Plutselig? Lesbisk <3

Alder: 30

Den 21.07.2019 er en dato jeg vil huske for resten av livet, datoen jeg skjønte
at jeg er lesbisk.

Det var en varm julidag, og jeg var på vei til en bryllupsfest. Vi var fire
venninner som var invitert, men jeg var den eneste som kunne dra. I forkant
var jeg usikker på om jeg turte å dra uten mine tre beste venninner. Det
var likevel noe i meg som sa at denne kvelden hadde potensiale for noe nytt
og spennende. Jeg gjorde litt research og fant ut at en venninne fra
folkehøgskolen også var invitert, jeg kontaktet henne og hun inviterte meg
opp på drinker før festen. Hyggelig! Jeg bestemte meg for å dra.

Fire mennesker dro fra en leilighet på Sagene og ned mot lokalene der
bryllupsfesten ble holdt. Det var venninnen fra folkehøgskolen, hennes
kjæreste, meg og Henne. Jeg husker at jeg synes de tre var så kule. Jeg
ville imponere. Spesielt Henne. Da vi kom fram var festen godt i gang, vi
bestilte oss litt å drikke. Kvelden var full av latter, dans og drinker.
Plutselig begynte jeg å legge merke til noen tegn. Jeg og Henne hadde vært
en tur på toalettet, hun snudde seg mot meg, stilte seg nært meg og spurte
«vil du dele en shot med meg». Jeg er aldri vond å be. I baren sto hun
tett inntil min kropp, jeg husker at vi lo av noe, men det jeg husker best er
at noe ved henne virket flørtende.

Jeg hadde opplevd dette ett par ganger før, en gang på den tidligere
lesbebaren So, og en gang på sommerfest hos en venninne. Begge disse
kveldene endte opp med kyssing på dansegulvet. Dagen etter hadde jeg
bortforklart dette med at jeg var et menneske som elsker eventyr. 

Men nå sto jeg her, ved siden av den vakreste kvinnen jeg noen gang har
sett. To sensuelle øyne, ovalt ansikt omringet av jordbærblondt hår, og en
grønn, tettsittende kjole. Hun snudde seg mot meg og smilte. Jeg husker at
jeg tenkte: «flørter hun med meg nå? Ja det tror jeg», og «Liker jeg
det? Ja det gjør jeg».

Friheten man kan oppleve uten å være rundt sine aller nærmeste, tror jeg
gjorde dette eventyret mulig. Jeg begynte å flørte tilbake. På slutten av
kvelden ble vi stående på midten av dansegulvet. Vi danset tett, jeg kunne
kjenne pusten hennes i nakken, og i ansiktet. Festen tok slutt og vi sto
utenfor månefisken. Venninnen fra folkehøgskolen sendte meg og Henne i
retning Birkelunden for å finne hver vår taxi, slik at vi kom oss trygt
hjem.

Vi sto på toppen av Birkelundsparken. Vi hadde gått med armene rundt
hverandre helt fra bryllups-lokalene. Jeg husker ikke hva vi pratet om, men
jeg husker at vi fniste. Hun stoppet opp, snudde seg mot meg. Ansiktene våre
var vendt mot hverandre. Hun sa: «Skjer det nå, det jeg håper skal
skje?». Det var fyrverkeri inne i kroppen min fra sekundet før leppene
våre møttes. Fyrverkeriet varte i flere måneder. Jeg husker at jeg stilte
meg selv spørsmål som, «hva skjer nå? Og, er jeg til stede i valgene jeg
tar?». Samtidig var det noe i meg som sa at alt dette er helt riktig. Det
kjørte bare en taxi fra Birkelunden den kvelden.

Jeg vil huske denne datoen for resten av livet. Fordi jeg fra denne dagen,
på mange måter, så verden gjennom nye øyne. Samtidig er det noe
bittersøtt ved det hele. Hvorfor er det slik at jeg ikke har skjønt dette
om meg selv før akkurat denne datoen? Er det så enkelt som at jeg har vokst
opp i en heteronormativ verden, der den felles fortellingen vi alle
forteller, er at alle mennesker er heterofile? At det å være lesbisk er noe
som skjer mennesker, men aldri noen vi kjenner. Det å være lesbisk er noe
som er for noen andre enn oss? Det å være homofil tilhører noen andre? Jeg
synes dette er en ekkel tankegang å sitte med. For det betyr at jeg hele
livet har avvist det jeg selv trodde at jeg tenkte, som er at det å være
homofil er helt normalt.

Jeg var rask med å fortelle om både kvelden og natten til mine nærmeste
venner. Jeg ble møtt med en hel haug av kjærlighet og nysgjerrighet for hva
dette betydde. Jeg innså raskt at dette ikke bare var et eventyr, men at
dette var min identitet. Jeg var redd for å bli avvist da jeg la ordene
«lesbisk» om meg selv i munnen for første gang. Jeg prøvde det ut på
mine nærmeste venner. Turte ikke å si det, skrev melding. Den ble lang,
tilsynelatende positiv, men også unnskyldende og bortforklarende. Jeg ble
møtt med en vegg av kjærlighet. Selvfølgelig, mine venner er plukket på
øverste hylle. Fordomsfrie og fulle av nestekjærlighet. Jeg fikk også
kjeft. De unnskyldende og bortforklarende tonene var det bare å gravlegge.
For dette var det fineste i verden. Og ja, dette er det fineste i verden.