Anonym skapsprenger

Alder: 28

I mange år har jeg vært åpen om at jeg er bifil, både offentlig og
privat. Når det gjelder legning, er folk spesielt nysgjerrige på hvordan
foreldre reagerer. Har de visst det hele tiden, eller kommer dette som en
bombe? Dette greier jeg verken å skrive eller snakke offentlig om. Jeg fikk
en helt annen reaksjon enn forventet. Det er vondt, og noe som skjules under
et teppe, slik at vi skal kunne klare å være en familie. Selv om foreldrene
mine har sviktet meg på mange områder, vil jeg ikke henge de ut. Det er jeg
som har tatt valget om åpenhet, ikke de. Derfor betyr det mye å kunne dele
historien anonymt her i stedet. Samtidig får jeg ro og terapi i å skrive
ned dette, da jeg mener det er viktig å snakke eller skrive om de vanskelige
utfordringene i livet. En blir sterkere ved å sette ord på det som er
vanskelig, og jeg håper dette kan være nyttig for andre å lese, selv om
dette bare er noen utdrag, og ikke hele min historie. God kunnskap er ikke
oppskrytt. Men før jeg skriver om mine foreldres reaksjon, la meg ta dere
med tilbake i tid.

På grunnskolen tenkte jeg ikke spesielt mye på legning, med unntak av at
jeg gjerne skulle hatt en homofil bestevenn å dra på shopping med. Det var
et røft elevmiljø å vokse opp i, og jeg gikk der ti år totalt. Homofili
var ikke noe som ble snakket om, men det lå i kortene at dette ikke var
akseptabelt. Jeg husker kun en jente som var åpen om å være lesbisk. Men
nøyaktig hvor åpen hun var, er jeg ikke sikker på. De fleste medelevene
mine valgte en annen videregående skole å gå på, og jeg ble ferdig med
dem.

Fra å være et mobbeoffer, ble det en stor overgang i å begynne på
videregående der det var et godt, sosialt miljø. Hvem skulle man være venn
med når folk flest var hyggelige? Hvilke valgfag skulle jeg ta i andre og
tredjeklasse? Valgene var mange, og jeg hadde lyst til å være engasjert i
så mye! Jeg fant glede i å jobbe som frivillig i organisasjoner, og fikk
flere verv. Det var spennende å begynne å feste, spesielt med eldre folk,
og som sekstenåring ble jeg introdusert for alkohol. En eldre jente hadde
lyst til å kline med meg på en av disse festene. Jeg kjente at jeg ble
tent, hun var skikkelig heit og hadde rå klesstil! Likevel turte jeg ikke,
og bevegde hodet mitt i alle andre retninger. Det endte opp med en klem. Jeg
var jo hetero! Kunne man da kline med en annen jente på fest? Eller? Et
annet problem, var at hun hadde en mannlig kjæreste, dobbelt så gammel som
henne. Han var også tilstede på festen, selv om alle andre var under tjue
år. Det syntes jeg var ubehagelig. Om de hadde et åpent forhold eller ikke,
vet jeg ikke den dag i dag. For meg er det fremdeles uaktuelt å drive på
med noen som allerede har kjæreste. Det jeg leter etter er gjensidig,
ubetinget, ekte kjærlighet av en person.

I organisasjonslivet jeg var en del av, var det mer vanlig å være skeiv enn
hetero. Jeg stod på mitt om jeg ble spurt, jeg var hetero. Etter møter, var
det vanlig å ha fest. På en av dem, var et av styremedlemmene ute på
sjekkeren. Hun prøvde seg på de fleste, inkludert meg, selv om hun var over
ti år eldre. Dette er en av de festene jeg har vært mest dritings på. Nå
som jeg er blitt eldre, ser jeg at dette ikke var bra fra organisasjonens
side, spesielt siden jeg og flere andre ikke var myndige. Det kvinnelige
styremedlemmet flørtet med meg ved kjøkkenbenken, og nærmet seg ansiktet
mitt for å kline. I øyekroken så jeg hvor overrasket et av de andre
styremedlemmene ble. Var ikke jeg hetero? Jeg trakk meg unna, og hun prøvde
seg videre på andre, uten å få hell.

Jeg begynte å kjenne mer og mer usikkerhet. Siden jeg alltid hadde vært
interessert i gutter, visste jeg at jeg ikke kunne være lesbisk. Samtidig
som tankene kvernet, følte jeg meg privilegert, det var akseptert å være
skeiv i de miljøene jeg befant meg i. Sommeren før 3. klasse snakket jeg
med et vennepar av meg. Hun ene hadde åpnet seg til meg for flere år siden
om at hun var lesbisk, den andre var hennes daværende kjæreste. Jeg sa til
dem at jeg trodde at jeg kunne være bifil. De syntes det var topp at flere
av vennene deres var skeive. Det var som en åpenbaring da jeg sa dette
høyt, og jeg aksepterte at jeg er bifil. Jeg innså at det ikke spiller noen
rolle hvilket kjønn jeg forelsket meg i, kjærlighet er kjærlighet, noe vi
alle trenger å oppleve. Den sommeren og høsten åpnet jeg meg opp til flere
venner, samt innad i organisasjonene jeg var aktiv i. Dette ble aldri snakket
så mye om, alle godkjente det.

På mange måter har jeg et anstrengt forhold til foreldrene mine, da vi er
ganske forskjellige som personer. Jeg har vokst opp i en familie der man
først og fremst kritiserer, fremfor å gi ros. Det har blitt mange krangler
igjennom årenes løp, og jeg føler at de ikke forstår meg som person. Det
er et samfunnspress om at alle bør få barn i løpet av livet, men det er
rett og slett ikke alle som er egnet, og jeg lurer på om jeg selv er det. En
ting følte jeg meg likevel 100 % sikker på med de, at det var trygt å
fortelle at jeg hadde funnet mer ut om meg selv. De har begge flere venner og
kolleger som er skeive. Til tross for vårt anstrengte forhold, følte jeg
meg derfor heldig. Jeg følte ikke noe stress, og så for meg å fortelle det
på en naturlig måte over en middag. Slik ble det ikke, det plumpet ut av
meg etter en av våre mange krangler. Jeg husker ikke lenger hva vi kranglet
om, men jeg ble trigget til å fortelle om legningen min, slik at det ble
overstått. Begge foreldrene mine så overrasket ut. Deretter spurte moren
min meg om jeg var forelsket. Det syntes jeg ikke var relevant å spørre om.
Jeg gikk ut av rommet, de forstod meg som vanlig ikke. På dette tidspunktet
var jeg heller ikke forelsket i noen, og jeg mener man ikke trenger å være
forelsket for å være klar over hvilken legning man har. Sexlivet mitt har
jeg virkelig ikke behov for å snakke med foreldrene mine om.

Å komme ut som skeiv for noen, er en stor tillitserklæring, noe man burde
huske, spesielt som foreldre. Da jeg et år nevnte for faren min at jeg
syntes det var synd å gå glipp av paraden til Oslo Pride, så han sjokkert
ut og spurte om jeg er lesbisk. Senere har jeg blitt filmet på ulike
markeringer for skeives rettigheter, som moren min greide å komme over. Hun
spurte alltid om hvorfor jeg var tilstede. Når de har spurt, har jeg bare
feid det vekk, under teppet. Det er for sent å prate om dette. Det å greie
å glemme at ens egen datter er bifil, sier sitt. Jeg har tolket dette som at
de trodde jeg var i en eksperimenterende fase, siden de ikke hadde sett
såkalte tegn igjennom oppveksten min, og siden jeg fikk meg nytt liv på
videregående. Det finnes mange personer som ikke tar denne legningen
seriøst, også innad det skeive miljøet. En dag snakket moren min om
datteren til en venn av seg. At hun hadde vært lesbisk i flere år, men nå
var gravid med en mann. Da jeg nevnte at dette er å være bifil, ble hun
irritert. Dette var ikke relevant for historien hun skulle fortelle.

I flere år tenkte jeg å ikke nevne mer om legningen min til foreldrene
mine. Dro jeg på Oslo Pride, sa jeg at jeg skulle henge med venner på byen.
Av ulike grunner har jeg hatt vanskeligheter med å få meg kjæreste. Jeg
tenkte eventuelt å snakke mer med foreldrene mine om legningen, dersom jeg
fikk kjæreste med en av samme kjønn. Med årene er jeg blitt mer og mer
aktiv innen den skeive bevegelsen enn det jeg hadde tenkt. Nå virker det som
om foreldrene mine har skjønt at jeg faktisk er bifil, og ikke
eksperimenter. De har ikke nevnt det, og vi snakker fremdeles ikke om det.
Det er heller ikke noe jeg er interessert i, så lenge de kan behandle min
fremtidige kjæreste med respekt.