Metropol

«Metropol nedlegges», krigstyper preget forsiden til «Fritt Fram» i mai for tretti år siden. Medlemsavisen til DNF-48 fortalte at restauranten nå hadde en gjeld på to millioner kroner, og dagen før var alle de ansatte sagt opp.

Norgeshistorie

6. juli 1974 skjedde det noe helt spesielt. Overtakelsen av Metropol gjorde at Det Norske Forbundet av 1948 sine medlemmer for første gang kunne innta sine egne lokaler, som de selve eide, og hvor de også beholdt alle inntektene.

«For første gang kan homofile og heterofile danse side om side i full trygghet for at det ikke lenger er det seksuelle fortegn som er det avgjørende i hvem som hives på dør» skrev «Mulius», som var Oslo avdelingen av DNF-48 sitt eget blad. De skrev videre at nå var det ikke lenger nødvendig å være redd for negative reaksjoner eller bemerkninger fra andre, for å vise sine følelser offentlig.

«Vi er vår egen herre, og oppfører oss som vi vil, som folk flest» avsluttet de.

Utestedet, som fort også fikk tilnavnet «Kjøtt- og fleskesentralen», skulle vise seg å bli en viktig del av historien til mange.

Metropol i Akersgaten 8 hadde vært i drift siden 1912, først som restaurant og senere som jazzklubb. At den nå ble et sted for homofile og lesbiske, var egentlig flaks. DNF-48 hadde ikke økonomi til å kjøpe stedet, og ingen av de sentrale i ledelsen hadde heller mulighet til å stille private økonomiske garantier. Det var da Hans Grøterud, formann for styret i Oslo-regionen, fikk en god idé. Han bodde på Grefsen i en høyblokk eid av NSB. Her ble ansatte i statsbanene tilbudt rimelige leiligheter. Grøterud kausjonerte med leieleiligheten sin som sikkerhet for kjøpet av Metropol. En sjokkert Kim Friele spurte hva han tenkte med? «Det kan ikke annet enn å gå til helvete» var svaret hun fikk. Men ganske snart etter kjøpet og oppstarten stod restauranten på egne ben, og kausjonsavtalen kunne heldigvis skrotes. Stedet ble fort veldig populært.

Før restauranten ble kjøpt, leide DNF-48 lokaler i Venstres Hus, her var det arrangement hver onsdag og fredag. Før det igjen var det i leide lokaler på Snarøya at forbundet arrangerte hemmelige fester under dekknavnet «Foreningen for by og bygd». Men nå var det nye tider, og synlighet var blitt viktigere.

Metropol var delt inn i tre avdelinger. Først var det «The Britannia Pub» i første etasjen, rett inn fra døren med vinduer ut mot gaten. Her ble det på dagtid servert smørbrød og varmretter til lunsjgjester. Forbi den inn til høyre kom du inn i selve Metropol restaurant med dansegulv. Her var det også rundt 100 sitteplasser. Nede i underetasjen var spisestedet «Wimpy», åpent fra klokken halv åtte på morgenen til seks på ettermiddagen, inngangen dit var fra Tollbugata, og det var også her medlemsmøtene ble holdt. Mat var en viktig det av tilbudet på Metropol. Det billigste på menyen, det året de åpnet, var aspargessuppe til 6,50, mens det dyreste var pepperstek med rømme flambert i konjakk til 40 kroner, det tilsvarer ca. 250 kroner i dag.

Fasjonabel historie

11. september 1929 fikk Fritjof Olsen og Hanna Pedersen skjenkebevilling på stedet og i -30 årene var restauranten kjent som en fasjonabel restaurant. Det var «de hvite dukers tid», med blankpusset sølvtøy og måltider servert under lokk til akkompagnement fra eget husorkester. Under krigen ble stedet rekvirert av tyskerne og brukt som lager. I -50 årene ble det igjen nye eiere og stedet fikk navnet «Beckers Metropol». Stedet ble nå en velkjent jazzklubb, med mange store navn på scenen. Metropol ble også Oslos første nattklubb i 1963 med bevilling til kl. 01.00.

Rett overfor inngangen til Metropol lå Hotell Astoria. Flere av de som Skeivt Arkiv har intervjuet for vårt livsminneintervjuprosjekt, forteller om at de reiste til Oslo, tok inn på hotellet og fulgte med fra vinduet fra hotellrommet sitt for når det var lite folk i gaten så de kunne smette inn på utestedet uten at for mange så dem. Andre forteller at de mange ganger gikk sakte fram og tilbake i Akersgata og måtte bygge opp mot til å nærme seg inngangsdøra. Andre igjen kom aldri lenger enn at det bare ble med tanken. Vi har også fått historier fra homofile menn som ble både sjikanert og banket opp på veg hjem, etter at folk hadde sett dem komme ut fra Metropol.

«Hvilket sted! Tror jeg aldri har vært i noe lignende.»

Det var beskrivelsen beat-poeten Allen Ginsberg gav av Metropol da han ble påtruffet der en sen nattetime under sitt første besøk i Norge, som ble en mediebegivenhet i 1983. Han beskrev nordmenn som litt spesielle, mye til felles med svenskene. Begge er nøkterne og en smule reserverte.  «Det er nærmest som et familiested her» avsluttet han.

Men ikke alle grupperinger var like imponert over steder som Metropol. AHF (Arbeidsgrupper for homofil frigjøring) skrev i sitt internblad, Løvetann, i 1978 om steder «preget av sterkt konsumpress.» «Prisene er høye og drikkepresset stort. Musikkvolumet ligger opp til smertegrensen og umuliggjør meningsfylt samtale. Hele rammen er innrettet på forbrukerjaget, også det å forbruke hverandre i stadig jakt på nye partnere.»

De skrev videre at i det homofile frigjøringsarbeidet, var de negative sidene ved homoghettoen som et gufs fra fortiden, hvor anonymitet var det viktigste, og ikke frigjøring. På dette tidspunktet var Løvetann dominert av aktivister på ytterste venstre fløy fra AKP-ml.

Metropol var heller ikke helt alene som en utelivsarena for skeive da det fremdeles var aktivitet på Venstres Hus, og også B.C. (Boys Club) nederst i Kongens gate var en konkurrent. Med unntak av B.C, var alle tre stedene jevnt besøkt av både menn og kvinner. B.C var i tillegg innimellom åpent til for eksempel seks om morgenen. Litt utenfor reglementet.

Metropol var likevel den største uteplassen av de tre, og den som også utenbys folk ofte kom på besøk til.

Forandret livet mitt

Den skulle også vise seg å spille en viktig rolle i livet til en ung mann fra Sunnmøre. Arild Mæhle Waksvik fra Ålesund var i Oslo for å avtjene verneplikten i Garden. Han var stasjonert utenfor byen, og helt i begynnelsen av 1977 hadde han velferdspermisjon og planer om å tilbringe helgen i hovedstaden. Han var pålagt å gå i uniform også under permisjonen, og møtte opp på hotellet han hadde booket for helgen. Men det viste seg at det var oppstått en misforståelse, og noe ledig rom var det ikke. «Jeg var jo litt smått fortvila da, så jeg spurte dama i resepsjonen om hun visste om noen billige plasser det gikk an å overnatte?» Hun skulle være morsom og pekte på Metropol litt lenger opp i gata og sa, «Der kan du fikse deg overnatting». Jeg tok henne på alvor og gikk dit, og det skulle vise seg å være et lykketreff! Selv om jeg ble stoppet av vakten i døren som spurte meg om jeg visste hva slags folk som gikk der, og om jeg visste noe om stedet. «Nei», sa jeg. «Har du lyst til å vite det da?», spurte han? 20 år gammel i uniform ble jeg en populær kar der den kvelden! Allerede i februar var jeg ferdig i militæret, da dro jeg ned til Metropol igjen og spurte etter jobb, og det fikk jeg i spiseavdelingen. Jeg ble raskt kjent med Kim Friele og meldte meg samtidig inn i DNF-48. Mæhle Waksvik jobbet på stedet i to år fram til januar 1979.

«Da flyttet jeg hjem igjen til Ålesund, for blant annet å starte opp en lokalavdeling av DNF-48. «Hva! I indremisjonens hovedstad?» var Kim Friele sin reaksjon, som likevel ønsket lykke til. Senere var han tilbake i hovedstaden og jobber igjen på Metropol fra 1984 fram til stedet ble lagt ned i 1989.

«-Er det noe du husker spesielt fra tiden din der?»

«Jeg husker det som en veldig fin tid, mye moro og mange gode vennskap. Men jeg husker også spesielt godt da Wenche Lowzow stod fram som lesbisk på Metropol under et politisk møte. Kaci Kullmann Five var også tilstede, og hun truet samtidig med at Lowzow kom ikke til å være lenge i Høyre etter det. Dette ble hun pepet ut av.

«-Hvor viktig var plassen?» Det var der vi samlet oss, enten vi var på jobb eller ikke. For mange var det også stedet de oppsøkte når de tok turen til Oslo, og kanskje for første gang oppsøkte andre homofile og lesbiske. Det var jo rolig først på dagen og tidlig kveld, det var først stor pågang fra ved ti halv ellevetiden på kvelden. Før det kunne vi sitte og prate og diskutere avslutter Mæhle Waksvik.

Kvinnekvelder

«-Drit i økonomien!», skrek en kvinne på et medlemsmøte i Oslo. Arrangering av rene kvinnekvelder var et hett tema, og et av motargumentene var at det ikke ville lønne seg økonomisk, og dermed få følger for videre drift. I 1974 ble det amper stemning da Oslo-styret av DNF-48, med leder Finn Jensen i spissen, nektet å etterkomme vedtak på medlemsmøte om å ha egne kvinnekvelder. Jentene krevde også kun kvinnelige servitører, men det var omtrent bare menn å velge blant, så det gikk ikke. Men etter en litt trøblete start, ble det likevel faste kvinnekvelder. Der kunne det gå hardt for seg, blir det bekreftet i en reportasje fra «Løvetann» 1989. Her blir flere kvinner intervjuet og får direkte spørsmål om slåssing på kvinnekveldene. «Det skjer i 2-3 tida på kvelden, ofte er det sjalusi. Folk får lov å drikke for mye» Mens en annen forteller at det ofte er de samme som slåss. En tredje kvinne sier i intervjuet at hun aldri har sett menn slåss på Metropol, og forteller videre om en episode om en jente hun møtte på toalettet med blod over hele ansiktet, vedkommende hadde fått en på trynet mens hun satt ved et av bordene, helt uprovosert.

Likevel konkluderer journalisten med at Kvinnekveldene er bedre enn sitt rykte da det også er en veldig viktig, og for mange eneste, møteplass hvor bare kvinner kan samles. Fra 1982 var det fast kvinnekveld siste fredagen i måneden.

 

Ikke bare fest

Metropol ble også en viktig arena for informasjonsarbeid. Det første informasjonsmøtet om AIDS ble for eksempel holdt der høsten 1983. Sykepleier Calle Almedal og lege Georg Petterson Peterson var de som stod for det. De hadde begge fått med seg nyhetene om den såkalte «GRID» (Gay related immune deficiency), under sine besøk og reiser til USA. De konkluderte med at det bare måtte være et tidsspørsmål før denne også gjorde seg gjeldene i Norge. Almedal forteller i et intervju med Skeivt Arkiv at det to var veldig nervøse i forkant. De ble enige om at Almedal skulle ta det forebyggende, og Petterson det medisinske. Basert på det lille de visste og informasjon som var tilgjengelig så tidlig i epidemien. «Vi ville ikke tråkke noen på tærne», forteller Almedal. Han tok seg selv som eksempel, og fortalte om sitt sexliv, hvor han informerte om at smitten sannsynligvis hadde noe med blod og sæd å gjøre. Tausheten og alvoret preget den stappfulle restauranten. Den ble avbrutt da en lege reiste seg opp og ropte til Almedal at han ikke skulle la en jævla sykepleier fortelle han hvordan han skulle knulle! Dette ble fulgt av forvirrende taushet og sinne. «Det var helt klart en følelse av at nå tar du noe i fra oss», avslutter Almedal.

Slutten

Men i 1989 var det altså definitivt slutt for Metropol. Restauranten hadde tapt en halv million kroner siden nyttår, og hadde en samlet gjeld på to millioner. Avviklingen ble ikke gjort med lett hjerte, men styret i Oslo regionen av DNF-48 hadde ikke noe valg. Situasjonen ble ytterligere forverret av at styret like før årsskiftet hadde investert store summer i en oppussing. Metropol hadde også fått to arge konkurrenter med åpningen av «Joys» i november 1988 og etter hvert legendariske «Enka» som slo opp dørene første gang i februar 1989.

Bygget hvor Metropol var finnes fremdeles. Der er det i dag en sy- og utstyrsbutikk i underetasjen, og oppe har Sivilombudsmannen flyttet inn. Det finnes få minner igjen etter tiden som landets mest kjente homo-utested. Skeivt Arkiv har vært heldig og fått donert to originalstoler fra utestedet fra Svein Skeid. Vi har også veldig mange historier og opplevelser derfra dokumentert gjennom vårt livsminneintervju prosjekt.

Vi er likevel fremdeles på jakt etter flere som har historier fra Metropol. Kanskje du jobbet der som dørvakt, kelner eller bartender? Vi vi gjerne høre fra deg.

 

«.. et sånt sted er veldig viktig for mennesker som trenger kontakt. Det de gjør i første omgang, er ikke å melde seg inn i Forbundet, men puste ut, ta seg en øl, kikke på folk i trygghet, danse, leve litt..» sitat Kim Friele.

 

 

L

Fritt Framm
Forsiden fra DNF-48 sin egen avis, Fritt Fram, som forteller at Metropol legges ned.
Stoler fra Metropol
Skeivt Arkiv har fått donert disse to stolene fra Metropol, av Svein Skeid.
Metropol i dag
Bygningen står der enda, nede er det nå en sybutikk, og oppe har Sivilombudsmannen flyttet inn.
Mulius 1974
Sånn så det ut det året DNF-48 åpnet Metropol, 1974.
Karneval på Metropol.
Bilder fra Løvetann, nummer 3,1988.