Min lesbiske historie

Skjønn, gal, ungdom var hun, selv mot slutten av tjueårene da jeg ble litt kjent med henne, jeg en del eldre. På arbeidsplassen var det jeg traff henne, følelsene ble ikke helt gjengjeldt men hun ble den jeg outet i forbindelse med. Selv om jeg selv valgte å stå fram med lesbisk legning så forsøkte jeg ikke å oute henne! Hennes livssituasjon var en annen og hun valgte en annen vei. Det var fordommer på arbeidsplassen og især i forhold til henne. "Alle" fikk vite at jeg hadde omsider forelsket meg i henne, ikke var det sånn fra starten av og ikke ble det sånn plutselig, det var heller noe som vokste frem av gode samtaler og kontakt. Ikke min type, heldigvis, tenkte jeg først, men *sukk. Vi hadde noe kontakt etter at vi jobbet sammen, bl.a. så forbinder jeg 101 Reykjavik med henne, men senere mistet vi kontakten inntil hun flyttet inn der hvor jeg bor og jeg fikk beskjed om å holde meg langt unna henne, kanskje trodde de at det å være lesbisk var smittsomt? Neida, det dreide seg mer om andre, Jeg tok en telefon for å forsøke å "rydde opp", hvis det var noe jeg kunne gjøre og den førte til at jeg senere ble angrepet av broren hennes og de tok seg inn der hvor jeg bor, resten er ikke bra. Så selv i byene eksisterer det fremdeles hatkriminalitet mot homofile og lesbiske.

Jeg har valgt å kalle meg lesbisk og det er viktig for meg at jeg turde det, fordi jeg skulle ønske jeg hadde turd å stå frem med lesbisk legning mye tidligere. Det var muligheter og situasjoner også tidligere, men jeg trengte tid på meg, tar ikke så lett på følelser og slettes ikke på dette. Forelsket meg i jenter har jeg gjort fra jeg var barn/ung. En bok jeg leste på ungdomsskolen var Villskudd av Gudmund Vinland, og da visste jeg at jeg var lesbisk, jeg opplevde mobbing i dramatime fordi noen mente at de "avslørte" meg som lesbisk, de skjønte det. Senere følte jeg meg mer "presset" til å forsøke å passe inn i normen. Jeg var bl.a. forelsket i ei jente da jeg var ung og hun ville absolutt ikke vite av sånt noe, så jeg turde ikke helt å stå frem, selv da jeg fikk spørsmål fra ei anna lesbisk, hadde lyst til å svare at ja jeg er det, men ikke hun. Vi var samboere en periode pga studier og det gikk helt greit. Men tror nok at dette var med på at det senere tok lengre tid for meg å komme meg ut av skapet. Ellers var jeg i et lengre heterofilt forhold som ikke var så bra for meg, og forelsket meg i noen kvinner uten at jeg turde å stå frem med det. Senere har jeg lurt på om jeg kanskje slet mer med at jeg ikke hadde outet enn hva jeg var klar over. Jeg syntes det var vanskelig.

Da jeg endelig outet følte jeg meg mer glad og trygg på en ny måte, selv om jeg også var veldig sårbar. En mann som hadde kalt seg for venn ble rett og slett sint fordi jeg stod frem som lesbisk. Jeg opplevde vel ikke så mye støtte fra hverken familie eller venner, selv om noen var mer positive enn andre, enkelte hadde kanskje skjønt noe fra før. Et par venninner ville ikke sitte ved siden av meg i sofaen som de helt greit hadde gjort tidligere. Noe av det mest positive jeg opplevde var å ha en kvinnelig lege som syntes det var viktig at jeg endelig fikk fortalt det og som sa at hun kanskje hadde skjønt noe. En god lege som også har støttet når annet psykisk har vært krevende. På gynekologisk avd. har jeg møtt det motsatte, - negativ kommentar fra mannlig lege da jeg sa i fra om at jeg var lesbisk, og det også der!

Helt fra jeg var barn har jeg visst at jeg ikke skulle ha barn selv, men etter å ha stått frem med lesbisk legning begynte jeg å tenkte på å finne meg en kvinne som jeg kunne stifte familie sammen med, og det helt uten noen mann! Men pga all hat kriminaliteten har jeg måttet vente med alt sånn! Jeg har følt meg vel med det å leve som lesbisk og omtale meg som det og tenke på det, men har ikke kontakt med andre lesbiske ennå. Har villet vente med det.

Jeg fant tv-serien the L-Word etter at den hadde gått noen år og opplevde at en del stemte overens med hvordan jeg føler det som lesbisk, kjekt med gjenkjennelsen og identifiseringen, det er det viktigste. Sånn har det også vært positivt med enkelte andre filmer og fjernsynsserier, selv om det også er en del forskjellig fra ens egen situasjon. Til tross for fordommer og vanskeligheter finner jeg det mest positivt det å være lesbisk!