Min historie… Kvinne 45

Alder: 45

For noen år siden ble jeg bedt om å fortelle min livshistorie til en gruppe i Frankrike. Temaet de gav meg var: ”Fra søken etter mening – til solidaritet”. Da jeg leste den tittelen, slo det ned i meg: Dette kunne vært tittelen på de siste 15 årene av mitt liv.

Jeg hadde en solid bakgrunn fra Kirken, søndagsskole, speider’n, Ten Sing, Kristelig Skolelag og Indremisjonen… Jeg jobbet i næringslivet, men hadde begynt å stille spørsmål ved om dette virkelig var det innholdet livet mitt skulle ha. Jeg levde et heterofilt liv – hadde hatt lengre forhold til to gutter / menn – men det føltes liksom aldri riktig nok…

Mitt bevisste lesbiske liv begynte der hvor man gjerne tror at ting ender – nemlig i en begravelse…

Jeg ble veldig opptatt av en kvinne der… uten helt å forstå hvorfor… Det var bare noe med måten hun så på meg på, der hun satt på skrå overfor meg ved bordet i samtale med min far…

Jeg var 29 år.

Plutselig befant jeg meg i en ny verden. Jeg husker fortsatt den overraskende og intense følelsen av en kvinnes hud mot min for første gang…

Dette «forholdet» varte ikke lenge, men det hadde satt følelser og tanker i gang. Og spørsmål: Var dette kun et lite intermezzo? Eller var det et tegn som skulle fortelle meg noe essensielt for livet mitt?

Disse spørsmålene gikk i ledtog med de jobbmessige spørsmålene om meningen med livet. Og nå hadde også identitetsspørsmålet dukket opp: hvem er jeg – egentlig… og hvor vil jeg…?

Jeg valgte å ta det store spranget ut i det ukjente: jeg sa opp jobben, dro til Frankrike for noen måneder, og begynte deretter å gå fast i Åpen Kirkegruppe…

Jeg hadde oppdaget Kvinnene – plutselig var de overalt… Hvor i all verden var de kommet fra…? De var på gaten, på jobb, i ÅK, på trening… Og de var Vakre… Aldri før hadde de vært så vakre…

Jeg oppdaget at jeg forelsket meg – om og om igjen… Jeg var full av disse følelsene som jeg hadde trodd jeg aldri kom til å føle. Jeg hadde følelsen av jeg forelsket meg i hele verden – i hvert fall i alle kvinnene…

Jeg opplevde ingen frykt overfor Gud. For meg opplevdes det hele som veldig riktig. Som om en del biter i livet mitt falt på plass. For foreldrene mine var det i begynnelsen et sjokk – som for så mange andre foreldre. Men, til tross for dette, viste de meg alltid at ’vi elsker deg samme hva som skjer’. Jeg tror den gjennomgående opplevelsen av denne siden ved mine foreldre satte sitt preg også på mitt Gudsbilde. En Gud som elsker meg «samme hva».

Nei, utfordringen var ikke å oppdage at jeg var lesbisk. Den store utfordringen var å oppdage homofobien…

Jeg oppdaget etterhvert at jeg ikke bare var «blitt» lesbisk – jeg var også blitt «medlem» i en gruppe mennesker som det per definisjon var legitimt for samfunnet å se ned på. Jeg forelsket meg i kvinner. Og av den grunn – ene og alene – var det tillatt for hvemsomhelst – under dekke av «moralregler» – å ha meninger om hvem jeg kunne elske og leve med.

«Skammen» hadde grepet meg… Den pådyttede sosiale skamfølelsen av at jeg ikke var helt slik jeg skulle… Dette utløste et sinne i meg, og et engasjement. Dette monopolet på å definere Sannheten og tildele skamfølelse skulle «de» ikke få beholde…

Det interessante er at denne oppdagelsen av å være lesbisk, som allerede hadde brakt meg nærmere meg selv, også brakte meg nærmere Gud og nærmere et kristent fellesskap. Selv om jeg hadde vokst opp i den norske kirke, hadde jeg lenge følt meg mer distansert overfor kirken – den var for tradisjonell, for konservativ – ja, for kjedelig… og kanskje nettopp av den grunn hadde jeg skjøvet begrepet Gud ut av sentrum i livet mitt. Som nyfødt lesbisk… opplevde jeg gjennom ÅK et nyskapende fellesskap av tro og kjærlighet, hvor troen, identiteten og seksualiteten ble ført sammen. Jeg følte meg velkommen, jeg opplevde tilhørighet, og jeg opplevde Guds nærvær.

ÅK ble min vennefamilie, og St. Hennes ble våre selskaper…
ÅK ble også springbrettet mitt… ut i verden …

I 1996 var nemlig ÅK vertskap for den internasjonale konferansen til organisasjonen «Europeisk Forum for Lesbiske og Homofile kristne grupper». Jeg var nå i ÅK-styret og ble bedt om å representere ÅK på Forums årsmøte. Dette var mitt første møte med Europeisk Forum. Og det fikk konsekvenser.

Ikke bare at jeg ble engasjert i arbeidet i Europeisk Forum i mange år…, men også at jeg ble åpen lesbisk prestefrue i en konservativ menighet i Tyskland.. Det medførte at jeg bodde ni år i utlandet, lærte meg et nytt dagligspråk, og fikk et verdensomspennende nettverk av mennesker av et utall nasjonaliteter, religioner, hudfarger, seksuelle- og kjønnsidentiteter. Det ble til og med et fulltidsengasjement for meg i flere år – en periode som president for nettverket og ellers som leder for flere omfattende prosjekter. Det å bli lesbisk er risikabelt – det kan forandre livet! :)

Jeg ble også aktiv i det tyske nettverket Labrystheia – et nettverk for lesbiske teologer, lesber som er interessert i teologi – og lesber som er interessert i lesbiske teologer… Gjennom engasjementet i Labrystheia og Europeisk Forum fikk jeg et nærere forhold til frigjøringsteologi – og et klarere bilde av maktstrukturene, homofobien og diskrimineringen som er i kirkene, og som kirkene – og religionene – utøver på samfunn og politikk. Teologiske læresetninger har i århundrer vært preget – ja, dominert – av hvite, heterofile middelklassemenn som har lagt vekt på å usynliggjøre de som ikke svarer til deres eget bilde av hvordan verden skal være – det vil si: til deres eget selvbilde… Hvem har vel ikke hørt uttalelsen: «Vi? Vi har ingen lesbiske og homofile her hos oss…»…

Dette perspektivet gjorde det viktig for meg å synliggjøre historiene til kristne lesbiske kvinner og vise at vi finnes – overalt. I alle kirker… i kirkebenkene, ved nattverdsbordet, på kirkekaffen – og på prekestolene… Dette førte til slutt til boken «Let Our Voices Be Heard!», hvor 95 kristne lesber (inklusive flere i dette rommet her i dag) fra mange ulike kirkelige sammenhenger i 26 Europeiske land forteller sine biografiske historier. Bokprosjektet ble for meg et sterkt bevis på kraften i solidarisk arbeid. Det hadde aldri vært mulig å få realisert denne boka hvis ikke det hadde vært for de nærmere 200 menneskene som på en eller annen måte bidro i prosessen.

Jeg levde med historiene døgnet rundt i ca halvannet år. Opplevde hvordan historiene berørte meg; den unge ungarske kvinnen som hadde et bevegende møte med moren sin på radio, russiske kvinner som søkte tilflukt i den «liberale» katolske kirke fordi de opplevde den russisk-ortodokse kirke som ultrakonservativ, de latviske kvinnene som «giftet seg» ved frihetsstatuen i Riga, og rapporten om en 15 år jente fra Moldova som vet hva det vil si å bli voldtatt, truet og mishandlet fordi hun er lesbisk Da hun kom ut til moren sin, ringte moren til politiet og ba dem gjøre hva som helst for å «omvende» henne – og det gjorde de… Men de lyktes ikke. Sju år senere var hun leder av den lesbiske organisasjonen i Moldova.

Gjennom dette arbeidet og gjennom kontakt med lesbiske og homofile – både kristne, jødiske og muslimske – rundt omkring i verden, møtte jeg mennesker som lever daglig under helt andre kår enn jeg noen gang kunne forestilt meg… Her i Norge lever vi på mange måter et «lesbisk luksusliv» på en liten liberal øy i verden både i politisk og religiøst perspektiv, selv om heller ikke det alltid oppleves som enkelt… For meg ble disse møtene livs- og identitetspregende.

Gjennom andre menneskerettighetsarbeidere, kom jeg i kontakt med en annen kvinne fra Moldova, som før hun leste boka vår, hadde trodd hun var alene i verden som kristen lesbe … På den tiden var jeg president i Europeisk Forum, og jeg ba ÅK invitere henne og en kvinne fra Serbia til Forumkonferansen i Oslo i 2005.

Forumarbeidet hadde også vist oss i hvor stor grad konservative religiøse ledere og politikere bruker såkalt religiøst baserte argumenter for å hindre innføringen av menneskerettigheter for lesbiske og homofile – ikke bare internt i trossamfunn, men også i svært stor grad i politikken. Vi så behovet for å styrke kunnskap og selvtillit hos lesbiske og homofile som ønsker å utfordre slike argumenter. Derfor satte vi i Europeisk Forum i gang et lengre prosjekt for å utvikle et treningskurs i teologisk argumentasjon mht homofili og menneskerettigheter.

De to kvinnene fra Moldova og Serbia – og fem andre lesbiske og to homofile – fra Latvia, Polen, Romania og Bosnia, ble med på dette treningskurset som vi kalte «Safe Space», som delvis ble finansiert av det norske Barne- og likestillingsdepartementet og av en nederlandsk kirkeorganisasjon. Materialet fra dette treningskurset er også publisert i bokform.

Det er startet en gruppe for kristne lesbiske og homofile i Moldova, og ÅK har innledet et samarbeidsforhold med denne gruppa, i form av gjensidige besøk, finansiell støtte osv

Jeg merker at jeg i denne fortellingen om mitt liv som kristen lesbe i stadig større grad bruker pronomenet «vi» når jeg forteller. Det tror jeg henger sammen med at solidarisk homoarbeid ble en del av min opplevde identitet – og er det fortsatt. Også nå i arbeidet mitt her i Norge hos Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Når jeg ser betydningen det har for den enkelte å oppleve et verdensomspennende solidaritets- og trosfellesskap, en følelse av å tilhøre en «familie», gir det meg tillit til at det er en mening bak dette arbeidet – og at dette ikke kun er vår egen vilje. Når vi går og arbeider i tro, kan vi oppnå mye mer enn vi våger å tro.

Uansett hvor jeg har bodd og levd – så har ÅK og St. Hennes vært et hjem for meg. Det var derfra jeg begynte å gå ut, og det var dit jeg alltid kunne vende tilbake. Tror jeg vil gå så langt som til å si at livet mitt aldri ville blitt som det ble – og heller ikke jeg ville blitt som jeg ble – hvis ikke det hadde vært for ÅK. For meg viser det hvor viktig det er å ha et slikt sted, en slik familie.

Når jeg ser hvor mye som kan skje i løpet av 20 år – ser jeg med spenning fram mot de neste 20 årene – både for meg selv, for ÅK og for St. Hennes…

Jeg ser for meg nye utfordringer og spennende veier – internasjonalt og interreligiøst. Kanskje vi kan få til et tettere samarbeid med grupper og kvinner i ulike land – og samarbeid med liberale muslimer og jøder, internasjonalt og f.eks gjennom organisasjonen Skeiv Verden for LHBT med innvandrerbakgrunn her hjemme.

Jeg vil gjerne avslutte historien min med to sitater som har betydd mye for meg og min identitetsutvikling i disse årene:

Den åpne lesbiske afro-amerikanske kvinnesaksforkjemperen, Audre Lord:

Når jeg våger å være sterk,
og bruke min styrke i arbeidet for å oppnå min visjon,
Da betyr det mindre og mindre
hvorvidt jeg er redd…

Margaret Mead:

Slutt aldri å tro at en liten gruppe av bevisste og handlende mennesker kan forandre verden. Faktisk er det det eneste som noen gang har forandret den!

Universitetsbiblioteket i Bergen, Skeivt arkiv

Besøksadresse: Manuskript- og librarsamlingen
HF-bygget, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen

Åpningstider:
Man-ons: 09:00-15:45
Tor: 10:00-15:45

Postadresse: Postboks 7808, 5020 Bergen
Kontakt: skeivtarkiv@uib.no
Ansvarlig redaktør: Runar Jordåen, førstebibliotekar

Skeivt arkiv tar forbehold om feil i tekster og bildebruk. Ta gjerne kontakt dersom du mener noe ikke stemmer.

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram.

Skeivt Arkiv ©  2017

Kulturrådet Fritt ord Nasjonalbiblioteket