Klumpen

Alder: 26

Jente, 26 år. Lesbisk.

Det var ren skjebne som førte meg til henne. Jeg skulle egentlig et annet sted som ble avlyst, og jeg ble med ei venninne på kafé. Den vanlige rutinen fulgte, jeg bestilte en americano og en croissant. Da jeg skulle betale så jeg henne. Bak kassen men en søt liten lue på. Min første tanke var ”oi, hun var rar”, og tenkte ikke noe mer på det. Uken etter fulgte samme prosedyre. Kafé, americano og croissant. Og henne. Denne gangen la jeg merke til det. Det var noe der som ikke stemte, som ikke gikk overens med min heteroseksuelle tankegang. Det la seg som en liten klump i meg, en klump jeg ikke ble kvitt. Ikke en vond klump, men en klump av følelser jeg aldri har følt før, og en klump av begeistring, forvirring og lykke. Klumpen skulle følge meg i ukesvis, nei månedsvis. Jeg fikk henne ikke ut av hodet, dette fantastiske kvinnemennesket som ga meg min ukentlige dose koffein, sukker og adrenalinrush. Ikke bare var hun vakker. Hun var glad, strålende, interessant, god, flink. Jeg kan nevne en haug med flatterende adjektiver. Men mest av alt var hun rar. Fortsatt rar, men på en god, og litt bitende måte.

Jeg lurte ofte på om hjernen min lekte med meg. Var det virkelig så lenge siden jeg hadde hatt nærkontakt med en fyr, at jeg begynte å kompensere? Nei, dette var mer. Jeg klarte ikke sette fingeren på hva dette ”mer” var. Uansett hvor mye jeg prøvde, uansett hvor hardt jeg tenkte. Det eneste jeg visste var at jeg ville være nær henne. Føle henne, kjenne henne. Etter en stund med ukentlige kafébesøk, og litt for mye croissanter, bestemte jeg meg, som den pysa jeg er, til å avfeie hele opplevelsen som tull. Dette var ikke meg. Jeg er ikke lesbisk, jeg er bare ensom, søkende etter noe eller noen, som jeg ikke visste hva var. Jeg gjorde alt i min makt til å glemme henne, og hendelsen. Glemme følelsene. Jeg droppet hele greia, og bestemte meg for at den forrige croissanten, skulle være den siste. Jeg må tross alt passe på vekta. Etter en uke eller to ble jeg rastløs. Jeg kunne ikke sitte stille, kunne ikke konsentrere meg, kunne ikke gjøre noe annet enn å tenke på henne, og denne forbaskede klumpen som hadde festet seg i meg som en parasitt. En god parasitt. Jeg dro tilbake. Tilbake til stedet som hadde rokket ved hele min identitet. Tilbake til hun som hadde forandret hele min eksistens, og ledet meg inn i en krise. En god, myk og fantastisk krise. Denne gangen skulle jeg snakke med henne, ja, jeg skulle spørre henne om noe. Noe om kaffen kanskje. Eller om noe annet, jeg ville bare snakke med henne. Adrenalinrushet gjorde meg nervøs og modig på samme tid. Å se henne smile til meg, og snakke til meg, ga meg en følelse av betydning. Jeg betydde noe, kanskje ikke for henne, men for meg selv. Livet mitt, som tidligere hadde vært en ensformig, lang rekke med små ubetydelige hendelser, levd i et vakuum av min egen uvitenhet og naivitet, ga endelig mening. Jeg kunne endelig sette fingeren på tidligere hendelser som jeg selv ikke forsto. Alt ga mening. Jeg er ikke rar, jeg er lesbisk. Når det gjelder denne jenta, har jeg ikke hatt noe særlig mer kontakt med henne, bortsett fra tidvise besøk på kafeen. Jeg har ikke snakket noe mer med henne, og jeg har i hvert fall ikke fortalt henne hva jeg føler. Men, jeg er evig takknemlig for hendelsen. For de følelsene hun satt i gang hos meg, og for invitasjonen inn i det virkelige liv, det virkelige meg, som hun uvitende ga meg. Jeg har i etterkant møtt andre jenter, som dessverre ikke har satt i gang de samme følelsene i meg, men som har hjulpet meg å forstå hvem jeg er.

Universitetsbiblioteket i Bergen, Skeivt arkiv

Besøksadresse: Manuskript- og librarsamlingen
HF-bygget, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen
Postadresse: Postboks 7808, 5020 Bergen
Kontakt: skeivtarkiv@uib.no
Ansvarlig redaktør: Runar Jordåen, førstebibliotekar

Skeivt arkiv tar forbehold om feil i tekster og bildebruk. Ta gjerne kontakt dersom du mener noe ikke stemmer.

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram.

Skeivt Arkiv ©  2017

Kulturrådet Fritt ord Nasjonalbiblioteket