Fra homofil til skeiv frigjøringskamp

Skeiv politikk begynte å få fotfeste utover på 2000-tallet i Norge, men hva innebærer dette skiftet fra homopolitikk til skeiv politikk? Var det et uttrykk for helt nye tanker og ideer rundt kjønn og seksualitet? Dette er noen av spørsmålene som tas opp i masteroppgaven «Fra homofil til skeiv frigjøringskamp (1988-2018)», hvor noen av funnene oppsummeres i denne artikkelen. Hele masteroppgaven kan du finne her.

Den norske homobevegelsen har siden oppstarten i 1950 gjennomgått store endringer, og etter hvert utviklet seg til å bli en skeiv bevegelse som kjemper for kjønns- og seksualitetsmangfold. Særlig fra 2000-tallet av kan man snakke om en radikal endring i denne bevegelsen, ved at man beveget seg fra å snakke om seksuell orientering og kjønnsidentitet som noe medfødt, fast og stabilt, til å presentere kjønn og seksualitet som eksisterende på et spekter, som noe som kan endres gjennom en persons livsløp. I samme tidsrom har det vokst frem et synligere kjønns- og seksualitetsmangfold, noe som kan skape et inntrykk av at mangfoldet vi ser i dag representerer noe helt nytt, uten historiske røtter. Men er dette tilfellet?

Fra den norske homobevegelsens oppstart i 1950 og frem til i dag har bevegelsen gjennomgått både generasjonsskifter, splittelser og samling med opprettelse av en felles organisasjon, som etter hvert la vekt på kjønns- og seksualitetsmangfold. Periodisering er nyttig for å undersøke hva som har kjennetegnet den skeive bevegelsen til ulike tider. Samtidig kan periodisering fremheve diskontinuitet, eller brudd, og dermed gi uttrykk av at perioden som følger etter innebærer noe «nytt» uten en klar sammenheng med foregående hendelser. Dette kan igjen overskygge kontinuiteten som ligger i historien til den skeive bevegelsen. For kjønns- og seksualitetsmangfoldet vi ser i dag står ikke uten historiske røtter.

Flere begreper vi bruker i dag i tilknytning til kjønn og seksualitet er nye. Men selv om det har skjedd store endringer i begrepsbruk, hvor noen begreper har blitt erstattet av andre, betyr ikke dette at meningsinnholdet i de nye begrepene nødvendigvis er helt annerledes. Frem til 1990-tallet var det vanlig å dele gruppen transpersoner inn etter begrepene «transvestitt» og «transseksuell». Utover på 2000-tallet har «trans*» eller «transperson» blitt etablert som paraplybegrep for alle varianter av personer med transtalent. Selv om begrepet «ikke-binær» er blitt tatt i bruk i senere tid, betyr ikke dette at det ikke har eksistert ikke-binære personer tidligere. Skeivt arkiv har en samling av skandinaviske trans-tidsskrift helt tilbake til 1970-tallet. Her kan man flere steder finne omtaler som «det å leve i harmoni med både mannen og kvinnen i seg», eller det å få lov til å være et «helt menneske».

Videre utover på 2000-tallet har det skjedd en endring der begrepet «seksuell orientering» velges framfor «legning». Med begrepet seksuell orientering har man ønsket å inkludere flere variasjoner og en forståelse av at seksualitet kan endres gjennom livet. Dette betyr ikke at seksuell orientering er et nytt begrep, ettersom det har blant annet ble brukt i diskrimineringsloven av 1981. Men begrepet seksuell orientering ble i den sammenhengen brukt som en bredere tilnærming til homofilt liv, og ment å omfatte både legning og levemåte.

Skiftet fra vektlegging av legning til orientering er interessant, ettersom man kan stille spørsmål ved hvordan begreper har blitt brukt strategisk i rettighetskampen. Man kan tydelig se at det har eksistert trekk av skeiv politikk - og begynnende omtaler av elementer som senere er blitt inkludert i skeiv teori - allerede før 2000-tallet. For eksempel ønsket ikke homobevegelsen på 1970-tallet å kjempe for homofilt ekteskap. Kim Friele var en sentral stemme for dette synet. Det ble også uttrykt et ønske å oppheve ekteskapsinstitusjonen i sin helhet. Det å ville bryte med heteronormative strukturer i samfunnet er et sentralt trekk ved skeiv politikk.

Med aids-krisen på 1980-tallet tok homobevegelsen en annen vending. Fra å fokusere på frigjøring på 1970-tallet og jobbe for å fjerne en hierarkisk ordning av «akseptable livsmønstre», begynte homobevegelsen utover på 1980-tallet å fremme kampsaker om ordninger for homofile parforhold og partnerskapslov. Dette skiftet i prioriteringer kan ses i sammenheng med at det fantes et behov i homobevegelsen for å «friskgjøre» homofile under aids-krisen. Å legge til rette for stabile parforhold var også et av argumentene som ble inkludert i stortingsforhandlinger rundt partnerskapsloven.

Innføringen av partnerskapsloven i 1993 innebar i realiteten innføring av et «B-ekteskap», ettersom partene i et partnerskap ikke hadde de samme rettighetene som heterofile ektepar. Lovforslaget ble derfor ikke nødvendigvis oppfattet som et fremskritt. På en annen side kan partnerskapsloven bli sett på som et nødvendig mellomstadium før innføringen av en kjønnsnøytral ekteskapslov. Nettopp det at partnerskapsloven diskriminerte homofile og lesbiske par ved å ikke gi de samme rettighetene som heterofile ektepar hadde, ble et sentralt argument i diskusjonen rundt en felles ekteskapslov.

I diskusjonen rundt partnerskapsloven ble homofili presentert som stabil og medfødt legning, men dette representerte ikke nødvendigvis datidens forståelse av kjønn og seksualitet.  I Stortingsforhandlinger er retorikk avgjørende, og en «skeivere» retorikk ville trolig ikke fungert som en god strategi for å få gjennomslag for en partnerskapslov eller en kjønnsnøytral ekteskapslov. Dersom kjønn og seksualitet var blitt presentert som flytende og skiftende, kunne dette blitt brukt som et argument for at det heterofile ekteskapet burde opprettholdes som en foretrukken livsstil istedenfor at det skulle legges til rette for et større seksualitetsmangfold. Innen skeiv politikk legges det til grunn at både homofili og heterofili er konstruerte kategorier, men i mange samfunn blir heterofili oppfattet som naturgitt og homofili som konstruert.

Som sagt fantes «orientering» som begrep allerede på 1980-tallet, i tillegg til at det eksisterte diskusjoner i skeive tidsskrift rundt konstruktivisme og hva en slik politikk ville innebære. Dette var altså flere år før introduksjonen av skeiv teori i 1990. Utfra det kan man påstå at en kompleks forståelse av seksualitet, og også av kjønn, har eksistert før skeiv politikk kom på banen på 2000-tallet. Forståelsen av seksualitet som noe medfødt og stabilt har vært viktig for å få vedtatt lover som sikret skeive rettigheter rundt ekteskap. Fra 2008 av begynte skeiv politikk å ta form i større grad. Her kan vi snakke om en kontinuitet i frigjøringsaspektet fra homokampen på 1970-tallet.

Med innføringen av en felles ekteskapslov i 2008 ble homofile og lesbiske likestilt med heterofile i en juridisk kontekst. Samme år endret Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) sitt organisasjonsnavn slik at det også inkluderte bifile og transpersoner. Transbevegelsen har eksistert i Skandinavia siden 1966, men sammenlignet med homobevegelsen har transbevegelsen i større grad vært preget av diskresjon. Med inkluderingen av transpersoner i LLH begynte denne gruppen å få større politisk slagkraft. Det tilsynelatende "nye" kjønnsmangfoldet som kommer til uttrykk i dag bør dermed forstås i sammenheng med den økte politisk slagkraften transpersoner har fått utover på 2000-tallet.

Litteratur

Skjævesland, A. (2021). Fra homofil til skeiv frigjøringskamp (1988-2018): Et skifte fra essensialisme til konstruktivisme sett i lys av etableringen av skeiv teori i 1990 (Masteroppgave).