Normens “Normale” liv

Alder: 19

Stolt Homofil 19 år.

Allerede som tretten-åring skjønte jeg at det var noe annerledes med meg. Jeg var ikke helt sikker på hva, men noe var det. Jeg visste ikke når eller hvordan jeg ville komme til og finne ut hva det var fram til en spesiell dag for syv år siden. Meg og min bestevenn var og lekte boksen går med noen venner, og vi gjemte oss under en stor båt med presenning rundt. Vi ble værende der en god stund og jeg vil aldri glemme hva som skjedde under den båten. Det var første gangen jeg forstod at jeg var tiltrukket av gutter. I en alder av tretten år var ikke dette lett, og det var noe man helst ville glemme fordi det var noe helt nytt for meg. Så jeg bare fortrengte det inne og latet som ingen ting. Jeg prøvde å være en person som jeg ikke er. Det var jo uten for de normale normers liv? Jeg sa til meg frem og tilbake i lange perioder at jeg er bifil/homofil så plutselig i det andre sekundet var jeg ikke det. Jeg ville og kunne bare ikke godta det. Jeg aner ikke hvorfor det var så vanskelig for meg. Og det lurer sikkert du på som leser dette og muligens kjenner deg igjen? I mitt tilfelle så er det at jeg bekymrer meg for mye. Ser alltid det negative i en handling eller en sak. Først så tenkte jeg på hva mine beste kamerater ville komme til og si og deretter familien min. Og hva med alle de jentene jeg hadde holdt på med og hatt samleie med? Hvordan ville de reagere? Ville de følt seg lurt på et vis? Jeg er også et menneske med et stort hjerte for barn og jeg drømmer om å bli far en dag, dette var det tøffeste for meg. Jeg kunne klart og levd et falskt liv bare for og hatt en sønn eller en datter, men det er noe jeg ikke ville hatt lyst til. Tenk tanken å ha en sønn eller datter og du skal lære de å være den du er og være stolt av det? Kunne jeg aldri gjort. Dette temaet var noe som gikk om og om igjen inne i hodet mitt. Dag inn og dag ut. En del av kroppen min ville ikke være homofil og det er ganske tøft når en del av deg ikke vil være noe du faktisk er og ikke kan noe for.

I slutten av min tredje år på videregående startet helvete løs. Jeg begynte å få brutalt sterke depresjoner og hver dag var akkurat som ett mareritt. Følelsene man har som ikke kan beskrives med ord, jeg klarer ikke å sette ett eneste ord på hvor vondt det gjorde i hjertet mitt på den tiden, og jeg lurer noen ganger på om det er noen som har følt en slik smerte før? Jeg håper det, for da har vi noe tilfelles, og jeg håper ikke det for det er en barbarisk følelse. Månedene gikk og jeg begynte hos en psykolog som jeg syntes var helt greit, men det hjalp liksom ikke så mye som jeg hadde håpet på. Men hun skulle jo bare «motivere» meg til og åpne øynene, og det er noe jeg ikke har skjønt føre nå. Jeg slet med å spise, jeg grein helt uten videre og jeg fikk ikke sove om nettene. Var så vidt uten for døren og ville ikke omgås med mennesker. Jeg orket ikke denne følelsen mer. Det var nesten som å forestille seg tusen kniver inn i hjertet eller som om det var en slags tredje verdenskrig inni meg. Tredevte oktober tyve-tolv lå jeg våken om nattet og ikke fikk sove. Jeg husker jeg sa til meg selv; «Nei, nå orker jeg ikke mer» Jeg bestemte meg for å komme ut som homofil på en internettside. Jeg skrev som følger; «Jeg har holdt en hemmelighet for meg selv i over fem år, jeg har slitt mye og ikke villet akseptert dette. så jeg har holdt det helt for meg selv, noe som til slutt har slått tilbake på meg som en depresjon. Jeg antar jeg har vel vært redd for andres meninger og hvordan de vil reagere .. har vel egentlig alltid håpet på at dette ville gå over, men det gjorde det aldri. Den dag i dag har jeg kommet fram til at jeg ikke lenger bryr meg om hva andre mener og syntes om meg, jeg er den jeg er og som jeg alltid har vært og vil alltid komme til og være! – Jeg er homofil.». Dagen etterpå måtte jeg se på responsen og den var hundre prosent positiv. Jeg grein og grein. Etter alle de triste tårene kunne jeg endelig grine noen gledestårer. Jeg hadde ikke vært så lykkelig på år og dager. Man tror at folk ikke tar det noe bra, men du vil bli sjokkert. De som ikke gjør det… Ja da må du spørre deg selv hva som er galt med dem? Ikke ta vare på dem, og ta heller vare på dem som er der for deg. Jeg har slitt i så mange år for å prøve å være ett annet menneske en det jeg er bare fordi jeg er oppdratt med at den normale norm og liv skal være å vokse opp, gå på skole og deretter få seg jobb og kone. Hus og en familiebil og til og med en hund kanskje. Men det er ingen norm eller regel eller en fasit eller hva man vil kalle det på hvordan du vil leve livet ditt. Du kan ikke leve som noen andre en den du faktisk er. Tro meg, da vil du få det fryktelig vondt. Jeg har prøvd og det er ikke verdt det.

Nå går livet som det suser og jeg er i det minste mer glad enn det jeg var før. Følelsen med å slippe det ut i det offentlige er fantastisk og jeg oppfordrer alle som ikke tør eller klarer det med og gjøre det, men vent til du selv er klar. For meg tok det syv år før jeg skjønte det ordentlig. Så ta det helt med ro for alt ordner seg til slutt. Det neste med hele historien er at ingen ting har forandret seg. Familien min elsker meg like mye fortsatt, mine venner elsker meg like mye fortsatt. Det eneste som er forandret er at jeg elsker meg selv mer nå, for å ha endelig godtatt hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg er Homofil og det er virkelig noe å være stolt av!

Universitetsbiblioteket i Bergen, Skeivt arkiv

Besøksadresse: Manuskript- og librarsamlingen
HF-bygget, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen

Åpningstider:
Man-ons: 09:00-15:45
Tor: 10:00-15:45

Postadresse: Postboks 7808, 5020 Bergen
Kontakt: skeivtarkiv@uib.no
Ansvarlig redaktør: Runar Jordåen, førstebibliotekar

Skeivt arkiv tar forbehold om feil i tekster og bildebruk. Ta gjerne kontakt dersom du mener noe ikke stemmer.

Følg oss på Facebook, Twitter og Instagram.

Skeivt Arkiv ©  2017

Kulturrådet Fritt ord Nasjonalbiblioteket