Fredrik Mowinckel

Fredrik Mowinckel. Foto: Bundesarchiv, Freiburg
Fredrik Mowinckel. Foto: Bundesarchiv, Freiburg

Det er lite som er kjent om gjensidige kjærlighetsforhold mellom norske og tyske menn under okkupasjonen (jfr. Jordåen og Wolfert 2015). Homotidsskriftet Fritt Fram hevdet litt bråkjekt i en artikkel i 1990 at tyskerne var "de beste elskerne" (Walderhaug og Skeid 1990). Forfatterne av artikkelen mente at spesielt Oslo mellom 1940 og 1945 var et slags "eldorado" hvor tyske og norske menn traff hverandre i parker og på gaten. De hevdet også at det forekom seksuelle forhold mellom norske menn og tyske soldater over hele landet. Noen konkrete belegg for sine spissformulerte påstander hadde de imidlertid knapt – bortsett fra de opplysningene historikeren Nils Johan Ringdal (1952–2008) leverte fra midten av 1980-årene (jfr. Ringdal 1986 og 1987). Men heller ikke han nevnte navn. Ringdal fortalte blant annet om en mann som gjentatte ganger hadde antastet tyske soldater i Stortingsgaten i Oslo under okkupasjonen, og han kom inn på en annen homofil nordmann som holdt til på den tyskdrevne nattklubben "Löwenbräu" i Universitetsgata 26. Ringdal gjorde oppmerksom på at det ble foretatt razziaer på Oslos offentlige toaletter ved minst to anledninger i 1944, og en gang ble det innbrakt en gruppe menn i samlet tropp på Møllergaten 19 fra et "halvprivat etablissement". Blant dem var det trolig flere homoseksuelle. Utifra Ringdals beskrivelser konkluderte journalistene i Fritt fram noe kjapt med at "på alle steder hvor ting kunne foregå i det skjulte, kunne det være elskovsreder for homser av begge nasjonaliteter. Homsene hadde vel også en velutviklet evne til å praktisere sitt kjærlighetsliv i det skjulte, det var svært lite åpenhet og toleranse omkring homoseksualitet i førtiårenes Norge" (Walderhaug og Skeid 1990: 35).

Dårlige kår

Hvor dårlige kår for "elskovsreder" det var for norske og tyske menn som hadde langvarige forhold, viser historien om Gustav Schreiber (1904–1945) og Charles Petterson (1916–1980). De to traff hverandre høsten 1943 i Bergen hvor Schreiber var underordnet organisasjonen Todt (jfr. Gustav Schreibers arkivmappe, NStO). Ikke bare skaffet han den unge Petterson jobb på kontoret sitt, men han lot ham også bo i sin leilighet. Dette ble uglesett av minst én av naboene, og allerede våren 1944 ble vennene angitt til myndighetene. Ukjent er om dette skjedde av et antitysk eller antihomoseksuelt motiv. Bare få dager etter arrestasjonen ble både Schreiber og Petterson dømt av militærretten i Bergen. Fordi en tysker var involvert, ble også i Pettersons tilfelle den tyske § 175 koblet inn. Men mens Petterson fikk en straff på ett år og tre måneder, ble Schreiber dømt til to år og tre måneders fengsel. Til forskjell fra sin norske venn hadde han nemlig et "rulleblad" som homoseksuell fra før. Petterson sonet store deler av sin straff i Tyskland, men vendte hjem til Norge like før krigens slutt. Schreiber derimot ble etter noen måneder sendt til straffeleiren Börgermoor i de tyske grensetraktene til Nederland. Livs- og arbeidsbetingelsene der var elendige, og 10. januar 1945 døde Schreiber i leiren som følge av den dårlige behandlingen han var blitt utsatt for. Han ble 40 år gammel.

Et annet tilfelle gjelder skuespilleren Karl Heuer (1916–1986) fra Berlin og hans norske venn. Heuer ble som soldat på et ukjent tidspunkt forfremmet til Norge, og ifølge hans senere kone Erika Wilde-Heuer (1921–2001) hadde han i Oslo et intimt forhold med en nordmann som var aktiv innen motstandsbevegelsen (jfr. Wilde-Heuer, AdK). Nordmannen het Ragnar til fornavn og prøvde å overtale vennen til å flykte til Sverige, men før de kom så langt, ble forholdet oppdaget, og Heuer ble stilt for krigsretten. Siden domstolen ikke visste noe om Ragnars virksomhet i motstandsbevegelsen og siden Heuer tilsto forholdet, ble han ikke dømt til døden, men satt i en enecelle på Akershus festning. Etter en tid ble Heuer sendt til et straffekompani i Russland, og senere var han soldat i Italia hvor han kom i amerikansk fangenskap. Han giftet seg i 1949, men var hele livet preget av psykiske og fysiske senskader etter mishandling i arresten. Hvem nøyaktig Ragnar var og hva som skjedde med ham da forholdet til Heuer kom for en dag, er fortsatt ukjent. Trolig ble også han straffet, men så langt har det ikke vært mulig å oppspore noen dokumenter om dette. Ragnar holdt tilsynelatende kontakt med sin tyske venn, for Erika Wilde-Heuer hevdet at han besøkte ekteparet i Berlin i 1954.

"En mann fra utkanten av Bergen"

Takket være nyere forskning foreligger det konkrete opplysninger om et tredje homofilt norsk-tysk par fra okkupasjonsårene. Nils Johan Ringdal skrev i 1987:

En mann fra utkanten av Bergen hadde i krigens tidlige fase hatt regelmessig seksuell kontakt med en tysk soldat. Forholdet kunne muligens ha vært holdt skjult, men mannen var nokså iøinefallende. Han stilte ikke sitt lys under en skjeppe og hadde en adferd ingen kunne ta feil av. Hans tyske venn var med på notene. Det lille som fantes av etablert homofilt miljø i Bergen, likte ikke forholdet, selv om noen medgikk av [sic] de nok kunne synes mange av tyskerne i uniformer var kjekke. Bergenseren måtte anses som en tyskertøs. Ingen kunne være bekjent av å ha kontakt med ham. Det tyske sikkerhetspolitiet i Bergen gikk til slutt til aksjon. Om parets demonstrative adferd ble avgjørende, er ikke godt å si. Utgangen på forholdet ble at den tyske soldaten ble skutt, mens bergenseren ble sendt i tysk konsentrasjonsleir med rosa triangel, som var det merket de homoseksuelle mennene ble utstyrt med (Ringdal 1987: 182-183).

Fremstillingen bygger ifølge Ringdal på uttalelser fra den homoseksuelle skuespilleren Arne Bang-Hansen (1911–1990) som selv bodde i Bergen rundt 1940, men vi bør huske på at hans referat og tolkning av hendelsesforløpet ikke nødvendigvis er korrekt (jfr. Bang-Hansen 1985: 18ff). Fremfor alt kan det stilles spørsmål ved påstanden om at nordmannen ble sendt i en tysk konsentrasjonsleir med rosa trekant. Frem til i dag er et slikt tilfelle ikke belagt, og Ringdals og Bang-Hansens beskrivelse ser derfor heller ut til å være et ekko av den tidstypiske oppfatningen av at alle straffedømte homoseksuelle under nasjonalsosialismen ble internert i konsentrasjonsleirer.

I dag kan det ikke være tvil om at nordmannen fra "utkanten av Bergen" det er snakk om, var Fredrik Gade Mowinckel (1903–1951), en bedrestilt statsviter som bodde i Åsane nord for Bergen sentrum. Mowinckel var nevø av Norges tidligere statsminister Johan Ludwig Mowinckel (1870–1943) og allerede i kraft av familiebakgrunnen "nokså iøynefallende". Om han på andre måter stakk seg ut, for eksempel ved en oppførsel eller framtoning som tydelig viste at han var homofil, er ukjent. Fredrik Mowinckel ble født 23. september 1903 som sønn av kjøpmannen og rederen Magdalon Mowinckel (1871–1917) og hans kone Inni Mowinckel (født Inga Georgine Lorange, 1882–1933). Paret hadde fire barn, og i 1910 bodde familien i en villa i Store Parkvei 3a, i en del av Bergen som var blitt reist for byens velstående borgerskap i slutten av 1800-årene. Slekten Mowinckel kom opprinnelig fra Oldenburg i Niedersachsen, og kom til Bergen rundt 1750. Fredrik Mowinckel tok middelskole-eksamen og dro til New York i september 1921. Målet med reisen var videreførende språkstudier. Ett år senere reiste han på nytt til USA, denne gangen sammen med en yngre bror, for å studere språk i Minnesota. 1. desember 1930 flyttet han til Frankrike hvor han studerte fire år ved École libre des sciences politiques i Paris, en privat høyskole som ble grunnlagt av statsviteren Émile Boutmy i 1872. Fredrik Mowinckel ble boende i den franske hovedstaden frem til 1934. Samme året kjøpte han en tomt på Åstveit utenfor Bergen hvor han bygget seg et hus og hvor han bodde de følgende årene. Fredrik Mowinckel giftet seg aldri og var 36 år gammel da krigen kom til Norge.

Fredrik Mowinckel. Foto: Bundesarchiv, Freiburg
Fredrik Mowinckel. Foto: Bundesarchiv, Freiburg

Tilsynelatende tyskvennlighet, uvitenhet og skam

Etter et brudd på den tyske § 175 ble Fredrik Mowinckel dømt til en fengselsstraff på ti måneder av "Gerichtsherr und Admiral der Westküste Norwegens" 23. oktober 1940 (jfr. fangekortet FM, StHH). Dette var med andre ord bare et halvt år etter den tyske invasjonen i Norge. Hans tyske venn var den 21 år gamle menige soldaten Hans-Werner M. (født 1918). Hva konkret som foranlediget tiltalen av de to, er ikke kjent, men fra en søknad om benådning som ble levert inn av advokatene Anton (1905–1966) og Ole Friele (1897–1991) i slutten av 1940 fremgår det at det dreide seg om to "forseelser" mot § 175 under innflytelse av alkohol i løpet av noen få dager sommeren 1940 (jfr. rettsjournal FM, BArch). Det var snakk om oralsex, men i det andre tilfellet ble den seksuelle handlingen ikke engang gjennomført. Benådningen ble ikke innvilget, og Fredrik Mowinckel ble overført fra festningen Akershus i Oslo til mannefengselet Fuhlsbüttel i Hamburg 11. januar 1941. Det ser ut til at byen Hamburg og dens fengsler var en geografisk betinget, "naturlig" inngangsport for straffedømte homofile nordmenn til det tyske fengselsvesenet under okkupasjonen (jfr. Jordåen og Wolfert 2015: 484).

Fredrik Mowinckel hadde tilsynelatende en viss tyskvennlig innstilling. Iallfall brukte hans forsvarere dette som argument overfor "Oberbefehlshaber der Wehrmacht in Norwegen". Ifølge Anton og Ole Friele var nettopp Mowinckels gjestmildhet et uttrykk for hans velmenende holdning overfor tyskerne. De hevdet at så lenge lasarettskipet Meteor hadde ligget i havn utenfor Åsane, hadde Mowinckels hjem vært en "bekvem landingsplass". Mowinckel hadde ofte mottatt besøk fra medlemmer i Wehrmacht, og Hans-Werner M. hadde beveget seg i hans hus som om han var hjemme der. Dessuten skulle Mowinckel ikke ha kjent til de tyske straffebestemmelsene. Han visste at norske myndigheter ikke ville ha reist tiltale i liknende saker, for i Norge var likekjønnete seksualkontakter mellom menn over 21 år i praksis straffefrie. Mowinckel selv tilsto sin homoseksuelle legning. Han erklærte at han hadde invitert tyske soldater hjem til seg, hadde gitt dem presanger og så "utnyttet" forholdet til å "tilfredsstille sine homoseksuelle drifter". Men oberst Nikolaus von Falkenhorst (1885–1968) avviste benådningssøknaden "av prinsipielle grunner" (rettsjournal FM, BArch).

23. mars 1941 søkte Fredrik Mowinckel på nytt om benådning. Han innrømmet at han nå "skammet seg" for sin gjerning og var "dypt ulykkelig" (rettsjournal FM, BArch). Men heller ikke denne søknaden ble innvilget. Forvaltningsoverinspektøren i fengselet i Hamburg skrev: "Mowinckel er en meget velstående, uavhengig mann, uten yrke, som lever helt etter sine tilbøyeligheter. Således har han som vennlig gjestgiver invitert tyske soldater hjem til seg, bydd på mat og drikke og især skjenket ut alkohol for å gjøre dem villige til sine homoseksuelle handlinger. Det lyktes han også i, og han har derved forført medlemmer i Wehrmacht til straffbare handlinger som de nå må sone for i fengsel. M. er allerede blitt straffet relativt mildt av domstolen med hensyn til de lite strenge straffebestemmelsene som gjelder i hans fedreland. Det foreligger etter mitt skjønn ingen grunn til å være ham enda mer imøtekommende utover dette. M. oppfører seg uklanderlig og arbeider ordentlig. Likevel finner jeg ingen spesiell grunn til å bifalle hans søknad" (rettsjournal FM, BArch). Fengselsstraffen til Fredrik Mowinckel ble av ukjente grunner endret og redusert fra ti til åtte måneder senest våren 1941, og som følge av dette slapp Mowinckel fri fra fengselet i Tyskland 12. juni 1941.

Etter 1945 bodde Fredrik Mowickel i Oslo på adressen Bygdøy allé 25. Han kom trolig tilbake til Norge før krigens slutt, for 25. august 1944 solgte han sine tre tomter i Åsane til direktør Anton Grimsmo (1867–1958). Fredrik Mowinckel døde trolig i 1951 i en alder av 47 år (jfr. http://victor.sinside.net/muller/387.html), men så langt har det ikke vært mulig å finne offisielle dokumenter som kan bekrefte dette.

"Bare ved hjelp av den ytterste hårdhet"

Hva som ble av Hans-Werner M., Fredrik Mowinckels tyske venn, er heller ikke dokumentert i detalj. I 1940 var den 21 år gamle M. underordnet det tyske sjøforsvaret og befant seg da i sitt første tjenesteår i en sjøbasert luftvernsavdeling. Samme dagen som Mowinckel ble han dømt til en fengselsstraff på ett år og seks måneder – nesten det dobbelte av hva hans norske venn hadde fått, men dommen hans bygde på to "forseelser": utukt mellom menn og tyveri. Ombord på dampskipet Pionier hadde nemlig M. på vei fra Danmark til Norge stjålet pistolammunisjon for å selge den videre til sine kamerater. Hvordan dette var blitt kjent og hvem som anklaget M., går ikke klart frem. Når det gjelder "det seksuelle forholdet" ble M. ansett som den forførte, og straffen skulle være ferdig sonet 7. april 1942. Fra fengselet Akershus i Oslo ble M. trolig først sendt til det tyske militærfengselet Torgau i Sachsen, og i slutten av april 1941 befant han seg i militærfangeleiren Pinnow (Brandenburg). Enda senere var han fange i militærfengselet Bernau nordøst for Berlin.

I 1941 stilte M.’s bror, som var underoffiser, en søknad om benådning, men den ble avvist. Kommandøren i den tyske luftvernsavdelingen i Bergen hevdet at M.

ikke hadde vist noe som helst anlegg til soldat under sin tilhørighet til kommandoen og ikke hadde vist seg villig til å komme over de feilene han var blitt gjort oppmerksom på. Han var i alle henseender karakterløs, likeglad og lite samarbeidsvillig. Hans interesser lå utelukkende på det ikke-tjenstlige området. Han er en mann som utelukkende etterkommer sine fornøyelser og hemningsløst hengir seg til disse. Bare ved hjelp av den ytterste hårdhet kan han bringes på den rette sti.

Når det gjelder tyveriet av ammunisjon skal M. ha vært drivkraften, og også i forbindelse med bruddet på § 175 skal han ha forsøkt å blande en kamerat fra sitt batteri "i sine skitne gjøremål". Kommandøren slo fast:

Det onde sinnelag som han har lagt for en dag ved i tillegg å la seg gi både penger og presanger, stred i den grad mot soldatens æresbegrep at hans benådning eller en utsettelse av straffen ville vært en urimelig mildhet.

Avslutningsvis het det uforsonlig at M. "på grunn av sin legning alltid vil være en fare for mannstukten i troppen" (rettsjournal FM, BArch).

Også en avdelingsleder i Tyskland ved navn Moritz holdt i midten av juni 1941 fast at M. ikke hadde oppført seg helt tilfredsstillende. Det hadde tvert om vært "nødvendig" å straffe ham fordi han ikke hadde holdt seg til de herskende reglene. M. var ifølge Moritz’ ord "lite soldatisk anlagt" og måtte stadig overvåkes (rettsjournal FM, BArch). 10. desember 1941 ble M. løslatt fra militærfengselet i Bernau til en infanteribataljon i byen Fulda (Hessen). På dette tidspunktet hadde han sonet to tredjedeler av den tilmålte straffen, og den resterende straffetiden ble utsatt. Dessverre er det ikke kjent hva som ble av M. etter dette, men det er belagt at han overlevde krigen og ikke døde før etter 1975 (ifølge skriftlig informasjon fra Deutsche Dienststelle, Berlin).

Det er fortsatt uklart hva som førte til at forholdet mellom Fredrik Mowinckel og hans tyske venn kom for retten. Som Arne Bang-Hansen antydet overfor Nils Johan Ringdal, var det visse forbehold overfor Mowinckel fra norsk side, og de kan skyldes både hans tyskvennlighet og "uforsiktighet" som homoseksuell mann. Om det kan være snakk om et kjærlighetsforhold mellom Mowinckel og den tyske soldaten M. er ikke lett å si. Riktignok hevdet advokatene Anton og Ole Friele at M. beveget seg i Mowinckels hjem som om han var hjemme der, men det er ikke kjent om M. faktisk var homoseksuell, og av ordene til forvaltningsoverinspektøren i Hamburg fremgår det at Mowinckel skulle ha "forført" flere medlemmer i Wehrmacht til straffbare handlinger. Også andre kilder viser til at Mowinckel i 1940 omga seg med flere tyske soldater i sitt hjem, og forholdet med M. ser derfor ikke nødvendigvis ut til å ha vært eksklusivt.

Noen tanker rundt norsk-tyske seksuelle forhold under okkupasjonen

En norsk-tysk likekjønnet seksualkontakt i 1940 kan i dag betraktes utifra forskjellige perspektiver, og tilfellet Mowinckel/M. viser hvor vanskelig det er å vurdere forholdet retrospektivt når dets hovedpersoner ikke har blitt tildelt noen egen stemme. Fra tysk side ble Mowinckel i sin tid sett på som en usedelig "forfører" som hadde forgrepet seg ikke bare på én, men flere unge soldater. Ved hjelp av alkohol, presanger og sin gjestmildhet forøvrig hadde han gjort flere medlemmer i Wehrmacht villige til å utføre homoseksuelle handlinger. Det talte sikkert ikke til hans fordel at han var velstående, men uten yrke. Soldaten M. ble betraktet som "karakterløs" og en "fare for mannstukten". I tillegg til hans tilsynelatende homoseksuelle legning ble han kriminalisert som tyv. Fra norsk side, det vil si av advokatene Anton og Ole Friele, ble Mowinckels adferd overfor M. "unnskyldt" som et utslag av sin tyskvennlige innstilling. Men her kan det foreligge en innrømmelse overfor okkupasjonsmakten. Forholdet mellom de to vennene ble av Mowinckels forsvarere fremstilt som heller eksklusivt i og med at M. beveget seg i Mowinckels hjem som om han var hjemme der. I tillegg hevdet de at han ikke var klar over at handlingene var straffbare etter tysk lov. Tar en i betraktning Mowinckels høye utdannelse og at han hadde oppholdt seg i utlandet i lengre tid, er imidlertid ikke denne påstanden helt troverdig.

Når en tar utgangspunkt i Arne Bang-Hansen som representant for samtidens "homofile miljø" i Bergen, ser det ut som om paret ble lastet for sin "demonstrative adferd". Forholdet mellom Mowinckel og M. ble "ikke likt", men til forskjell fra i de tyske kildene ble Mowinckel ikke sett på som "forfører", men som "tyskertøs", som en som tilbød seg. Når Bang-Hansen hevder at ingen "kunne være bekjent av å ha kontakt" med ham, er det ikke klart om han sikter til Mowinckels "flørt" med okkupasjonsmakten eller til det påståtte faktum at Mowinckel ikke stilte "sitt lys under en skjeppe" som homoseksuell. Forbeholdene kan nedstamme fra tiden før den tyske okkupasjonen av landet og kan både være begrunnet i at Mowinckel var noe "feminin" eller tilhørte datidens norske overklasse. Den eneste positive vurderingen av Mowinckel som person kommer således fra hans forsvarere – og en tysk forvaltningsoverinspektør i fengselet i Hamburg. Ifølge ham var Mowinckels oppførsel som fange "uklanderlig", noen nåde ville han av den grunn imidlertid ikke vise overfor ham heller.

Vi heller i dag til oppfatningen av at homoseksuelle kontakter er et uttrykk for kjærlighet mellom to likestilte partnere. Men selvfølgelig er de ikke alltid det. Seksuelle handlinger har mange fasetter, og de kan også være uttrykk for maktforhold. Vi vet ikke med sikkerhet om Fredrik Mowinckel og Hans-Werner M. sto i et kjærlighetsforhold til hverandre, uglesett av både tyske kamerater og overordnete samt norske hetero- og homofile menn. Rent teoretisk kan det foreligge en overgrepsssak der en godt voksen, rik mann fra overklassen utnyttet en ung soldats uerfarenhet og naivitet. Men det ser ikke ut til at M. noensinne beskyldte Mowinckel for å ha "forført" eller misbrukt ham. Det virker heller slik at han – for å benytte Arne Bang-Hansens ord – "var med på notene". Den tyske krigsretten argumenterte heller ikke i retning overgrep. Sånn sett kan det dreie seg om en sak der en ung, dårlig lønnet soldat så sitt snitt til å prostituere seg for penger, mat, drikke og andre gaver. Det er iallfall påfallende at det var ingen blant de utenforstående som hadde noe godt å si om M. Til forskjell fra Mowinckel hadde han ingen forsvarer, og han virker forholdsvis "ressurssvak". Hva slags forhold Mowinckel og M. sto i overfor hverandre, visste i sin tid vel bare de to selv, og så lenge vi ikke kan høre deres egne stemmer, får vi bare spekulere.

Det lille vi vet om norsk-tyske seksuelle forhold under okkupasjonen i dag er at den tyske straffelovens § 175 ble koblet inn i tilfeller der minst én tysk mann var involvert – selv om paragrafen ikke var gyldig i Norge (jfr. Jordåen og Wolfert 2015: 469-478). Og som det kan se ut, gikk straffen da som regel hardest ut over den tyske parten i forholdet, delvis av den enkle grunn at en homoseksuell tysker kunne ha et "rulleblad" fra før og ble sett på som "vaneforbryter", mens nordmannen gjaldt som "førstegangs gjerningsmann" – eller fordi domstolen tok visse hensyn til at straffebestemmelsene på området ikke var så strenge i Norge som i Tyskland. Som eksempelet Karl Heuer/Ragnar viser, kan vi imidlertid ikke engang være sikre på det. Det ser ut til at "kjærlighetsforhold" mellom norske og tyske menn under krigen var sjeldne, "elskovsreder" var det få av. Seksuelle kontakter mellom norske og tyske menn var ekstremt tabubelagte, for binasjonale par kunne ikke engang i egne rekker – overfor andre homofile norske menn – være trygge på at de ville finne gehør og forståelse for sine følelser. Når journalistene i Fritt Fram i 1990 hevdet at det var "svært lite åpenhet og toleranse omkring homoseksualitet i førtiårenes Norge" (Walderhaug og Skeid 1990: 35), kan det tilføyes at dette tilsynelatende ikke bare gjaldt det heteroseksuelle norske storsamfunnet, men også det lille homofile miljøet som fantes i landet – iallfall når det var snakk om norsk-tyske forbindelser.

 

Note: Navnet Fredrik Mowinckel er hittil ikke blitt publisert. Når det skjer her, er det fordi det synes forsvarlig utifra den kjensgjerningen at Mowinckel hadde et forhold til en tysk soldat og ikke en mindreårig. Navnet til M. – Fredrik Mowinckels tyske venn – er med hensyn til personvernet beskyttet frem til 2018.

Referanser

Bang-Hansen, Arne. 1985. Fra mitt skjeve hjørne. Oslo: Gyldendal.

Fangekortet til Fredrik Mowinckel (FM). Staatsarchiv Hamburg (StHH) 242-1 II, Ablieferung 13, jüngere Kartei.

Gustav Schreibers arkivmappe. Niedersächsisches Staatsarchiv Osnabrück (NstO): Rep 947 Lin II, 6636.

Jordåen, Runar og Wolfert, Raimund. 2015. Homoseksualitet i det tyskokkuperte Norge. Sanksjoner mot seksuelle forhold mellom menn i Norge 1940–1945. Historisk tidsskrift. 3 (94): 454-485.

Rettsjournal Fredrik Mowinckel (FM). Bundesarchiv Freiburg (BArch), Abteilung Militärarchiv: PERS 15/73185 (Verfahrensakte).

Ringdal, Nils Johan. 1986. Tyskertøser av alle kjønn. Litt om homo- og heteroseksualitetens vilkår under annen verdenskrig. Løvetann. 5 (1986): 29-32.

Ringdal, Nils Johan. 1987. Mellom barken og veden. Politiet under okkupasjonen. Oslo: Aschehoug.

Walderhaug, Arne og Skeid, Svein. 1990. Tyskerne var de beste elskerne. Fritt Fram. 6/7(1990): 34-35.

Wilde-Heuer, Erika. Autobiographische Aufzeichnungen. Akademie der Künste (AdK) Berlin: Erika-Wilde-Archiv.

Universitetsbiblioteket i Bergen, Skeivt arkiv

Besøksadresse: Manuskript- og librarsamlingen
HF-bygget, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen
Postadresse: Postboks 7808, 5020 Bergen
Kontakt: skeivtarkiv@uib.no
Ansvarlig redaktør: Runar Jordåen, førstebibliotekar

Skeivt arkiv tar forbehold om feil i tekster og bildebruk. Ta gjerne kontakt dersom du mener noe ikke stemmer.

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram.

Skeivt arkiv søker gamle festbilder

NRK Hordaland - radio.nrk.no - februar 1, 2017

Runar Jordåen i Frokostradio

NRK P1+ - radio.nrk.no - februar 1, 2017

Skeive bøker gjennom historien

Gaysir - www.gaysir.no - november 26, 2016

Fra ragr til SKAM

NRK Ytring - www.nrk.no - november 25, 2016

En glemt homopionér fra nord

NRK Troms - radio.nrk.no - november 11, 2016

Skeivt Arkiv ©  2017

Kulturrådet Fritt ord Nasjonalbiblioteket