Jeg liker jenter

Alder: 23

Jeg er en 23 år gammel jente. Som liker jenter.

På slutten av barneskolen var jeg bevisst inni meg om at jeg ikke likte gutter sånn som andre. Men jeg visste ikke hva det betydde. Jeg kjente meg ikke igjen når vi lærte om homofili i seksualundervisninga på skolen. Det var jo noen få som kunne være homofile. Jeg skrev i dagboka mi at det var på tide å få kjæreste, jeg skrev en liten liste med gutter i klassen som kanskje kunne være aktuelle. I tillegg skrev jeg lange lister med jenter som hadde vært greie mot meg, det var jenter som fikk hjertet mitt til å hoppe, jenter som gjorde at livet mitt fikk mening på en helt annen måte. I ettertid tenker jeg at jeg tror det er dette som er forelskelse. Jeg gjorde alt for å bli venn med disse jentene, jeg var den snilleste engelen. Jeg fikk mange gode venner, også noen av disse jentene jeg var så betatt av. Det var så godt å få være venn med dem, men samtidig var det så vondt. Jeg visste ikke hva det var da, men jeg gikk rundt med en slags konstant kjærlighetssorg. Det kan kanskje ikke kalles det, siden forelskelsene aldri ble gjengjeldt. Men det at jeg aldri fikk oppleve at noen likte meg tilbake, gjorde i alle fall at jeg ble lei meg. Det er jo så vanskelig å sette ord på disse følelsene. Hva var det som gjorde at jeg skjønte at jeg likte jenter? Hva var det som gjorde at jeg etter hvert følte meg ensom og annerledes? Hva var det som gjorde at jeg hele tiden ble redd for å bli avvist? Jeg fortalte aldri noen om følelsene mine, men på en eller annen måte kjente jeg på avvisning. Jeg forstod vel at det jeg følte for andre jenter ikke var helt vanlig. Så jeg har holdt tilbake veldig mange følelser. Alle må jo holde tilbake følelser når de blir forelsket i noen som ikke er forelsket tilbake. Men jeg tror at det å kunne snakke med noen om disse følelsene er veldig viktig. Man trenger å snakke med venninner om hvilke gutter man liker, om kjendiser man beundrer, om folk man er betatt av. For da blir det ikke en slik sorg som jeg tror det har blitt for meg.

 Jeg har fortsatt ikke hatt noen kjæreste, jeg har aldri opplevd at noen har vært forelsket i meg. Jeg har aldri kysset noen på ordentlig, jeg har aldri hatt sex, aldri vært forelsket i noen som kunne være forelsket i meg. Jeg har mest lyst til å holde meg unna "homofile miljøer", siden jeg vil at denne delen av meg bare skal være en liten detalj. Jeg vil møte en jente, jeg vil gifte meg, jeg vil få barn, jeg vil leve et vanlig, godt liv. Hvis jeg var hetero, ville jeg sannsynligvis funnet et mann, giftet meg, fått mann, hund og barn. Jeg vil ha kone, hund og barn. Men jeg har funnet ut at jeg bør oppsøke miljøer. Jeg har ventet på den rette, jeg håper fortsatt at den vakreste lesbiske jenta skal komme spaserende inn i livet mitt. Kanskje kan det skje. I mellomtiden føler jeg meg flau fordi jeg aldri har hatt kjærester og sex. Folk eksperimenterer jo gjennom oppveksten, de prøver ut litt av hvert. Noen vil si at jeg ikke kan vite at jeg er lesbisk, siden jeg ikke har prøvd noe verken med gutter eller jenter. Men jeg føler meg ganske trygg og sikker. Og i dag gjør det ingenting. Det er bare kjipt å være alene. Det er så kjipt å ikke møte noen potensielle partnere. Det er såpass kjipt at jeg føler meg ensom på mange områder. Jeg vet ikke om det noen gang vil føles naturlig å delta i samtaler som handler om forelskelse, sex og kjærester.

Det er selvfølgelig litt på grunn av min familie der slike temaer aldri har vært så viktige. Men hvorfor kunne vi ikke snakket litt mer om homofili på skolen, på en annen måte, hvorfor kunne ikke noen sagt noe slik at jeg kunne forstått litt før at det var slik det var for meg? Jeg var så bevisst på at jeg ikke likte gutter, jeg var forelska i den kvinnelige læreren, jeg kunne egentlig vært trygg på meg selv og hvem jeg likte, litt før! Tenk hvis vennene mine som jeg fortalte det til på videregående, hadde visst mer om hvordan de kunne hjelpe meg til å bli tryggere på meg selv som lesbisk, om de kunne spurt meg hvem jeg liker, bidratt til å gjøre det naturlig? Hvorfor kan de ikke inkludere homofile litt mer i flere blader for unge? Hvorfor kan ikke alle som ikke er imot homofili bidra til å gjøre det synlig og greiere? Man kan gjøre så mye viktig for unge mennesker, noen velvalgte ord i undervisningen på skolen kan gjøre en stor forskjell. Jeg har tro på at det blir lettere og bedre å vokse opp som skeiv.

Det er mange som bidrar til at det blir sett på som mer normalt, og jeg tror de fleste unge vet hva det betyr å være homofil litt tidligere enn jeg og mine venner. Jeg har også tro på at jeg vil få oppleve kjærlighet.

Universitetsbiblioteket i Bergen, Skeivt arkiv

Besøksadresse: Manuskript- og librarsamlingen
HF-bygget, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen
Postadresse: Postboks 7808, 5020 Bergen
Kontakt: skeivtarkiv@uib.no
Ansvarlig redaktør: Runar Jordåen, førstebibliotekar

Skeivt arkiv tar forbehold om feil i tekster og bildebruk. Ta gjerne kontakt dersom du mener noe ikke stemmer.

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram.

Skeivt Arkiv ©  2017

Kulturrådet Fritt ord Nasjonalbiblioteket