Sirkus Baby

(hilsen 30 år gammel skeiv kvinne)

Nøyaktig ett år etter at jeg startet dette sirkuset, er jeg her nok en gang, på plass i det luftige venteværelset mens jeg venter på at den hyggelige sykepleieren skal si navnet mitt på klingende øst-jyllandsk. Jeg er på en fertilitetsklinikk i København. Fordi jeg mer enn noe annet ønsker å bli gravid. Det er mitt femte forsøk på et år og uansett hvor glad jeg er i Kongens by, er jeg sliten. Kroppen er oppblåst og ugjenkjennelig av hormonene jeg tar. Behovet for å være fleksibel og hive seg på første og beste fly når eggløsningen kommer, har gjort meg nervøs og urolig for det aller meste. Alt må klaffe. Jeg har en kjæreste som støtter meg, men som selv ikke vil ha barn. Det sier seg selv at hun ikke blir lenge. Skuffelsen hver gang graviditetstesten har vist seg å være negativ har vært enorm. Én ting er skuffelsen over at det ikke gikk, noe helt annet er redselen for at det aldri kommer til å gå. Det tror jeg ikke at jeg kan bære. Samtidig finnes det ekstremt mye glede i det hele. Håp. Spenning. Den lille sommerfuglen som blafrer i magen etter hvert forsøk. Som gjør at jeg føler jeg har verdens fineste hemmelighet i noen uker. Støtten fra venner, leger og familie. SMS'en fra fine Maia når jeg tviler på om jeg orker nok en gang: "Just do it!". Tommelen opp fra eksen, lykkeønskninger fra sjefen. De heier alle sammen.

Jeg er tidlig ute, men de roper meg kjapt inn. Skriver under på at jeg godtar donor på 190cm, med blå øyne og mellomblondt hår. Jeg kjenner igjen legen fra det aller første forsøket. Han er brutal, for å si det enkelt, og jeg er anspent mens han moser ultralydstick'en inn i meg. To egg, men ingen eggløsning. Javel? Noen ytterligere forklaring får jeg ikke, og jeg spør ikke heller. Sykepleieren er søt og stiller spørsmål om hormoner og syklus. Legen strever merkbart og finner fram en saks. Livmorhalsen er tydeligvis helt lukket og han gjør et lite kutt. Det kjennes, men det er etterpå smertene kommer. Sykepleieren holder en hånd over min og sier at jeg kommer til å blø litt, men at det er ingen grunn til "at bli bange".

Så er det hele over, like kjapt som det startet. Jeg kler på meg, får graviditetstest og regning i hånden og ber om å få ligge i ro litt. Det har ingenting å si for sjansene, det vet jeg, men det er godt med litt stillstand. Jeg spiller Moi sin versjon av "Hjerteknuser" mens jeg sender alle gode tanker til de små svømmerne – og gleder meg til litt juleshopping og lunsj med min venninne Lise etterpå. Jeg vet jeg er heldig. Som kan, som har økonomi, helse og styrke til behandlingen og berg- og dalbanen den fører med seg. Nå vil jeg bare ha en positiv test. Positiv!