Da Norge nesten fikk en strengere «homoparagraf» – og hvorfor det ikke skjedde 

Hva lå mellom papirene fra 50-tallet? Intet mindre enn oppsiktsvekkende sakspapirer fra 1942 som fortalte en hittil ukjent historie. 

Gøy i arkivet 

Runar Jordåen hadde tatt turen til Oslo for å grave i Justisdepartementets arkiv. Han er historiker ved Skeivt arkiv og ville studere en prosess fra 50-tallet.  
 
Etter opprettelsen av den første skeive organisasjonen i 1950 (DNF-48), hadde departementet begynt å tenke på en endring av § 213, paragrafen i Straffeloven som forbød sex mellom menn. Aktivistene i DNF-48 mente endringene ville være til det verre. Her skulle det være mye å grave i for en historiker.  

Men i arkivbokser fra 50-tallet fant Jordåen dokumentasjon på en helt ukjent historie fra okkupasjonsårene. 
 
– Det var kjempegøy, sier historikeren. 

– Dette visste vi ingenting om. De som har forsket på arkiver fra krigens dager, har naturligvis ikke funnet disse opplysningene. Vi har trodd at ingen ville skjerpe loven mot homoseksualitet, selv om nazistene var opptatt av dette.  

Runar Jordåen tror kanskje saksbehandleren fra 1942 fremdeles arbeidet ved departementets lovavdeling da paragrafen dukket opp igjen på 50-tallet. 

– Han husket sikkert sin tidligere saksbehandling, hentet den fram og lot den ligge blant de nye papirene, sier han. 

Paragrafen 

Siden 1902 hadde straffelovens § 213 gjort «utukt mot naturen» mellom menn straffbart. I alle fall i teorien. I praksis var historien en litt annen. Tredje ledd i paragrafen sa nemlig at påtale bare skulle skje «når almene hensyn krever det». Dette var et juridisk kompromiss: Man beholdt et forbud på papiret, men begrenset bruken til spesielle tilfeller (offentlig forargelse, prostitusjon, «forførelse» av unge). Resultatet var få domfellelser mot voksne, samtykkende menn. 

Okkupasjonstidens nye press 

I Tyskland hadde nazistene strammet kraftig inn forfølgelsen av homoseksualitet, blant annet gjennom § 175/175a. SS og sikkerhetspolitiet beskrev homoseksualitet som en «farsott» som truet både militære og sivile «mannlige fellesskap» – og dermed staten og folkets reproduksjon. 

Den 9. februar 1942 sendte Edmund Jess i Reichskommissariat (det tyske sivile okkupasjonsstyret i Norge under andre verdenskrig) et notat som plasserte Norge i dette tankegodset: Han mente homoseksualitet var en «infisering av folkekroppen». Han ville fjerne § 213s tredje ledd, heve strafferammen og innføre skjerpende bestemmelser – tydelig inspirert av tysk rett. 

Den 9. mai 1942 fulgte politiminister Jonas Lie opp i brev til Justisdepartementet: tredje ledd måtte strykes. Med henvisning til «befolkningspolitiske» hensyn mente han at «personer med homoseksuelle tilbøyeligheter» ellers kunne operere fritt så lenge alt skjedde i det skjulte. Han advarte om en særskilt fare i mannsmiljøer og organisasjoner. 

Justisministeren sa «ja, men…» 

Justisminister Sverre Riisnæs – selv ideologisk på linje med tyske føringer – var prinsipielt enig i å skjerpe § 213. Likevel sendte han forslaget ut på høring og ordinær behandling: først til Riksadvokaten, deretter til Lovavdelingen i Justisdepartementet. Her begynner den norske treneringen. 

Juridisk motstand: Riksadvokaten og Lovavdelingen 

Riksadvokaten, Jørgen Nordvik, pekte på at tredje ledd ikke avgrenset straffbarheten, men styrte påtalespørsmålet: Påtalemyndigheten vurderte fra sak til sak om «almene hensyn» krevde inngrep. Hans konklusjon: «av strafferettslige grunner ikke nødvendig med endring av § 213». 

Saken gikk så til Lovavdelingen. Førstesekretær Andreas Endresen skrev et utkast der departementet sluttet seg til Riksadvokaten og sa det var ingen juridisk grunn til å endre paragrafen. 

Endresen la i tillegg ved en intern merknad som tok brodden av Lies befolkningsargument: 

«Jeg tror ikke at påstanden om at den homoseksuelle er en ‘Bevölkerungspolitischer Blindgänger’ skulle veie så sterkt at noen endring av strl. § 213 av den grunn bør foretas. Selv om det blir ilagt strenge straffer for homoseksuelle handlinger, har jeg liten tro på at de homoseksuelle av den grunn vil begynne å avle barn.» 

Ekspedisjonssjef Henrik Bahr svarte tørt i margen: 

«Og det er kanskje like bra at de lar det være!» 

Margkommentaren viser en tydelig skepsis i Lovavdelingen – og en kjølig, nesten sarkastisk distanse til det ideologiske trusselbildet. 

Den avgjørende manøveren: inn i reformkøen 

Riisnæs overstyrte ikke åpent. I stedet valgte han en klassisk administrativ mellomløsning: Justisdepartementet svarte at man «i prinsippet er enig» i å endre § 213 som foreslått, men at spørsmålet skulle tas «på bredere basis» som del av en fremtidig revisjon av hele sedelighetskapitlet. 

Denne revisjonen kom aldri i okkupasjonstiden. Dermed ble forslaget i praksis lagt på is. 

Konsekvensen av treneringen var at § 213 ble stående uendret under okkupasjonen. Sivile norske menn som hadde seksuelle forhold med andre sivile norske menn, ble ikke straffeforfulgt i større grad enn før krigen. (At tyske militær- og SS-domstoler dømte flere saker etter tysk lov når en av partene var tysk, er en annen del av bildet.)