Særskilt strafferettslig vern for homofile

Ot prp nr 29 (1980-81) Om lov om endringer i straffeloven §135 a og § 349 a (forbud mot diskriminering av homofile)
Ot prp nr 29 (1980-81) Om lov om endringer i straffeloven §135 a og § 349 a (forbud mot diskriminering av homofile)

21. april 1972 ble Straffelovens § 213 som forbød seksuelle handlinger mellom menn opphevet. Flere tiår med intenst arbeid fra Det norske forbundet av 1948 ga omsider resultater. At homoseksuelle handlinger ikke lenger var straffbare innebar nye muligheter for homobevegelsen; gradvis ble homofile, lesbiske, bifile og transpersoner mer synlige, også utenfor hemmelige klubber og private rom. Men den nye synligheten innebar også en ny sårbarhet. Lovendringen til tross; ute i samfunnet eksisterte fortsatt hat og fordommer mot homofile i aller høyeste grad. DNF-48 opplevde en stadig økende strøm av henvendelser som omhandlet diskriminering, krenkelser og fysisk vold.

Opphevelsen av § 213 var viktig, men det var ikke nok: det trengtes mer enn en fjerning av straffeforbud for å endre folks holdninger. DNF-48 tok derfor til orde for tilføyelser i straffelovens § 135 a og § 349 a slik at disse også kom til å omfatte diskriminering på grunnlag av seksuell legning.

Antidiskrimineringslovgivning

Straffelovens § 135 a og § 349 a ble tatt inn i norsk straffelov i 1970. Disse lovparagrafene hadde sitt opphav i en FN-resolusjon fra 1965 om opphevelse av alle former for rasediskriminering. § 135 a tilhører straffelovens kapittel 13: "Forbrydelser mot den almindelige Orden og Fred". Den hadde på daværende tidspunkt følgende ordlyd:

Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant almenheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en gruppe personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. På samme måte straffes den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første ledd.

§ 349 a, som tilhører straffelovens kapittel 35: “Forseelser mot den almindelige Orden og Fred”, hadde følgende ordlyd:

Med bøter eller fengsel inntil 2 måneder straffes den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet, på grunn av en persons trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse nekter ham varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre. På samme måte straffes den som av en slik grunn som nevnt i første ledd, nekter en person adgang til offentlig forestilling eller oppvisning eller annen offentlig sammenkomst på de vlkår som gjelder for andre.

DNF-48 mente at en utvidelse av disse paragrafene i straffeloven til også å omfatte diskriminering på grunn av seksuell legning ville ha stor betydning. Daværende generalsekretær i Forbundet, Karen-Christine Friele, uttrykker det slik:

Straffebudene ville gjøre det lettere å motvirke fordommer, og ville virke oppdragende. Særlig strafferettslig vern for homofile ville øke homofiles selvfølelse og minske mye av hemmelighetsskremmeriet. Flere ville kaste masken og leve livet på egne premisser. De som allerede var åpne ville få den rettsbeskyttelse de hadde krav på. (Friele 1990: 247).

Den politiske prosessen starter

I et brev datert 12. juni 1974 henvendte DNF-48, ved formann Martin Strømme og generalsekretær Karen-Christine Friele, seg til daværende justisminister Inger Louise Valle (AP).

I brevet anerkjenner de betydningen av at § 213 i straffeloven er blitt opphevet, men retter fokus mot erfaringene de har gjort seg i ettertid: den skjulte antipatien overfor homofile har utviklet seg til en åpenlys og hensynsløs diskriminering av dem som står åpent frem. De understreker at situasjonen er uholdbar og at konkrete tiltak må til:

Forbundet finner det ikke bare påkrevd, men innlysende, at justisministeren medvirker til å få gjort slutt på den diskriminering homofile i dag utsettes for. En måte å medvirke aktivt til dette på er å sørge for at de nåværende §§ 135 a og 349 a i Straffeloven får en tilføyelse om at diskriminering på grunn av seksuell legning ikke tillates.

DNF-48 ønsket et møte med justisministeren, og de ba spesifikt om at møtet fant sted den 27. juni, Christopher Street Gay Liberation Day: "Denne markeringen av homofiles vilje til å kjempe for sine elementære rettigheter feires i mange land. En samtale med Dem er en av flere måter vi har valgt å markere dagen på".

Justisminister Inger Louise Valle svarte positivt på forespørselen om et møte. I møtet ga DNF-48 justisministeren en grundig skriftlig redegjørelse for situasjonen med en rekke konkrete eksempler. De første omhandlet hendelser i utelivet, en arena hvor følelser, flørt og fysisk kontakt i utgangspunktet er en vanlig og forventet del av omgangsformen.

I august 1973 ble et homofil par som danset sammen fortalt at de var uønsket på utestedet Excellent i Bergen. En politiadjutant uttalte til Morgenavisen: "Restauranter kan nekte homofile å danse sammen. De er ikke lenger kriminelle, men det betyr ikke at de kan eksponere seg hvis andre ikke liker det". I Oslo ble to kvinner som danset sammen på utestedet Key-House utsatt for grov fysisk vold av en vakt, som i følge de fornærmede unnskyldte seg med at "de klinte så jævlig at gjestene reagerte". Saken ble anmeldt til politiet, men ble henlagt uten ytterligere etterforskning da den ble betraktet som "ubetydelig".

Det neste eksempelet omhandlet Den norske kirke. Fra prekestolen i Vennesla kirke 11. mars 1973 uttrykte pastor Nils Møll: "Det heter ikke homofili, men homomani. Mani betyr galskap. De homofile er gale". DNF-48 meldte uttalelsene inn til biskopen i Agder, men fikk sent og unnvikende svar fra en biskop som ikke ville ta stilling til dette før han hadde "orientert seg om hvor langt kirken var kommet med behandlingen av dette spørsmål". ("Homofilispørsmålet").

DNF-48 viste også til informasjonsmateriell brukt i skoler og undervisningsinstitusjoner som de mente formidlet et fordomsfullt, intolerant og usant syn på homoseksualitet. Avslutningsvis trakk de frem forsvarets regelverk som prinsipielt vurderte homofile som tjenesteudyktige, bygget på en forestilling om at homofili var en sykdom.

Straffelovrådets innstilling

Justisminister Inger Louise Valle tok henvendelsen fra DNF-48 på alvor. I februar 1975 ga hun Straffelovsrådet i oppdrag å overveie om homofile burde gis et særlig strafferettslig vern mot rettstridig diskriminering. Straffelovsrådet besto av høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal, professor dr. juris. Johs. Andenæs, høyesterettsadvokat Else Bugge Fougner og førsteamanuensis dr. med. Berthold Grünfeld, og rådet hadde sitt første møte 13. desember 1975.

Men straffelovsrådets arbeid tok tid. NOU 1979:46 Særlig strafferettslig vern for homofile, ble avgitt av straffelovrådet til justis- og politidepartementet først fire år senere; 28. juli 1979. Og innstillingen var delt: Else Bugge Fougner og Berthold Grünfeld gikk inn for særlig strafferettslig vern for homofile, mens rådets faste medlemmer, Rolv Ryssdal og Johs. Andenæs, var mot.

Argumentene mot en utvidelse av anti-diskrimineringsloven var at den ville innebære innsnevring av ytringsfriheten. Motstanderne mente at opplysningsarbeid var riktig verktøy, ikke trussel om straff. "Vi fremmer ikke toleranse ved å kriminalisere bestemte meninger" uttalte stortingsrepresentant Georg Apenes (H), som også var tidligere formann i Pressens Faglige Utvalg. (Friele 1990:261).

Generalsekretær i DNF-48, Kim Friele, uttrykte oppgitt i et brev til Wenche Lowzow: "De to faste medlemmer av straffelovsrådet mener at midlene i kampen mot diskriminering av mindretallsgrupper må være fundamentalt forskjellige alt etter hvilken gruppe det er tale om. For menneskeraser og etniske minoriteter er det rimelig at diskrimineringen også bekjempes ved hjelp av lover. For homofile derimot er lover uhensiktsmessige, fordi de ville støte folk og skape motsetninger". (SKA-0001, Friele: Eg.1 mappe 3).

NOU 1979:46 pekte forøvrig på at det bare forelå to rettskraftige domfellelser for overtredelse av straffelovens daværende §135 a. Den ene omhandlet den såkalte Hoaas-saken, der en lærer under undervisning hadde kommet med anti-jødiske utsagn, den andre gjaldt rasistisk tagging.

Spørsmålet om diskriminering av homofile generelt og særlig strafferettslig vern spesielt skapte stor offentlig debatt. Både fagpersoner og “mannen i gata” engasjerte seg sterkt, noe en rekke avisoppslag fra denne perioden vitner om. Mens leserbrevspaltene var preget av spørsmål om homofili i det hele tatt var akseptabelt, uttalte politikere og fagpersoner seg om problemstillinger knyttet til særlig strafferettslig vern. Stortingsrepresentant Sveinung O. Flaaten (H) oppsummerte det slik:

Når man skal ta standpunkt til spørsmålet om rettsvern, står man overfor et valg mellom hensynet til ytringsfriheten på den ene side, og hensynet til dem som utsettes for grove krenkelser på den annen side. Vurderingstemaet er at menneskerett står mot menneskerett. En av dem må vike.

Men DNF-48 var uenig i at en utvidelse av antidiskrimineringsparagrafene truet ytringsfriheten, og påpekte gjentatte ganger: "Hvis en utvidet paragraf 135a er i strid med den grunnovsfestede rett til frie ytringer, er ikke da hele paragrafen i strid?" (Friele 1990: 262)

Fra DNF-48 først henvendte seg til justisminister Inger Louise Valle sommeren 1974 hadde det vært to statsrådskifter. Fra 1980-1981 var Oddvar Berrefjord (AP) justisminister, og høsten 1980 la han og regjeringen frem forslag om å innføre særlig strafferettslig vern for homofile, gjennomført ved utvidelse av §135 a og § 349 a. I sin pressemelding viste regjeringen til de to sakene hvor det hadde vært domfellelse basert på straffelovens antidiskrimineringsparagrafer (jfr. NOU 1979:46). Det ble understreket at overtrampene måtte kvalifisere som svært krenkende for at det skulle komme til domfellelse i slike saker, og at en utvidelse av paragrafene dermed ikke var i konflikt med ytringsfriheten. Når det gjaldt påstander om at en slik utvidelse av straffeloven kunne føre til økt aggresjon mot homofile ble det lagt vekt på at homofile selv ønsket et slikt vern.

Justis- og politidepartementet la fram Ot prp nr 29 (1980-81) Om lov om endringer i straffeloven §135 a og § 349 a (forbud mot diskriminering av homofile) 16. januar 1981, og 17. mars kom justikomiteens innstilling om de samme paragrafene.

For straffelovens § 135 a første ledd ble det foreslått følgende tilføyelse:

Tilsvarende gjelder slike krenkelser overfor en person eller gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering.

Og for § 349 a første ledd tilføyelsen:

På samme måte straffes den som i slik virksomhet nekter en person varer eller tjenester som nevnt på grunn av hans homofile legning, leveform eller orientering.

Loven ble vedtatt med stort flertall av både Odelstinget og Lagtinget henholdsvis 7. og 24. april 1981. Med dette ble syv års utrettelig arbeid fra DNF-48s side kronet med seier. Kim Friele beskriver opplevelsen i sin memoarbok:

Jeg har ingen klar erindring om alt som skjedde senere samme dag. Men et par av timene sitter klistret fast i hukommelsen - dem Wenche og jeg hadde gleden av å tilbringe i haven hos Inger Louise Valle. Dette var første gang i livet mitt jeg hadde gleden av å bli klemt av en statsråd - og hun var absolutt ved sine fulle fem! (Friele 1990: 266).

Etter lovendringen

DNF-48 brukte den nye antidiskrimineringslovgivningen aktivt og anmeldte i årene som kom en rekke saker som gjaldt diskriminering, krenking og servicenekt på grunnlag av seksuell orientering. Blant disse var den såkalte Bratterud-saken fra 1984, der pastor Hans Bratterud i Oslo Fullevangeliske Kirke ble anmeldt for brudd på § 135 a på grunnlag av hatefulle ytringer kringkastet via radio. Dokumenter som omhandler denne og en rekke andre diskrimineringssaker finnes i Kim Frieles arkiv ved Skeivt arkiv.

I 1985 la for øvrig stortingsrepresentant Jørgen Sønstebø (KrF) frem forslag om å oppheve tilføyelsene i straffelovens §§ 135 a og 349 a. Dette forslaget ble ikke bifalt fra justiskomiteen.

Vern mot diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering ble senere tatt inn både i likestillingsloven og arbeidsmiljøloven. Men visse unntak ble gitt: disse gjaldt henholdsvis "indre forhold i trossamfunn" (likestillingsloven) og "forskjellsbehandling på grunnlag av homofil samlivsform ved ansettelse i stillinger knyttet til religiøse trossamfunn" (arbeidsmiljøloven).

1. januar 2014 trådte en ny lov, Lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (diskrimineringsloven om seksuell orientering), i kraft. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av "faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk" (§ 5 første ledd). Men det finnes fremdeles unntaksbestemmelser: forskjellsbehandling regnes ikke som i strid med forbudet når den har "et saklig formål", er "nødvendig for å oppnå formålet" og det er "et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere" (§ 6: Lovlig forskjellsbehandling.)

Dagens arbeidsmiljølov (§ 13.1.7) viser direkte til diskrimineringsloven om seksuell orientering: "Ved diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk gjelder diskrimineringsloven om seksuell orientering" AML § 13.3 angir en unntaksbestemmelse, som nå kommer i en mer generalisert form og ikke nevner "homofil samlivsform" spesielt: Forskjellsbehandling som har "et saklig formål, ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles og som er nødvendig for utførelse av arbeid eller yrke" anses ikke som diskriminering etter loven.

Siden 1980 har det pågått et arbeid med å utarbeide ny straffelov for Norge. Ny straffelov gis i to etapper: ny alminnelig del ble vedtatt i 2005 og forslaget til spesiell del (med de enkelte straffebud) ble fremmet i 2008. Implementering av loven i sin helhet krever imidlertid samordning med øvrig lovgivning, og utdaterte IKT-systemer hos politiet har vært en flaskehals i forhold til dette. Dagens regjering har imidlertid som mål at den nye straffeeloven skal tre i kraft 1. oktober 2015. Den eksisterende straffelovens § 135 a og § 349 a vil da bli erstattet av de nye paragrafene § 185 Hatefulle ytringer og § 186 Diskriminering.

Materiale som omhandler antidiskrimineringslovgivning i Norge og homobevegelsens arbeid for tilføyelser og endringer i denne finnes i SKA-0001, Karen-Christine Frieles arkiv og SKA-0003, Gro Lindstads arkiv i Skeivt arkiv.

Kilder

Universitetsbiblioteket i Bergen. Skeivt arkiv. SKA-0001, Karen-Christine Frieles arkiv.

Friele, Karen-Christine. 1990. Troll skal temmes. Oslo: Scanbok

Diskrimineringsloven om seksuell orientering. Lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk av 21. juni 2013 nr. 58. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2013-06-21-58 

Arbeidsmiljøloven. Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62

Store norske leksikon. “Diskriminerende ytringer”, lest 27. mars 2015, https://snl.no/diskriminerende_ytringer

Justis- og beredskapsdepartementet. "Lov om ikraftsetting av straffeloven 2005 (straffelovens ikraftsettingslov)". Prop. 64 L (2014-2015). Oslo: Justis- og beredskapsdepartementet, 2015. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-64-l-2014-2015/id2399784/

Straffeloven. Lov om straff av 20. mai 2005, nr 28. "Annen del. De straffbare handlingene. Kapittel 20. Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet". (Kapitlet tilføyd ved lov 7 mars 2008 nr. 4, men ikke satt i kraft). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-5#%C2%A7185

Universitetsbiblioteket i Bergen, Skeivt arkiv

Besøksadresse: Manuskript- og librarsamlingen
HF-bygget, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen
Postadresse: Postboks 7808, 5020 Bergen
Kontakt: skeivtarkiv@uib.no
Ansvarlig redaktør: Runar Jordåen, førstebibliotekar

Skeivt arkiv tar forbehold om feil i tekster og bildebruk. Ta gjerne kontakt dersom du mener noe ikke stemmer.

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram.

Skeivt Arkiv ©  2017

Kulturrådet Fritt ord Nasjonalbiblioteket