Ruth Maier

Gunvor Hofmo og Ruth Maier (t.h.) på Drammensveien i Oslo. Det var Gunvors far Erling T. Hofmo som tok dette bildet i april 1942. (Foto: HL-senteret.)
Gunvor Hofmo og Ruth Maier (t.h.) på Drammensveien i Oslo. Det var Gunvors far Erling T. Hofmo som tok dette bildet i april 1942. (Foto: HL-senteret.)

Da Ruth Maier kom til Norge i begynnelsen av 1939, var hun 18 år gammel. Kort tid før var hennes hjemland Østerrike blitt innlemmet i Det tyske rike, og situasjonen for jødene i landet ble mer og mer uutholdelig og livsfarlig. Snaue fire år senere ble Ruth Maier pågrepet og deportert fra Norge sammen med 528 andre jøder (tidligere kilder snakket om 532 mennesker totalt) (jf. Garscha u.å.). Lasteskipet Donau forlot Oslo havn 26. november 1942 om kvelden. Fra Stettin (det nåværende Szczecin i Polen) ble menneskene fraktet i godsvogn med den tyske Reichsbahn videre i sørøstlig retning til de ankom Auschwitz 1. desember 1942. Allerede samme dag ble 346 av dem utsortert. Det dreide seg om samtlige 188 kvinner, 42 barn og 116 arbeidsuføre menn. De ble ført inn i et gasskammer, og deres lik ble senere brent under åpen himmel. Av de 529 jødene som ble skipet med Donau fra Oslo i november 1942, kom bare ni tilbake til Norge i live etter annen verdenskrig. Ruth Maier var ikke blant dem.

Lyrikeren Gunvor Hofmo (1921–1995) som på 1950-tallet levde i et lesbisk forhold med den knapt 25 år eldre Astrid Tollefsen (1897–1973), kom seg aldri over tapet av venninnen. "Mørkets sangerske" er hun blitt kalt (Vold 2000). Allerede i 1943 ble hun innlagt på et sykehus grunnet depresjoner. I etterkrigstiden skulle hun bli langtidspasient på Gaustad sykehus i Oslo i over tjue år. Legene ga henne diagnosen "schizophrenia, paranoid form" i 1954. Drøye 40 år senere døde Hofmo, og de traumatiske opplevelsene fra høsten 1942 satte sitt preg på hele hennes litterære verk. Allerede i diktsamlingen Jeg vil hjem til menneskene, som hun debuterte med i 1946, ga hun uttrykk for sitt uoverkommelige savn. Diktet Møte begynner med linjene: "Slik en regnvåt kveldstund / kjenner du det er henne, / en jødisk venninne de drepte, / hun hvis lik de lot brenne / sammen med tusen andres." (Sit. etter Vold 2000, 39.)[1]

I motsetning til Gunvor Hofmo er det ikke lett å avgjøre om Ruth Maier var lesbisk eller ikke. I hennes dagbøker, som ble utgitt for første gang i 2007, spiller temaet homoseksualitet flere ganger en rolle. Allerede i trettenårsalderen diskuterte Ruth likekjønnet kjærlighet og begjær med en venninne i Wien, og hun ble glad da hun kunne skyve temaet fra seg: "Jeg tenker på hvor skrekkelig det var når jeg gikk og grublet på det. Jeg slo opp i leksikon. Jeg spurte Mutz [Ruth Maiers mor] også, men hun sa at det er sånt jeg ikke forstår. Gudskjelov er det over nå. Ja, har man ikke problemer så skaffer man seg dem!" (Sit. etter Vold 2007, 19.) Senere, etter at hun var blitt kjent med Gunvor Hofmo i Norge, skulle hun vende tilbake til temaet. Men sommeren 1940 kunne hun, som i en periode hadde betegnet seg selv som mannehater, betro til sin dagbok: "Om kvelden får jeg vanvittig lyst på en mann ... hvem som helst. Da går jeg en kveldstur, det er lyst og alle mennesker ser stille ut og de lyser. Jeg går og går." (Sit. etter Vold 2007, 254.) Da hun ble kjent med Hofmo, ble hennes dagsboksnotater enda mer lyriske. I januar 1941 skrev hun: "Gunvors øyne er mørkeblå. De er uten bunn. [...] Dagene blir lysere når man elsker noen." (Sit. etter Vold 2007, 272.) Høsten samme året innrømmet hun at hun ikke kunne tenke seg livet uten Gunvor (jf. Vold 2007, 358).

Da Ruth Maier ble innlagt på Ullevål Sykehus i Oslo etter et nervøst sammenbrudd, spurte imidlertid legene henne ut om hennes følelser for Gunvor Hofmo også. I dagboken noterte hun: "Jeg kan ikke for at jeg føler så dypt for henne. Legene har sikkert trodd at jeg i denne forbindelse har unaturlige anlegg. Det er ikke tilfelle. Det jeg føler for henne er helt naturlig. Jeg føler meg sjelelig knyttet til henne. Det fins ikke den fjerneste antydning til kroppslig begjær i meg. Men det kan hende at jeg har et kjærlighetsbehov som krever sitt uttrykk, der Gunvor er et kjærkomment objekt." (Sit. etter Vold 2007, 319.)

ruth_maier_beskaret.jpg

Polyfoto av Ruth Maier, 27. februar 1940 (utsnitt). Foto: HL-senteret.

Ruth Maier og Gunvor Hofmo traff hverandre høsten 1940 – etter at de hadde meldt seg inn i den frivillige kvinnelige arbeidstjenesten i det okkuperte Norge, og de tilbrakte en ubesværet og relativt lykkelig tid med hverandre, tatt de ytre omstendighetene i betraktning. Det var matmangel i Norge på grunn av krigen, og gårdsarbeidet de unge kvinnene måtte utføre, var hardt. Men vennskapet hjalp dem til å overvinne hverdagens barskhet og utfordringer. Bare i oktober 1941 oppsto det en akutt krise mellom de to venninnene. Flere sider der Ruth kom inn på temaet homoseksualitet igjen og analyserte sitt forhold til Gunvor, er til og med revet ut fra hennes dagbok.[2] Det er imidlertid ikke kjent av hvem. Utover det synes nettopp møtet og samlivet med Gunvor Hofmo flere ganger å ha stått i veien for selve videreføringen av dagboksnotatene. Ruth innrømmet: "Iblant tror jeg jeg er ferdig med dagboken. Jeg tenker at jeg har vokst fra den, at jeg er blitt eldre. Det jeg hadde å si har jeg sagt. [...] Det som fremdeles finnes i meg av godhet, av ungdom, det kommer til syne når jeg er sammen med Gunvor." (Sit. etter Vold 2007, 375.) Det sanne livet fant sted utenfor bøkene.

Ruth Maier var en begavet, belest og meget reflektert ung kvinne. "Norges Anne Frank" er hun derfor også blitt kalt. Hun kunne beskrive Gunvor Hofmo som sin "kjæreste og næreste i hele verden", og vennskapet mellom de to var unektelig noe spesielt. Det kan til og med se ut som om Hofmo var den eneste overhodet i Norge som tok seg av Maier. Ensomhet, uforståtthet og angst plaget den 20-årige flyktningen fra Østerrike fremfor alt etter den tyske okkupasjonen av landet. Men vanskene begynte lenge før det. Allerede på skolen i Oslo møtte Maier antisemittisme da hun måtte ta til etterretning at en klassekamerat hadde skrevet på pulten der hun pleide å sitte: "Jøder uønsket her".[3] Vertsfaren Arne Strøm (1901–1972) i Lillestrøm bebreidet henne med ordene: "Du tilpasser deg ikke til den ånden som rår hos oss." (Sit. etter Vold 2007, 220.) At hun var dratt til Norge, betraktet hun etter hvert som "århundrets største dumhet" (sit. etter Vold 2007, 213).

I 1941 planla Hofmo og Maier å flykte til England, men det ble med ideen fordi det norske politiets etterforskninger satte en stopper for gjennomføringen. Senere var Ruth Maiers ønske om å gi seg over til sin skjebne altoverveiende. I grålysningen 26. november 1942 – bare 16 dager etter hennes 22. fødselsdag – banket det på hennes dør, og to norske politifolk anholdt henne. Maier bodde da på Englehjemmet, et pensjonat for jenter og unge kvinner i Dalsbergstien 3 i Oslo, og trolig ble alle hennes naboer vitner til arrestasjonen. Den skulle ha gått brutalt for seg.[4] En av jentene som bodde på gangen, så gulluret Ruth hadde på håndleddet. "Ta av klokken", sa hun. "Vi kan ta vare på den for deg til du kommer tilbake." (Sit. etter Vold 2007, 415.) Det er neppe tvil om at Maier forsto hvilke hensikter som gjemte seg bak oppfordringen. "Jeg kommer aldri tilbake", skal hun ha svart. Marry Mikalsen (1921–2005), en ungdomsvenninne av Gunvor Hofmo, har senere fortalt at Gunvor prøvde å følge Ruth helt fram til Donau. En tysk soldat i havnen skrek til henne at hun skulle komme seg vekk. Hofmo skrek tilbake: "Er det din eller min venninne!" (Sit. etter Vold 2000, 624.) På en lapp Ruth Maier greide å få smuglet ut til Gunvor Hofmo fra skipet Donau i Oslo havn samme kveld, skrev hun: "Jeg tror det er like bra at det er kommet til dette. Hvorfor skal vi ikke lide når det er så mye lidelse? Bekymre deg ikke om meg. Jeg ville kanskje ikke bytte med deg." (Sit. etter Vold 2007, 415.)

Gunvor Hofmo maktet i det følgende knapt å få bukt med den smerten hun måtte leve med. Hun så på Ruth Maier som sin "tvillingsjel" – "og den ene tvillingen døde" (jf. Vold 2000, 447-462). Veien "hjem til menneskene" var lang og steinete for Hofmo, om den overhodet førte fram. I slutten av 1940-årene ble hun kjent med Astrid Tollefsen som hun så bodde sammen med i flere år før tvangsforestillingene tok overhånd. Hofmo hørte stemmer og var redd for "stråler" i hodet. På en ferietur gjennom Frankrike sammen med Tollefsen i 1950 trodde hun at hun hadde møtt Maier igjen. Senere meddelte Hofmo: "I Paris noen uker etterpå så jeg en som kunne likne Ruth igjen, det vil si hun var usedvanlig lik henne i skikkelse og holdning. Stemmen liknet også. Men hun benektet at hun var Ruth. Forresten var munn og tenner annerledes. Men selvfølgelig kan man forandre seg." (Sit. etter Vold 2000, 513.)

ruth_maier_snublestein_2010_web.jpg

Snublesteinen til minne om Ruth Maier ble lagt ned i 2010 (Foto: Raimund Wolfert).

Ruth Maiers dagbøker ble utgitt av forfatteren Jan Erik Vold i norsk oversettelse i 2007 – 65 år etter Maiers voldelige død (jf. Søbye 2007). Han hadde funnet dem i Gunvor Hofmos etterlatte papirer. Året etter kom de også ut i sin originale språkdrakt på tysk, og de er blitt oversatt til flere språk. Dagbøkene dannet blant annet grunnlaget for Otto Homlungs teaterstykke Tvillingsjeler fra 2013, og fire år senere oppførte New York Opera Society Gisle Kverndokks og Aksel-Otto Bulls opera Letters from Ruth, basert på Maiers dagbøker, for første gang. 30. august 2010 ble det dessuten lagt ned en snublestein til minne om Ruth Maier foran det tidligere pensjonatet Englehjemmet i Dalsbergstien 3 i Oslo (jf. Wolfert 2011).

FOTNOTER:

[1] Se også Hofmos dikt "Jeg har våket" fra 1954 i Vold 2010, 142-143. På CD-en som hører til denne publikasjonen kan en høre Gunvor Hofmo selv lese dette diktet.

[2] Dagboksnotatene fra 31. oktober 1941 består av en lengre og detaljert analyse av Gunvor Hofmos og Ruth Maiers egne drømmer. I den uavsluttede analysen legger Maier særlig vekt på seksuelle symboler, den påfølgende teksten begynner abrupt, men fortsatt snakker hun om Hofmo og sitt eget forhold til henne. Maier spør blant annet: "Skal vi gå fra hverandre, skal vi bli? " (sit. etter Vold 2007, 366).

[3] Jf. Vold 2007, 218.

[4] Jf. Vold 2007, 415. I den tyske utgaven av Ruth Maiers dagbøker står det motsatte, "… dass die Verhaftung ruhig vor sich ging." Maier 2008, 525.

 

Litteratur:

Garscha, Winfried R. U. å. "Ruth Maier (1920–1942): Wien – Oslo – Auschwitz. " Dokumentationsarchiv des österreichischen Widerstands (DÖW): https://www.doew.at/erinnern/biographien/spurensuche/ruth-maier-1920-1942-wien-oslo-auschwitz.

Maier, Ruth. 2008. "Das Leben könnte gut sein."Tagebücher 1933 bis 1942. Red. av Jan Erik Vold. München: Deutsche Verlags-Anstalt.

Søbye, Espen. 2007. "Ruth Maier vart ofra." Dag og Tid. http://old.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1155

Vold. Jan Erik. 2000. Mørkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo. Oslo: Gyldendal.

Vold, Jan Erik. 2007. Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge. Oslo: Gyldendal.

Vold, Jan Erik. 2010. Fem stemmer. Essays, antologi, lydspor. Oslo: Aschehoug.

Wolfert, Raimund. 2011.En snublestein for Ruth Maier. Lambda Nordica 16 (1): 91-98.