Bygdegutten som gjorde opprør i storbyen

Jeg er en mann som er i 30 årene. Jeg er skeiv, homofil, homoseksuell og homse alt etter hvilken setting jeg er i.

Jeg kommer fra Sørlandet og har vokst opp i en kristen familie. Når jeg tenker tilbake til når jeg begynte å forelske meg i gutter, så husker jeg at det skjedde allerede i på barneskolen. Siden min familie var sterkt religiøse, så tror jeg nok jeg på en måte forstod at homofili var galt ifølge Bibelen. Men følelsene i meg var så sterke og fine. Jeg forelsket meg i en av de tøffeste guttene i klassen, og husker at han reparerte sykkelen min en gang. Da ble jeg enda mer forelska i han. Jeg har alltid vært tiltrukket til gutter og menn og det var så deilig å endelig komme ut av skapet som 20-åring. Da kunne jeg begynne å leve livet.

Tenårene mine var vanskelig og jeg prøvde å ta selvmord. Men jeg kom igjennom i behold. Da flyttet jeg til Oslo. Jeg hadde aldri truffet noen homofile før i hele mitt liv, og jeg husket at når jeg traff en homofil en gang, så var det veldig rart men så utrolig fascinerende. Jeg var så flau og inneslutta og følte at homofil var galt. Oslo var byen som åpnet øynene mine for både det gode og onde i homomiljøet. Det gode er å kunne holde en mann i hånda og kysse på åpen gate uten at noen bryr seg. Det onde i homomiljøet er mye alkohol, rusmidler, baksnakking, intriger, sex-fiksering og useriøse vennskaper. Allikevel har jeg funnet noen av mine bestevenner i homomiljøet i Oslo. jeg er homofil og jeg er stolt over å være skeiv og skrulle, eller soper til og med hvis du vil. Min familie har akseptert meg og vi har kommet nærmere enn vi var før. Det er mye på grunn at jeg har vært åpen og ærlig, men også at i motgang og medgang så må man spille med åpne kort og tørre å være seg selv.