Ebbe Hertzberg

Ebbe Hertzberg. Fotograf: Gustav Borgen. © Riksarkivet (Fotografisamlingen RA/EA-4060/A/L0002/0726). Reprofotograf: Odd Amundsen.
Ebbe Hertzberg. Fotograf: Gustav Borgen. © Riksarkivet (Fotografisamlingen RA/EA-4060/A/L0002/0726). Reprofotograf: Odd Amundsen.
Ebbe Carsten Horneman Hertzberg var født 11. april 1847 i Holmestrand. Han gjorde karriere som diplomat og akademiker, og ble i 1877 professor i statistikk og statsøkonomi ved Det kongelige Frederiks universitet i Kristiania. Hans karriere ble brått avbrutt i 1886 da han på grunn av rykter om seksuelle forhold til unge menn fra arbeiderklassen måtte trekke seg fra stillingen ved universitetet. I et desperat (og mislykket) forsøk på å forsvare seg la han fram en psykiatrisk erklæring om at han hadde en medfødt egenskap kalt «kontrær seksualfølelse». Begrepet ble i samtiden benyttet synonymt med et annet nytt ord – homoseksualitet – og med Hertzberg-affæren ble ikke bare en språklig nyvinning introdusert i Norge, men også en ny forståelse av kjærlighet og seksualitet mellom personer av samme kjønn. Hertzberg kan dermed med en viss rett sies å være den første norske «homoseksuelle» i moderne forstand.

En lovende ung mann

Ebbe Hertzberg vokste opp i en velstående apotekerfamilie i småbyen Holmestrand i Vestfold. Faren, Johan Christian Linde Hertzberg (1816-1884), gikk senere over i bryggeribransjen. Ebbe Hertzberg hadde altså et godt utgangspunkt som en del av det privilegerte oversjiktet i det norske 1800-tallssamfunnet. Han fikk skolegang og viste seg som en talentfull ung mann. Familien flyttet etterhvert til Sande i Vestfold, senere til Trondheim og Kristiania. Hertzberg fullførte examen artium i 1865 og ble innskrevet ved universitetet i den norske hovedstaden, der han studerte juss. Han interesserte seg tidlig for rettshistorie, og fordypet seg i dette under opphold i Uppsala (1870) og München (1872-73). På midten av 1870-tallet var han attaché ved den svensk-norske ambassaden i Paris, før han i 1877 ble utnevnt til professor i statistikk og statsøkonomi ved Det kongelige Frederiks Universitet i Kristiania.

Hertzberg var en representant for «embetsmannsstaten» og favoriserte et politisk system der fagkunnskap spilte en viktig rolle. Han var mot venstrebevegelsens krav om at regjeringen skulle springe ut av Stortinget og at lekdommere skulle få plass i domstolene. I begge disse sakene sto han på den tapende siden; parlamentarismen ble innført i 1884 og juryloven i 1887. Som høyremann var han i 1884 statsråd i den siste «embetsmannsregjeringen», det såkalte «aprilministeriet», før Venstre tok makten.

Pengeutpressing, skandale og psykiatri

[[{"type":"media","view_mode":"media_large","fid":"624","attributes":{"alt":"","class":"media-image fig-left","height":"600","style":"margin: 5px;","typeof":"foaf:Image","width":"372"}}]]

Hertzberg var professor ved universitetet i Kristiania da det midt på 1880-tallet begynte å gå rykter om at han hadde hatt seksuelle forhold til unge menn. Rykteflommen toppet seg sommeren 1885 da en mann prøvde å presse Hertzberg for penger med trusler om å avsløre forholdet. Hertzberg insisterte på aldri å ha truffet denne bestemte mannen før, men den generelle påstanden var vanskeligere å tilbakevise; forholdene hans til unge menn hadde vært for åpenlyse.

Hertzberg hadde i følge egne utsagn flere år tidligere spurt en venn av seg, den svenske legen, dosent ved Karolinska institutet Karl Malmsten, til råds ”med hensyn til den omtalte eiendommelighed hos mig.” Malmsten hadde svart at psykiaterne kjente godt til dette ”karaktertræk” og ”var i fuld gang med nøiere at studere det.” Sommeren 1886 var Hertzberg i Stockholm og fikk en erklæring fra Malmsten om at han i over ti års tid hadde kjent til at «at prof. E. Hertzberg är behäftad med en af viljan fullkomligt oberoande, pervers kønsdrift» som hadde sin bakgrunn i en arvelig nervesykdom.

Videre oppsøkte Hertzberg psykiateren Fredrik Björnström som gav en erklæring om at Hertzberg siden barndommen led av «den förvända riktning hos könsdriften, som fått namn af Perversio eller Parästhesia sexualis», men at «hans iøfrigt starka och väl vårdade kroppskonstitution bevisar att han i högst väsentlig mån måste hafva lyckats bekämpa denna drift» (NBO: Bs. 298, EH til WCB 21.01.1887).

Doktor Westphals diagnose

For å legge ytterligere makt bak ordene rådet Malmsten og Björnström Hertzberg til å oppsøke «Tysklands første psykiatriker og nervolog [sic], prof. Westphal i Berlin, der netop er den, der fra først af har underkastet, hvad han kalder, ”die conträre sexualempfindung” videnskabelig drøftelse, og som heri siden er bleven fulgt af adskillige» (ibid.).

Hertzberg dro da videre til Berlin der han 12. juli ble undersøkt og utspurt nøye av Westphal. Erklæringen til Westphal slo fast at Hertzberg led av en psykisk anomali som hadde som hovedsymptom «en medfødt, sykelig dragning til sitt eget kjønn som er mulig å påvise helt tilbake til guttedagene og tilsvarende seksuell indifferens eller motvilje mot det andre kjønnet». Denne tilstanden ble ifølge Westphal i Tyskland kalt «conträre Sexualempfindung» eller «Psychopathia sexualis», og hadde i nyere tid vært gjenstand for flere vitenskapelige arbeid. Det var Westphal selv som hadde konstruert betegnelsen «kontrær seksualfølelse» og beskrevet den i en artikkel fra 1869 (Westphal [1869] 1870). Med begrepet forsto han en omvending eller invertering av seksual- eller kjønnsfølelsen som kunne gi seg utslag i preferanse for å kle seg som «det motsatte» kjønn eller i seksuell tiltrekning til personer av samme kjønn (det omfattet altså både det som senere kom til å bli kalt «transvestisme» og «homoseksualitet»).

Westphal mente at årsaken i Hertzbergs tilfelle lå i arvelige disposisjoner. Dermed kunne ikke han selv klandres for tilstanden; det var ingen moralsk defekt.

[[{"type":"media","view_mode":"media_large","fid":"488","attributes":{"alt":"","class":"media-image fig-left","height":"600","typeof":"foaf:Image","width":"411"}}]]

Avskjed i nåde

Med denne erklæringen i bagasjen reiste Ebbe Hertzberg tilbake til Kristiania. Dokumentene han hadde samlet la han fram for universitetsledelsen, uten at det gjorde noe inntrykk på den. Responsen fra kollegene viser at den psykiatrisk-sexologiske kunnskapen ikke uten videre var en kunnskap som lot seg bruke, i alle fall ikke til det formålet Hertzberg hadde tenkt. Erklæringene gav tvert imot et enda sterkere argument for at Hertzberg burde avstå fra å undervise for den mannlege ungdommen, slik universitetet så det. I et brev til vennen Waldemar Chr. Brøgger, kommenterte Hertzberg dette slik:

Som om man ikke i konsekvents med den mistenkelige tankegang først og fremst maatte fjerne alle mandlige lærerer for den kvindelige ungdom, hvis forførelse jo maa ligge endnu nærmere at befrygte (NBO: Bs. 298, EH til WCB, 23.01.1887, s. 5).

Hertzbergs strategi hadde mislykkes og det hele endte med at han i 1886 fikk avskjed i nåde fra professoratet.

Tilbaketrekning og tilbakekomst

Etter skandalen trakk Hertzberg seg tilbake til fødebyen Holmestrand. I tillegg oppholdt han seg tidvis i München, Berlin og Stockholm. Han arbeidet på et omfattende oppslagsverk og register (glossarium) til Norges gamle Love og fullførte dette i 1895. Ettersom årene gikk og skandalens nyhetsverdi bleknet, kom han gradvis tilbake til det offentlige liv. Han ble i 1896 preses i Videnskabsselskabet i Kristiania, arbeidet med utformingen av norsk toll- og tariffpolitikk og ble i 1903 direktør i Den norske Hypotekbank. I 1906 ble han utnevnt til Riksarkivar, en stilling han hadde til han døde i 1912. Han arbeidet med et bind i et nytt norgeshistorieverk (men fullførte det aldri), og publiserte mange artikler om norsk middelalderhistorie.

Psykiatri og sexologi

Innen psykiatrien ble kontrær- eller homoseksualiteten sett som en av mange «seksuelle perversjoner» som var medfødte og et resultat av «dårlig arvemateriale». Etter Westphal ble denne forståelsen videreutviklet av den østerrikske psykiater Richard von Krafft-Ebing. Hans innflytelsesrike bok «Psychopathia sexualis» (1886) var en stor katalog over de ulike perversjonene, som «sadisme», «masochisme», «fetisjsisme» og altså homoseksualitet. Krafft-Ebings bok kan oppfattes som en av urtekstene i den psykiatriske underdisiplinen «seksualpatologi» eller «sexologi».

Krafft-Ebing og sexologien har vært oppfattet som en ny undertrykkende kraft, som at de «tok over» kirkens monopol på å fordømme annerledes seksualitet. Dette syn har imidlertid blitt utfordret i senere tid; det har blitt vist at Krafft-Ebing sto i dialog med sine «perverse» informanter, og da særlig de homoseksulle mennene (Oosterhuis 2000). Mange av dem kjente seg igjen i psykiaterens beskrivelser, og særlig i hans beskrivelser av enkeltindvider. De påvirket også Kraftt-Ebing som etterhvert justerte sin oppfatning til at homoseksualitet ikke nødvendigvis trengte å være sykelig eller degenerativt. En av Krafft-Ebings inspirasjonskilder var dessuten juristen Karl Heinrich Ulrichs, som på 1860-tallet begynte å publisere skrifter om en gruppe mennesker han selv regnet seg som en del av, og som hadde en kvinnelig sjel i en mannlig kropp.

Hertzbergs konsultasjon hos Westphal kan leses inn i denne tradisjonen: Å oppsøke en psykiater og få en «diagnose» var for Hertzberg et forsøk på å mobilisere en ny forståelse som brøt med en oppfatning om synd. De medisinske og psykiatriske teoriene ble av mange først og fremst oppfattet som en befrielse fra de moralske og teologiske oppfatningene; sykdomsbeskrivelsen ble da underordnet dette poenget.

Etter besøket hos Westphal i 1886 omtalte Hertzberg homoseksualiteten som «min medfødde skjævhed» (NBO: Bs. 298, EH til WCB 21.01.1887). Dette kan tolkes som at han godtok oppfattelsen av fenomenet som en sykelig defekt. Samtidig signaliserer kanskje det ikke-kliniske begrepet «skjævhed» at han betraktet det som en mer harmløs anomali.

[[{"type":"media","view_mode":"media_large","fid":"490","attributes":{"alt":"","class":"media-image fig-right","height":"600","style":"line-height: 20px; font-size: 13px;","typeof":"foaf:Image","width":"412"}}]]

Skandinaviske kontrærseksuelle kontakter

Hertzbergs konsultasjon hos Westphal i 1886 var neppe hans første og i alle fall ikke hans siste møte med den sexologiske kunnskapen. Nøyaktig når han begynte å orientere seg i denne litteraturen vet vi ikke. Det er imidlertid kjent at han utviklet vennskap og utvekslet kunnskap med andre «kontrærseksuelle» i Norge, Skandinavia og Europa.

Hertzberg ser ut for å ha vært del av en vennekrets i Kristiania på 1880-tallet der blant annet Pontus Wikner og Bastian Dahl inngikk. Wikner var en svensk filosof som var professor i Kristiania 1884-1888.  Han forfattet et hemmelig skrift kalt Psykologiske selvbekjennelser om sitt likekjønnede begjær (først publisert posthumt i 1971). Dahl ble i 1886 oppsagt fra universitetet av samme grunner som Hertzberg selv (Smith 1925,. NBO, Brevs. 304, jf. Wolfert 2012: 109). Vi kjenner ikke til om Wikner, Dahl og Hertzberg har utvekslet ideer og tanker om homoseksualitet.

Det gjorde han derimot med en annen kontakt, den danske juristen Poul Andræ (1843-1928). Nylig har korrespondansen mellom Andræ og Hertzberg, som man lenge trodde var tapt, kommet for dage ved Nasjonalbiblioteket i Oslo (NBO: Bs. 222a). Brevene fra Hertzberg til Andræ gir et interessant innblikk i hvordan de orienterte seg i samtidens litteratur om homoseksualitet og dannet seg sine egne formeninger om spørsmålene.

I 1892 skrev Andræ under psevdonymet Tandem artikkelen «Den kontrære Sexualfornemmelse» i det medisinske tidsskriftet Bibliotek for Læger, der formålet var å justere det han oppfattet som feiloppfattelser i en tidligere artikkel skrevet av psykiateren Knud Pontoppidan (Pedersen 2013: 25-28). Som Hertzberg hadde Andræ oppsøkt en psykiater på kontinentet, nemlig Richard von Krafft-Ebing, i 1891, for å få legeattest på at han var medfødt kontrærseksuell (ibid: 18-22). Når kontakten mellom Andræ og Hertzberg oppsto er uvisst, men det første brevet vi kjenner til beskriver Hertzbergs reaksjon på Andræs artikkel:

De har brudt isen her i Norden, og saaledes vist, at farvandet er passabelt ogsaa for andre. Og ikke det alene: De har ogsaa gjennem deres argumentation fjernet adskillige af de værste, i veien liggende isflag og derved gjort det umuligt, at fordommene kunne fryse sig sammen til en saa ugjennemntrængelig mur som tidligere. (NBO: Bs. 222a, EH til PA 05.05.1892.)

Brevvekslingen, som strekker seg over en periode på neste tjue år, fra 1892 til noen måneder før Hertzbergs død i 1912, viser at de to skandinavene orienterte seg i den internasjonale litteraturen. Blant annet tyder bemerkninger fra Hertzberg på at han har hatt inngående kjennskap til Karl Heinrich Ulrichs’ forfatterskap.

En nærmere analyse av brevvekslingen gjenstår, men brevene viser at Hertzberg og Andræ hadde ulike synspunkter på en del spørsmål, for eksempel den seksuelle lavalderen (som Hertzberg ser ut for å ville legge til 13-14 år). De viser dessuten at Hertzberg syslet med planer om en norsk / dansk oversettelse av Krafft-Ebings Psychopathia sexualis.

En tysk bevegelse

Mot slutten av 1800-tallet begynte personer som selv definerte seg som homoseksuelle å ta ordet gjennom bøker og tidsskrifter, særlig i Tyskland. Magnus Hirschfeld var en ung lege som ansporet av Oscar Wilde-affæren i 1895 begynte å ta opp tematikken, sterkt inspirert av Ulrichs. I 1897 dannet han organisasjonen Wissenschaftlich-humanitäre komitee (WhK), som jobbet for avkriminalisering av seksuelle handlinger mellom menn. Organisasjonen gav fra 1899 ut en omfattende årbok, Jahrbuch für sexuelle Zwischenstufen, med artikler med akademisk tilsnitt om homoseksualitet og juss, historie, biologi og medisin.

Hirschfeld var opptatt av å forstå homo- eller kontrærseksualiteten som et biologisk fenomen. Hans teorier om mennesker han definerte som kjønnslige eller seksuelle mellomtrinn, «sexuelle Zwischenstufen», gikk ut på at en del mennesker befant seg mellom det mannlige og det kvinnelige. Dette tredje kjønn, de kontrær- eller homoseksuelle, hadde i større eller mindre grad egenskaper fra «det motsatte» kjønn, noe som kunne gi seg utslag i preferanser når det gjaldt klesdrakt, i en kjønnsidentitet som ikke stemte overens med det biologiske kjønnet og/eller i seksuelle tiltrekning til personer av samme kjønn. For Hirschfeld var mellomtrinnsteorien basisen for den politiske kampen mot kriminalisering av likekjønnet seksualitet: Samfunnet kunne ikke og burde ikke straffe egenskaper som var en del av den naturlige, biologiske variasjonen.

Hirschfeld bygde videre på teoriene til Ulrichs og Krafft-Ebing. Brevvekslingen mellom Hertzberg og Andræ viser at de var vel orienterte i såvel den sexologiske litteraturen som i utviklingen av kampanjer, organisasjoner og tidsskrifter i Tyskland. Hertzberg skaffet seg for eksempel eksemplarer av tidsskriftet Der Eigene, som var et blad for «mannlig kultur» redigert av den ved siden av Hirschfeld kanskje mest prominente homoforkjemperen i Tyskland i tiden fra 1890-tallet til 1930-tallet, Adolf Brand.

I årboken til Hirschfeld var det ikke bare medisinsk og biologisk kunnskap som ble anvendt. Den inneholdt også artikler fra en rekke fagfelt, som juss, historie og de estetiske fag. Hertzberg bidro til årboken med en artikkel om homoseksualitet i norrøn middelalder, og anvendte således sin kunnskap som (retts)historiker med grundig kjennskap til de norrøne kildene (se Wolfert 1999a og 199b).

[[{"type":"media","view_mode":"media_large","fid":"489","attributes":{"alt":"","class":"media-image fig-left","height":"600","typeof":"foaf:Image","width":"427"}}]]

Kontinentale kontrærseksuelle kontakter

Hertzberg har antakelig knyttet direkte kontakter i miljøer der homoseksuelle menn ferdes i Tyskland allerede før århundreskiftet.

I 1901 var juristen Eugen Wilhelm (1866-1951) fra Strasbourg på en reise i Skandinavia og besøkte da Ebbe Hertzberg. Wilhelm sto i kontakt med Hirscheld og hans bevegelse og var en av de ivrigste bidragsyterne i Jahrbuch für sexuelle Zwischenstufen. Wilhelm var til stede på Wissenschaftlich-humanitäre komitees 6. sommerkonferanse og dro deretter nordover mot Skandinavia på en feriereise. I Kristiania besøkte han da Hertzberg i Kristiania (Dubout & Wolfert 2013). Hvordan og når kontakten mellom Hertzberg og Wilhelm var knyttet er ikke kjent. Det var Wilhelm som videreformidlet Hertzbergs artikkel om kontrærseksualitet i norrøn tid til Hirschfeld ([Hertzberg] 1902).

Det ser ut for at Hertzberg hadde flere kontakter i miljøet i Tyskland. Brevvekslingen med Andræ viser i alle fall at Hertzberg kjente en annen person i Hirschfelds nettverk, insektsforskeren Ferdinand Karsch-Haack (1853-1936) – en ivrig bidragsyter om biologiske og historiske temaer i Hirschfelds Jahrbuch. Hertzberg omtalte Karsch-Haack som “ en noksaa underlig skrue”, men la til at “Ligeoverfor mig har han forøvrigt været meget elskværdig og meddelsom” (NBO: Bs. 222a: EH til PA 29.12.1900). Hertzberg må også ha gjort inntrykk på Karsch-Haack, for i 1922 skrev han i et tilbakeblikk i et av de tyske homotidsskriftene om at Hertzberg var “en vakker, sympatisk mann og en urnisk Don Juan” (Karsch-Haack 1922).

***

De kildene som er bevarte etter Hertzberg gir oss et ikke bare i norsk, men også i internasjonal sammenheng, interessant innblikk i hvordan kunnskapen om homoseksualitet på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet fikk en personlig tilegnelse hos en mann av det kulturelle oversjiktet. Hertzberg viser oss et konkret eksempel på hvordan nye teorier om hvordan det likekjønnede begjæret skulle forstås, spredde seg, og hvordan den sexologiske kunnskapen ble aktivt mottatt, anvendt, formet og diskutert av de personene den beskrev.

 

Arkivkilder

Nasjonalbiblioteket:

Bs. 222a: Brev frå Ebbe Hertzberg (EH) til Poul Andræ (PA). Digitaliserte av Nasjonalbiblioteket på initiativ fra Skeivt arkiv

Bs. 298: Brev frå Ebbe Hertzberg (EH) til Waldemar Chr. Brøgger (WCB).

Bs. 304.

Litteratur

Dubout, Kevin & Raimund Wolfert. 2013. "Eigentümliche Städte, sympatische Völker und Sehenswürdigkeiten von grosser Schönheit". Zur Skandinavien-Rundreise des WhK-Aktivisten Eugen Wilhelm 1901. Invertito – Jahrbuch für die Geschichte der Homosexualitäten, 15: 9-44.

Hertzberg, Ebbe. 1902. Spuren von Konträrsexualität bei den alten Skandinaviern. Mitteilungen eines norwegishen Gelehrten. Jahrbuch für sexuelle zwischenstufen, 4, 244-263.

Hestmark, Geir. 1999. Vitenskap og nasjon. Waldemar Christopher Brøgger 1851-1905. Oslo: Aschehoug.

Hirschfeld, Magnus. 1914. Die Homosexualität des Mannes und des Weibes. Berlin: Louis Marcus.

Jordåen, Runar. 2007. Den mangetydige medikaliseringa. Historiske refleksjonar om medisin og homoseksualitet på 1800-talet, Fortid 4, (1): 11-16.

Jordåen, Runar. 2010. Inversjon og perversjon. Homoseksualitet i norsk psykiatri og psykologi frå slutten av 1800-talet til 1960. Avhandling (ph.d.) - Universitetet i Bergen.

Karsch-Haack, Ferdinand. 1922. Urnische Kronik, Die Freundschaft, 4 (15).

Koht, Halvdan. 1934. Hertzberg, Ebbe Carsten Horneman. I: Norsk biografisk leksikon, b. 6. Oslo: Aschehoug.

Krafft-Ebing, Richard von. 1890. Psychopathia Sexualis mit besonderer Berücksichtigung der conträren Sexualempfindung. Eine klinisch-forensische studie. Stuttgart: Ferdinand Enke. Oosterhuis.

Oosterhuis, Harry. 2000. Stepchildren of nature. Krafft-Ebing, psychiatry, and the making of sexual identity. Chicago: University of Chicago Press.

Pedersen, Karl Peder. 2013. „Jeg er et højst fuldstændigt og fejlfrit eksemplar af racen, så jeg blev modtaget som en kostbar skat“. Om amtsforvalter Poul Andræ (1843-1928), Fund og forskning i det kongelige biblioteks samlinger, 52: 1-35.

Smith, Emil. Smith. 1925. Dahl, Bastian Anastasius. I: Norsk biografisk leksikon, b. 3. Oslo: Aschehoug.

Westphal, Carl. 1870. Die conträre Sexualempfindung. Symptom eines neuropathischen (psychopathischen) Zustandes. Archiv für Psychiatrie und Nervekrankenheiten, 2, 73-108.

Wolfert, Raimund. 1999a. Ebbe Hertzberg und die „Spuren von Konträrsexualität bei den alten Skandinaviern.“ Capri. Zeitschrift für schwule Geschichte, (27), Desember 1999, 18-23.

Wolfert, Raimund. 1999b. Ebbe Hertzberg om homofili hos vikingene. Løvetann, (4), 20-22.

Wolfert, Raimund. 2012. „Ach, wenn ich doch nur einen Freund hätte, ihn zu lieben!“ Pontus Wikner und seine Psychologischen Selbstbekentnisse, I: Pontus Wikner, Psychologische Selbstbekenntnisse, Hamburg: Männerschwarm.

Universitetsbiblioteket i Bergen, Skeivt arkiv

Besøksadresse: Manuskript- og librarsamlingen
HF-bygget, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen
Postadresse: Postboks 7808, 5020 Bergen
Kontakt: skeivtarkiv@uib.no
Ansvarlig redaktør: Runar Jordåen, førstebibliotekar

Skeivt arkiv tar forbehold om feil i tekster og bildebruk. Ta gjerne kontakt dersom du mener noe ikke stemmer.

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram.

Skeivt Arkiv ©  2017

Kulturrådet Fritt ord Nasjonalbiblioteket