Å miste kjærligheten

Jeg er ei bifil jente på 27 år som siden jeg var 18 år har streifet mellom det å være i forhold med menn og kvinner. Det å være bifil i seg selv har vært stigmatiserende, da man gjerne blir sett på som useriøs blant homofile, og eksperimenterende blant heterofile. Jeg levde i et skeivt forhold i 6 år hvor kun familie og venner visste om dette. På arbeidsplassen var det sterke meninger om homofili og mennesker som skilte seg ut, de fikk kun vite at jeg hadde en kjæreste, men ikke kjønn. På disse seks årene fikk ingen av kollegaene mine møte kjæresten min. Faktisk fortalte jeg lite om det private livet mitt. Etter at det forholdet tok slutt datet jeg både menn og kvinner. Etter en tid fant jeg ut at dette styret med kvinner ble for mye, jeg slo meg aldri til ro. Jeg er stereotypisk hetero av utseende, hvor alle som møter meg kommer med kommentarer at "jeg hadde aldri trodd at DU skulle være skeiv". Dette gjorde det vanskeligere for meg å identifisere meg med rollen som skeiv. Mine forbilder har blitt de vakre damene som kommer ut med jentekjærestene sine, for de bryter med stereotypene og viser at vakre damer ikke alltid ender opp med kjekke menn.

Etter å ha slått meg noenlunde til ro med at jeg skulle ende opp med en mann møtte jeg plutselig en dame. Det sa bare "klikk" og hele følelsesregisteret mitt slo full alarm, her var det noe som føltes veldig bra. Denne kvinnen hadde vært i et langvarig forhold med en mann og hadde to små barn. Sammen var vi positive og følte at det er jo 2013 nå, folk er jo åpne om dette. Vi tok veldig feil. Familien vendte henne ryggen og truet med at de aldri kom til å besøke oss dersom vi flyttet sammen. Hun fikk beskjed om å oppsøke lege for sin "tilstand", og noe som føltes så godt og fantastisk i begynnelsen ble mer eller mindre lagt i grus. Familiens bekymringer var barna. At de skulle bli utsatt for mobbing og starte å bruke heroin som voksne som en direkte årsak av morens lesbiske livsstil og mobbing fra andre. Det har vært et mareritt å oppdage hvordan mennesker i denne tiden fortsatt tenker. Å være to mennesker som for første gang opplever ekte kjærlighet, også får vi ikke leve den ut. Med hensyn til barna og at de skulle fortsette å ha familien rundt seg klarte ikke kjæresten min å fortsette forholdet. Jeg hadde ikke så mye å stille opp mot, det var tross alt familien hennes, uansett hvor trangsynte og egoistiske de var. Selv opplevde jeg for første gang at familien min godtok forholdet mitt, noe de ikke gjorde ved mitt første skeive forhold. Det gjorde opplevelsen ekstra bitter, at jeg endelig var åpen med familien og ble godtatt, men jeg fikk det ikke uansett. Det er vanskelig å være skeiv. Man får mye uønsket oppmerksomhet på byen dersom man kysser den vakre jenta si, og blikk fra fremmede blir noe man må venne seg til. Det er så merkelig at det fortsatt er så forknyttede meninger om dette emnet. Kjærlighet er så vakkert, men omgjøres til noe så stygt av noen mennesker.

Universitetsbiblioteket i Bergen, Skeivt arkiv

Besøksadresse: Manuskript- og librarsamlingen
HF-bygget, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen
Postadresse: Postboks 7808, 5020 Bergen
Kontakt: skeivtarkiv@uib.no
Ansvarlig redaktør: Runar Jordåen, førstebibliotekar

Skeivt arkiv tar forbehold om feil i tekster og bildebruk. Ta gjerne kontakt dersom du mener noe ikke stemmer.

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram.

Skeivt Arkiv ©  2017

Kulturrådet Fritt ord Nasjonalbiblioteket