.no
Ansvarlig redaktør: Runar Jordåen, førstebibliotekar

Skeivt arkiv tar forbehold om feil i tekster og bildebruk. Ta gjerne kontakt dersom du mener noe ikke stemmer.

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram.

Skeivt Arkiv ©  2017

Kulturrådet Fritt ord Nasjonalbiblioteket