Da jeg ble til vi
I 1972 ble jo loven som forbød homoseksualitet blant menn endelig opphevet. Det førte til at mange av oss engasjerte seg i homsekampen – både menn og kvinner. Da jeg flyttet fra Oslo til Bergen i 1973, var kampen allerede i gang.
Jeg engasjerte meg spesielt i bevisstgjøringsgruppen og informasjonsgruppen. Én ting er å møtes hver helg til festlig lag i Ranhuset – vårt felles møtelokale i Bergen. Noe helt annet var å sitte sammen en times tid på forhånd omkring mitt runde bord på Møhlenpris og snakke om hvordan det helt personlig føltes å bære homofil. Det handlet ikke bare om å bli akseptert, men også om å akseptere seg selv etter mange års undertrykking. Spennende var det også når vi i informasjonsgruppen innledet til debatt i skoler, ungdomsklubber, religiøse foreninger og andre steder i Bergen. Vi klarte virkelig å nå fram. Vi la vekt på alminneliggjøring, at vi rett og slett var ganske alminnelige mennesker, noe som den gang langt fra var en selvfølge. Noe av det viktigste jeg opplevde på denne tiden, var at vi bygde opp en enestående solidaritet blant homofile.
Jeg skriver også om to beklagelige konflikter, og konstaterer at det kanskje var en fordel å befinne seg i Bergen, langt fra ledelsen i partiet AKP (ml) og DNF 48. I motsetning til i Oslo var det stor enighet blant aktivistene i Bergen, på tvers av partigrensene. Men i 1975 utviklet AKP en negativ holdning til homofili, noe som jeg så som uttrykk for det jeg i dag vil kalle stalinisering, og som medvirket til at jeg meldte meg ut. Året etter angrep ledelsen i DNF meg og en venn i Bergens Tidende, etter at avisen hadde hatt et langt intervju med oss, og et sånt intervju var ikke hverdagskost i denne avisen. I stedet for å støtte oss, rykket ledelsen i DNF ut i avisen og kom med en voldsom kritikk, som det både i dag og den gang må være vanskelig å forstå for leserne.
1970-åra var en tid for en omfattende frigjøring på flere områder. Homokampen foregikk parallelt med kvinnekampen. I tillegg kjempet både samer, kvener og finnskogsfinner imot lang tids diskriminering. Selv drev jeg som kulturhistoriker feltarbeid på Lindås, på Strilelandet utenfor Bergen. Strilene var bygdefolk som bodde utenfor byen og som var blitt diskriminert og mobbet gjennom mange hundre år, men som nå klarte å bli anerkjent, og «stril» ble fra nå av et slags honnørord. Folk jeg intervjuet, hadde i sin barndom opplevd noe av den samme mobbingen som jeg hadde opplevd som barn, fordi jeg var en feminin gutt. Men det var ikke aktuelt for meg å ta opp dette spørsmålet i våre samtaler. Det er ikke nødvendigvis slik at diskriminerte grupper støtter hverandre.