Homse, 41, mann

Alder: 41

Jeg var 14 og et halvt år gammel da jeg kom ut til meg selv i dagboka mi. Jeg skrev at jeg håpet jeg ikke var homse – og hadde sikkert grublet på det ei stund – men signalene kroppen fikk når jeg så et bilde av Matt Dillon i et blad var ikke til å ta feil av. Så gikk det over ti år før jeg fortalte det til venner og familie.

I mellomtida var jeg forelsket i flere klassekamerater. Homofili var fullstendig tabu, jeg husker det ikke som et skjellsord, bare som et stort, svart hull. Ingen snakket om det, og de attraktive guttene i klassa så nok på meg som en middels interessant, om enn nerdete, venn. De ante neppe noen gang hva jeg følte. Mine forelskelser var på behørig avstand - det begrenset seg til litt diskret kikking i dusjen etter gymtimene. På grunn av skoleprestasjonene ble jeg nok sett på som vellykket – og en av mine "flammer" fra den tida har i ettertid sagt at han hadde ønsket at han var meg – som fikset det meste. Trodde han.

Jeg husker lite fra samtidas diskusjoner om homofili. Rundt 1981 gikk Dynastiet på TV, hvor Blake drepte Stevens kjæreste, og i virkelighetens verden ble en jeg kjente til brutalt drept – riktignok mange år senere. På Narvesen fantes spennende impulser fra den store verden. Jeg svingte ofte bortom bladhylla hvor jeg fant Playgirl, bladet med nakne, kjekke amerikanere som modig så inn i kameralinsa. Jeg var vel fylt 18 før jeg første gang tok mot til meg og kjøpte bladet med meg hjem – det var min første "komme ut"-handling, ovenfor en totalt ukjent Narvesendame.

Det var ei tid med mye innestengt frustrasjon. Da en av mine drømmegutter fra klassa lot seg avbilde naken i lokalavisa, fikk jeg mye å tenke på. Han var skoleflink, en selvsikker idrettsgutt, kjempetrivelig og med sensualiteten liggende som en aura rundt seg. Jeg ble inspirert nok til å dra på stranda og ta bilder av meg selv med selvutløser. På bildene av en 18 år gammel Meg ser jeg en svært sexy, naken fyr som tilsynelatende ubekymret ser inn i kameraet i naturskjønne omgivelser. I realiteten var fyren svært usikker på seg selv og sin plass i verden. Han var naken, slank, fortsatt jomfru – og ukysset! – og mange år unna å komme ut av skapet. Men med guts nok til å sende filmen til fremkalling, ihvertfall.

19 år gammel satte jeg kursen for Oslo for å studere. Jeg var dårlig til å bli kjent med folk, men kom da etter hvert inn i et sosialt miljø hvor jeg fortsatt var langt inne i skapet. Jeg studerte ivrig og fikk gode resultater. Kjærlighetslivet lå på vent – jeg abonnerte på Playgirl og var for øvrig aktiv på internett-"bulletin boards" hvor det var mulig å utveksle elendighetsbeskrivelser med skaphomser i andre land. Så det var vel noen anonyme amerikanere som - nest etter den lokale Narvesendama - først fikk vite at jeg var homofil. Tenkte jeg mye på det? Vel, det var vel verst når vennskaplige samtaler ble litt mer intime, når venner snakket om sine kjærlighetssorger og det var forventet at jeg også skulle si noe, men ikke hadde noe å si. Jeg følte at jeg ikke kunne delta som et fullt medmenneske – jeg tok imot betroelser men delte ikke. Og så var det mange ensomme stunder hvor jeg drømte om kjæreste og sånt – det fantes jo kjekke medstudenter også, må vite. Når en av mine medstudenter, som jeg var hodestups forelsket i ei stund, begynte å kalle meg "pus" for gøy, føltes det både helt riktig og helt feil.

Jeg var ikke plaget av tro på at homofili var knyttet til synd, skam og sykdom – i hvert fall ikke i voksen alder. Som ateist var gudenes ulike synspunkter irrelevante for meg, og jeg hadde stor tro på at homofili var riktig og fint. Men jeg var redd for å miste folk jeg var glad i som så annerledes på det. Det var mot slutten av studietida at jeg kom ut – ca. 25 år gammel. Etter lange diskusjoner med meg selv i dagboka mi, hvor jeg lenge tenkte at jeg skulle vente med å komme ut til foreldrene mine var borte, kom jeg endelig til at jeg måtte gjøre noe. Og jeg var fast bestemt på at mor og far skulle være de første som fikk vite det - de skulle ikke få vite det via andre. Så det ble en vanskelig telefonsamtale med mor (som tok det forholdsvis fint) og en rekke nervepirrende samtaler med venner og familie.

Det var en enorm lettelse – og som så mange andre tok jeg litt av i åpenhet, blant annet ved å gå med homobuttons til hverdags for å få nyheten ut til flest mulig. Kort etterpå var rommet i kollektivet tapetsert med plakater av kjekke gutter, som i en sterkt forsinket pubertet. Jeg gjorde bruk av "Ta Imot Nye"-kafeen som LLH drev, og fant meg etter hvert en kjæreste der som jeg var sammen med et par år. Han ga meg mitt første kyss og min første avsugning, han ble min første samboer og etter hvert den første jeg slo opp med.

På denne tida ble jeg lærer, og ble skolens eneste åpent homofile lærer, noe som nok falt skoleledelsen tungt for brystet. Vikariatet ble ikke forlenget. Så fikk jeg en ny jobb ute i distriktene, hvor jeg ivrig spilte rollen som "the only gay in town" – ikke et homonegativt leserinnlegg skulle gå ubesvart. Dette førte til interessante telefoner fra gifte menn som fortalte at de satte stor pris på innleggene mine – selv om "det er for sent for meg", som en av dem sa – han var alt gift og hadde flere barn og hadde avfunnet seg med et liv i skapet. Men jeg var altså i slutten av tjueåra, hadde hatt sex med kun én person i mitt liv og traff nesten aldri åpne homofile. Jeg var aktiv på gaysir, men mest i politiske diskusjoner i forumet der.

På en utenlandsreise oppsøkte jeg endelig en homsesauna og satte pris på opplevelsen, selv om det ikke var fantastisk sex. Jeg hadde et par eksperimenter med å være nakenmodell for hobbyfotografer, og syntes det var gøy. Sexlivet som singel homse med relativ beskjeden sosial selvtillit var særegent, men ikke ulevelig. Jeg har ikke sans for one night stands i levende live, men har hatt rikelig med sex på webkamera og flørtet på ulike chattekanaler. Mens Playgirl, Bel Ami og all den andre pornoen nok kan ha bidratt til dårligere selvoppfatning, har webcamsexen vært en eneste stor selvtillitsboost – med tydelige, positive tilbakemeldinger. Men jeg innså etter hvert at jeg måtte tilbake til hovedstaden hvis jeg skulle ha håp om å finne kjærligheten og leve lykkelig.

Slutten av historien – så langt – er lykkelig. Jeg er godt gift med mannen i mitt liv, har en solid jobb og er på mitt vis en ressursperson i LHBT-spørsmål. Men hvis jeg - noe som forsåvidt er mot min natur – tenker over hvordan livet ville ha vært hvis min barndomsbygd hadde vært en oase av homopositivitet, kan jeg bli litt betuttet. For da ville jeg sannsynlighet hatt mine første kjærester i tenårene, eksperimentert litt med sex, kunne vært åpen i samtaler med venner, hatt et rikere sosialt liv i tjueåra, kanskje fått mer bekreftelse og derfor hatt bedre selvtillit. På den annen side har livet mitt, slik det har vært, også gitt meg både det ene og det andre, og livet i dag er helt fint. Uten homonegativiteten ville jeg helt sikkert brukt noe mindre tid på skole og studier, for eksempel. I dag trives jeg brukbart godt med den jeg er. Jeg er homofil. Jeg har sans for skeiv teori så langt den rekker, men selv er jeg homofil – det er en merkelapp som passer på det jeg føler. Merkelappen har vært en belastning, så en styrke, jeg har omfavnet den og løpt ut i verden og ropt om den. Jeg er stolt av å være en åpen homofil, stolt av å ha overvunnet mine omgivelsers motstand og til og med vært med på å endre resten av verden en liten smule til det bedre. Er jeg født sånn eller blitt sånn? Det gir jeg blaffen i – jeg ER sånn. Og takk for det.

Universitetsbiblioteket i Bergen, Skeivt arkiv

Besøksadresse: Manuskript- og librarsamlingen
HF-bygget, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen
Postadresse: Postboks 7808, 5020 Bergen
Kontakt: skeivtarkiv@uib.no
Ansvarlig redaktør: Runar Jordåen, førstebibliotekar

Skeivt arkiv tar forbehold om feil i tekster og bildebruk. Ta gjerne kontakt dersom du mener noe ikke stemmer.

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram.

Drude Helmers Egteskab

Kulturtidsskriftet MELK - www.melkmag.com - oktober 16, 2017

Skeivt arkiv

NRK - radio.nrk.no - oktober 13, 2017

Eit arkiv for den skeive historia

Slekt og data - slektogdata.no - oktober 10, 2017

PIONs parole på Skeivt Arkiv

pion-norge.no - www.pion-norge.no - september 28, 2017

Skeivt Arkiv ©  2017

Kulturrådet Fritt ord Nasjonalbiblioteket