Jens Stammer Hetland

Jens Stammer Hetland. Kilde: Europeana.
Jens Stammer Hetland. Kilde: Europeana.

For hundre år siden var Berlin de homoseksuelles "hovedstad" i Europa. Allerede rundt 1900 reiste utallige "pederaster", "urninger" og "varme brødre" fra mange land til det liberale Berlin. Her fant de tilreisende storslåtte og utsvevende "sodomitt- og pederastball" samt et yrende bar- og kneipeliv hvor homoseksuelle kunne oppføre seg åpent og fritt som knapt noe annet sted i Europa. Her ble det utgitt tidsskrifter og her fantes det samfunnspolitisk aktive organisasjoner som Wissenschaftlich-humanitäres Komitee (WhK, Den vitenskapelig-humanitære komité) og Gemeinschaft der Eigenen (GdE, De egnes fellesskap). Fra 1919 bød Berlin til og med på et eget seksualvitenskapelig forskningsinstitutt, det første av sitt slag i hele verden. Magnus Hirschfelds Institutt for seksualvitenskap var ikke bare en akademisk institusjon og et medisinsk behandlingssenter av første rang, men også et tilfluktssted for forfulgte homoseksuelle og andre vi i dag ville kalt lhbt-personer.

Tre norske personligheter

Mye tyder på at den tyske hovedstaden også utøvde stor tiltrekningskraft på homoseksuelle nordmenn. Det er kjent at professor i sosialøkonomi Ebbe Hertzberg (1847–1912) fra Kristiania beveget seg i "homoseksuelle kretser" i Berlin. 1886 kom Hertzberg til byen for å skaffe seg en medisinsk attest på at hans "kontrære seksualfølelse" var medfødt. Intensjonen hans var å redde sin stilling som professor ved universitetet i Kristiania etter at det hadde oppstått rykter om at han hadde seksuelle forhold til unge menn fra arbeiderklassen. Hos psykiateren Carl Friedrich Westphal (1833–1890) fikk Hertzberg en slik attest, og han ble dermed Norges første "offisielle" homoseksuelle (jfr. Jordåen 2015). Redaktøren Ferdinand Karsch-Haack (1853–1936) omtalte Hertzberg i homotidsskriftet Die Freundschaft ti år etter hans død og ga følgende beskrivelse: "Han var en pen mann og en urnisk Don Juan" (Karsch-Haack 1922).

En annen nordmann som satte sitt preg på miljøet rundt Magnus Hirschfeld og hans støttespillere i WhK, var pianisten Justus Lockwood (1852–1912) fra Bergen (jfr. Wolfert 2016). Han var i en periode elskeren til dommeren Edmond North (1857–1895) fra Alsace, og han fremførte pianoverker på private fester og kulturtilstelninger for homoseksuelle i Berlin. Da opptrådte han gjerne sammen med baron Willibald von Sadler-Grün. Sadler-Grün var en fremragende barytonsanger og en "travestiens mester" som elsket å kle seg ut som dronning eller prinsesse. Juristen Eugen Wilhelm (1866–1951) fra Strasbourg beskrev Lockwood som "vennlig, meget underholdende, men ytterst kvinneaktig i adferd og samtale" (Wilhelm 1896). Dette siste mislikte Wilhelm sterkt, men han satte pris på de kveldene han kunne tilbringe sammen med Lockwood og hans "urniske" venner.

En tredje homofil nordmann som satte spor etter seg i Berlin for litt over hundre år siden, var skuespilleren, teatermaleren og kostymetegneren Jens Stammer Hetland (1871–1954). Han bidro med minst ett kunstfotografi til Adolf Brands Der Eigene, verdens første tidsskrift for homoseksuelle (jfr Wolfert 1999: 18). I dag er det forholdsvis lite som er kjent om ham. Jens Stammer Hetland ble født 21. oktober 1871 som eldste sønn av assurandøren Peter Johan Michelsen (1834–1901) og hans kone Severine Amalie Hetland (1846–?) i Arendal (jfr. her og i det følgende Aaserud 1983). Faren var fra Bergen og moren fra Stavanger. Det ser ut til at den unge familien flyttet en del før de slo seg ned i den norske hovedstaden, for Hetlands yngre søster ble født i Bergen og den yngre broren i Kristiania. Leonora Petrine Michelsen (1875–?) ble kasserske og senere reassurandør, og Anthon Christian Michelsen (1877–?) sjømann. Han døde trolig allerede i ung alder. Ingen av søsknene giftet seg noensinne.

Fra Norge til Tyskland

Jens Stammer Hetland hadde tidlig vist kunstneriske anlegg. Til å begynne med ønsket han å bli teatermaler, men det var som skuespiller han gjorde seg sterkest bemerket. Hetland begynte sin formelle utdannelse ved Den Kongelige Tegneskole i Kristiania i en alder av nitten. 1892 dro han til Tyskland hvor han studerte ved forskjellige institusjoner frem til 1896. En tid gikk han i lære på Den Keiserlige Opera i Berlin, og senere var han ansatt som maler ved Glyptoteket i København. Som skuespiller debuterte han på Den Nationale Scene i Bergen i 1899, men allerede to år senere var han tilbake i Tyskland. Høsten 1901 ble han engasjert ved det nyopprettede Freies Theater i Berlin-Friedenau. 12. februar 1902 fremførte han verker av den nederlandske kunstneren Multatuli sammen med Rudolf Steiner (1861–1925), grunnleggeren av antroposofien. Arrangementet fant sted i Berlins Litterære Kunstsalong i Lutherstraße (i dag Martin-Luther-Straße) i Berlin-Schöneberg (jfr. Steiner 1902).

my_boy.jpg

Jens Stammer Hetlands fotografi "My Boy", fra: Der Eigene. Ein Blatt für männliche Kultur 1903 (mars), s. 157.
Jens Stammer Hetlands fotografi "My Boy", fra: Der Eigene. Ein Blatt für männliche Kultur 1903 (mars), s. 157.

I tillegg til å opptre tegnet Hetland illustrasjoner, ble lagt merke til som teatermaler og kostymetegner, og skrev dikt og kåserier. Senere utførte han også relieffer og byster av store personligheter. På Universitetsbiblioteket i Oslo er det således et relieff av Henrik Ibsen som han laget i 1906. Bemerkelsesverdig er dessuten Hetlands forkjærlighet for det dengang nye mediet fotografi. I 1903 var han representert i tidsskriftet Der Eigene med et bilde som viser en ung mann. Hetland kalte det "My Boy", men om fotografiet og dets tittel har en selvbiografisk bakgrunn eller hvem den portretterte er, er ikke kjent. Hetlands opphold i Berlin synes å ha vært heller kortvarig. Oppholdet varte i mindre enn to år, og årsaken var antagelig at han kom på kant med loven. Ifølge et notat i Deutsches Fahndungsblatt (Tysk etterforskningsblad) ble den norske maleren og tidligere skuespilleren begjært varetektsfengslet i Berlin sommeren 1903 (jfr. Deutsches Fahndungsblatt 1903: 1046). Han ble beskyldt for "pederasti", og hans arrestasjon og utlevering til fengselet i Berlin-Moabit ble krevd, men saken ble trolig henlagt av byens Landgericht (Lagmannsrett) fordi Hetland hadde unndratt seg straffeforfølgelse og oppholdt seg på et for tyske myndigheter ukjent sted.

Tilbake til hjemlandet

Jens Stammer Hetland bosatte seg i Kristiania etter sin retur til Norge. Han opptrådte på Fahlstrøms Theater, Centralteatret og Chat Noir frem til 1930, men spilte også på teatret Røde Lykte og i diverse andre kabareter i København fremfor alt i perioden 1914–1915. Alma Fahlstrøm (1863–1946) som drev Fahlstrøms Theater sammen med sin mann Johann Fahlstrøm, skrev at Hetland forlot teatret "under former, som vi helst hadde set anderledes", men det er i dag ikke kjent hva som foranlediget Hetlands avskjed. Det er dokumentert at han anla sak mot Fahlstrøm, men tapte (Fahlstrøm 1927: 205).

Hetland var også en habil karikaturtegner, og det finnes en rekke av hans skuespillerportretter rundt om i norske aviser og vittighetsblader fra tidlig på 1900-tallet. Men det var altså først og fremst som skuespiller at han begeistret sitt publikum. Da han spilte i revyen Paa kroningstur i 1906, slo kritikeren Tom Vetlesen i Morgenbladet fast at det var Hetland som mottok kveldenes store applaus (jfr. Gjesdahl 1964: 43). På den tiden bodde han på adressen Bygdø Allé 28b i Kristiania. På grunn av en varig skade i det ene benet ble det imidlertid mer og mer vanskelig for ham å opptre i vanlige skuespill, og fra høsten 1913 hørte han helt og holdent kabaretscenen til. Elleve år senere videreutdannet han seg på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, og i 1920 medvirket han i kriminalfilmen Kaksen fra Øverland av Gustav Adolf Olsen.

Jens Stammer Hetlands private liv i Norge har vi så godt som ingen kunnskap om. Derfor vet vi ikke hvem omgangskretsen hans besto av, eller om han holdt kontakten med sine søsken livet ut. Det er kjent at han ble fengslet under annen verdenskrig fordi han på en eller annen måte hadde gjort den tyske okkupasjonsmakten misfornøyd. Arrestasjonen ser ut til å ha vært politisk motivert, men det er ikke brakt på det rene hva som førte til den. 21. oktober 1941 ble Hetland intervjuet på norsk radio i anledning sin 70-årsdag, og som svar på spørsmålet om han hadde noen ønsker for fremtiden, skal han ha sagt: "Jeg håper jeg vil få oppleve et fritt Norge med et fritt og samlet folk" (News of Norway 1941). Jens Stammer Hetland tilhørte den generasjonen homoseksuelle i Europa som trolig anså den tyske hovedstaden som et slags eldorado i unge år, men som senere ble vitne til dets undergang. Det var også tyskerne som etter 1933 forfulgte homoseksuelle med hittil ukjent brutalitet og som få år senere la et helt kontinent i grus.

Jens Stammer Hetland flyttet en del også etter at han var blitt pensjonist, trolig forårsaket av en heller anstrengt økonomi og skrantende helse. I 1945 bodde han i Arbiensgate 5 (i dag Arbins gate), og i 1950 på et gamlehjem i Vibes gate 23 på Frogner. Han døde 31. mars 1954, i en alder av 82 år. Hvor han ble gravlagt, er ikke kjent.

Referanser

Deutsches Fahndungsblatt. 1903.  Berlin: Königliches Polizeipräsidium in Berlin. 5 (1310).

Fahlstøm, Alma. 1927. To norske skuespilleres liv og de Fahlstrømske teatres historie 1878–1917. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Gjesdahl, Paul. 1964. Centralteatrets historie. Oslo: Gyldendal.

Jordåen, Runar. 2015. "Fødd sånn eller blitt sånn?". Prosa. Tidsskrift for sakprosa 5 (21): 37-43.

Karsch-Haack, Ferdinand. 1922. "Urnische Chronik". Die Freundschaft. 15.4.1922.

News of Norway.  Washington D.C: Royal Norwegian Government’s Press Representative in the United States. 40 (29.10.1941): 5.

Steiner, Rudolf. "Gegen den Strom. Gesammelte Aufsätze zur Literatur 1884–1902". http://fvn-rs.net/index.php?option=com_content&view=article&id=612:gegen....

Wilhelm, Eugen. 1896. Dagbok, hefte 18: 29.9.–24.10.1896 (dagboken til Eugen Wilhelm er ikke publisert).

Wolfert, Raimund. 1999. "Ebbe Hertzberg und die Spuren von Konträrsexualität bei den alten Skandinaviern". Capri. Zeitschrift für schwule Geschichte 27: 18-23.

Wolfert, Raimund. 2016. "Justus Lockwood – på sporet av en norsk "urning"". MELK 1 (2).

Aaserud, Anne. "Jens Stammer Hetland". Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere bd. 5, ed. Nasjonalgalleriet, Oslo: Universitetsforlaget, 1983.