Vi levde som samfunnets rotter - del 1 (Mann 71 år, homofil) )

Alder: 71

Å vokse opp som "feminin" homofil i en ganske stor by i Norge på 50 og 60-tallet var forferdelig. Ikke nok med at pappa slo meg og slo meg—om og om igjen. Det hele går I ETT !! Men det totale samfunnet var imot oss! Selv om jeg hadde medfødt hjertefeil og ikke fikk delta i gymnastikken på skolen, dengte min far løs. Antagelig fordi han så "noe" i meg som han selv også hadde skjult inne i seg selv! Jeg "cross-kledde" også som barn, med lånte klær fra mamma. Trodde jeg holdt på å dø da jeg som trettenåring fikk et hjerteattak, og lå en hel natt uten å få legehjelp. Det ble ikke tilkalt lege av mine foreldre—og jeg var svak og kunne ikke kreve noe. Denne episoden fremkalte en komplisert PTSD som ble styrket og konsolidert videre i oppveksten—med angst og andre symptomer. Fordi jeg var homofil fikk jeg en aldeles stemoderlig og dårlig behandling i psykiatrien. Homofili ble sett på som sykdom og var jo straffbart (§ 213 ). Helt fram til 1980 ble jeg diskriminert! i psykologisk / psykiatrisk behandling. ALDRI ORD OM Å VÆRE STOLT OVER DET DU VAR. ALDRI OPPMUNTRING OM Å GÅ UT I LIVET OG VÆRE GLAD OG FINNE KJÆRLIGHETEN!

Fordi jeg ikke kjente andre homofile etter artium i 1960, fikk jeg ikke konsentrert meg om studiene (språk) og sluttet. Så traff jeg andre på "møteplassen" nede ved havna. Vi overlevde med spøk og selvironi—men det var en herlig gjeng som hadde allslags yrker. Vi ble trakassert av byens politi ved mange anledninger. Ble jaget bort om vi sto flere og snakket sammen, sjikanert verbalt av konstabler. Jeg ble til og med fysisk angrepet av to konstabler og kastet inn i politibilen (ei lita "boble") FORDI JEG TILLOT MEG Å SPASERE rolig i byens gater en varm sommerkveld i 1967—på ferie i heimbyen! Prøvde å anmelde konstablene, men vakthavende jurist bare hånte meg og lo—selv om jeg var over 21 år! Hadde på denne tiden (i 1966) flyktet til Oslo fordi jeg ble veldig plaget og angrepet av ungdomsgjenger i Tr.heim! Ble bl. annet truet med å bli kastet på elva og i kanalen, ropt etter og bombardert med snøballer. Til og med truet med å bli skutt av en lærkledd motorsykkeleier. Slike voldelige episoder fra gjenger og enkeltpersoner opplevde jeg også etter at jeg flyttet tilbake til Tr.heim i 1975. Jeg hadde da jobbet i over 7 år på sykehus—og trivdes utmerket sammen med andre unge fra Oslo som var veldig aksepterende og GODE—både homofile og andre.

Søkte en ganske vanlig hjelpepleieskole etter disse åra—MEN FIKK AVSLAG—ANTAKELIG; jeg mener helt opplagt; fordi jeg var homofil. Over syv års praksis, med en meget god artium og div. lærervikariater (det lengste på et halvt år). På tross av gode attester fra sykehuset og til og med mens jeg var i aktiv tjeneste, fikk jeg avslag!!! Dette var altså ikke nok til at jeg skulle få en aldri så liten fullført utdannelse! Jeg brøt fullstendig sammen og fortiden vellet opp i meg. Jeg skulle altså ikke ha fulle rettigheter fordi jeg var homofil. Skylder å gjøre oppmerksom på at jeg var meget dyktig i mitt arbeid på sykehuset—altså som ufaglært—og fikk mye skryt fra avdelingsledelse og overleger! Kjøpte bøker og leste på fritiden fordi jeg hadde bestemt meg for å gå videre—trinn etter trinn. MEN AKK! Jeg brøt altså totalt sammen—og disse åra som psykologisk/sosiologisk sett var en utmerket sjanse til å bli veldig funksjonell og samfunnsdyktig-ble fullstendig ruinert.

Tilbake til barndomsbyen og DISKRIMINERING og NEDVERDIGENDE holdninger på psykiatriske sykehus!!! Har vært trygdet siden 1975. På tross av gode evner i utgangspunktet—både kunstnerisk og på andre felt—fikk jeg altså ikke "plass" i samfunnet fordi jeg var homofil. Gjør oppmerksom på at diagnosen PTSD er noe jeg selv kom fram til—ved lesning—den ble ikke satt av leger. Men dette står nå i min journal. Fagfolka (uff) var jo opphengt i at her var en avviker, en pervers seksualisert "raring", med et skjevutviklet følelsesliv. Degradert av hele samfunnet-alle institusjoner og religionen. Var det noe rart at også medisinen var bondefanget.

At jeg ble presset ut av barndomshjemmet av brødre da mor døde, er bare en liten parentes. Hadde ikke penger til å kjøpe dem ut. Jeg var jo trygdet. På hybel uten dusj og toilett i flere år—inntil en ny "rømning" til Oslo, der noen minner om en GOD tid fra tidligere år fremdeles levde i meg. Kunne godt fortalt mer, men vil ikke trøtte ut folk. Bare si at det er skremmende å se tilbake på hvordan samfunnet engang var for LGBTQ-personer. Og jeg må også si at "faggrupper" innen vårt system liksom aldri har beklaget nok fortiden de er en forlengelse av. Dette gjelder i særdeleshet Kirken. Men også medisinen og psykologien samt "det juridiske". Disse gamle utøverne av makt er jo stort sett borte, og kun en del av en mørk historie. Så en får tilgi og gå videre. MEN I DAG FRYSER JEG NÅR JEG OPPLEVER at vårt samfunn, med sitt selektive system, sender homofile og transpersoner som søker asyl hos oss, tilbake til land der de kan fengsles og henrettes. Hva har vi lært—Det negative og diskriminerende, sagt i et nøtteskall, som jeg har erfart kommer jo rett og slett av at jeg fra fødselen av var litt annerledes enn majoriteten. Bitte lite annerledes enn de brave borgerne—TAKKER for tålmodigheten!