Vita og Violet - en kjærlighetshistorie

Denne artikkelen ble først publisert på Gaysir.no 04.02.2017. 

Den norske skeive historien har ikke vokst frem i et vakuum, men alltid med påvirkning utenfra. Fra Tyskland kom begrepet "homoseksualitet" og den første organisasjonen som arbeidet for homoseksuelles rettigheter (stiftet 1897), for å nevne noe. Fra Storbritannia kom litteratur som utfordret tradisjonelle forståelser av kjønn og seksualitet, som Radclyffe Halls Ensomheten brønn og Victoria Woolfs Orlando (begge 1928). To andre skeive britiske forfattere var Vita Sackville-West og Violet Trefusis. 

Ikke bare kunne litteraturen gi gjenkjennelse og inspirasjon, også gjennom sine private liv synliggjorde disse forfatterne alternativer til etablerte idealer for samliv, kjønn og seksualitet.

Hall var selv lesbisk, og maskulin i sin fremtreden. Woolf og flere i hennes omgangskrets levde i åpne ekteskap, der det å ha romantiske/seksuelle forhold til flere ikke ble ansett som noen motsetning til intellektuell trofasthet. Sackville-West og Trefusis giftet seg begge med menn, men hadde forhold til kvinner livet gjennom.  

Kom! Bli med!

Faktum er, min vakre, romantiske Mitya, at våre skrupler ikke er vårt temperament verdige. Tenk for et liv vi kunne hatt sammen, utelukkende viet søken etter skjønnhet. Hva har vi vel med dagens vulgære, pludrende, triste liv å gjøre? (…) Du vet at vi er annerledes - sigøynere i en verden full av landadel. De har trukket ned ermene dine og kneppet opp kragen din. (...) Men meg har de ikke fått ennå! Kom! Bli med! Jeg venter på deg ved korsveien. (Brev fra Violet Trefusis til Vita Sackville-West, 15. sept. 1918)

Vita og Violet

Vita Sackville-West (1892 -1962) er kjent som inspirasjonskilde for Virginia Woolfs Orlando. Som datter av den 3. baron Sackville vokste hun opp i den øverste overklassen, og 21 år gammel giftet hun seg med diplomaten Harold Nicholson. Hun ble kjent med Woolf ni år senere, og de innledet et nært vennskap og i en periode et romantisk forhold.

Som kilde til kunnskap om skeive liv rundt forrige århundreskifte er Vitas historie svært interessant. Flere år før hun møtte Woolf hadde Vita et intenst og stormfullt kjærlighetsforhold til sin barndomsvenninne Violet Trefusis (1894 - 1972). De to var aktive brevskrivere, og brev som er bevart er en fantastisk kilde til kunnskap både om deres liv, deres handlingsrom, hva de drømte om og hvordan de reflekterte rundt egen seksualitet og kjønnsidentitet.

Vita etterlot seg også en lengre selvbiografisk tekst hvor hun beskriver forholdet til Trefusis i detalj, og prøver å forstå og forklare hvordan hun kunne bli så revet med av forelskelse at hun var nær ved å forlate mann og barn for å leve med henne. 

I størst tenkelige intimitet

Vita Sackville-West hadde seksuelle forhold til kvinner helt fra tidlig ungdomstid. Om sin første kvinnelige kjæreste skriver hun: "Jeg innrømmer villig at jeg hadde en vag fornemmelse av at jeg ikke burde gå til sengs med Rosamund, og jeg ville i alle fall aldri latt noen finne det ut, men skyldfølelsen min gikk ikke særlig lenger enn det. Uansett var jeg svært forelsket i Rosamund".

Rosamund og Vita levde i "størst tenkelige intimitet." Men til tross for forelskelsen og den fysiske nærheten opplevde ikke Vita forholdet som emosjonelt tilfredsstillende; som kamerat syntes hun Rosamund var kjedelig, ja, temmelig dum.

Hun åpnet en ny verden for meg

Om Rosamund var kjedelig, var Violet Trefusis det motsatte. Hun og Vita møttes for første gang i 1904; da Violet var ti år og Vita tolv. Allerede i ungdommen skrev Violet gnistrende brev hvor hun uttrykker sin altoppslukende kjærlighet til venninnen. I oktober 1910 skriver hun: 

Jeg elsker deg, Vita, fordi jeg har måttet kjempe så hardt for å få deg. Jeg elsker deg fordi du aldri har gitt meg tilbake ringen jeg lånte deg. (...) Jeg elsker deg, Vita, for jeg har sett din sjel.

Men det var først i 1918, da de var i midten av tjueårene, at de innledet et forhold. Vita var da gift og hadde to små barn. Hun ble revet mellom lojaliteten til ektemannen og de voldsomme, berusende følelsene for Violet. Selv beskriver hun det slik: “Halve personligheten min ble frigjort. Hun åpnet en ny verden for meg.”

Følelsene var vidunderlige, men også skremmende. Mens hun omtaler forholdet til Rosamund som relativt uskyldig, skiller Vita nå mellom de "rene" følelsene for mannen sin, og de "fordervede" for Violet: "Den siden av meg skremmer meg av og til – den er så brutal, så hard og vill, og Harold vet ingenting om den, den ville overkjøre ham som en panservogn."

Rømningen

Etter at de innledet et forhold la Violet og Vita ut på flere reiser sammen - utad som venninner - først til Cornwall, så til Paris. Der kledde Vita seg som mann, og oppdaget at hun kunne passere. Det føltes fantastisk, og risikoen for å bli oppdaget gjorde det bare enda mer spennende. Aldri hadde hun følt seg friere.

I motsetning til Vita var Violet ennå ikke gift, og hadde ingen barn å ta hensyn til. Hun var en pådriver for at de skulle rømme sammen. Bryte med det falske, et hyklersk samfunn. Leve fritt, vilt og ærlig. I et brev til Vita, datert 25. oktober 1918, skriver hun:

Vær ond, vær brav, vær beruset, vær tøylesløs, vær utsvevende, vær despotisk, vær anarkist, vær suffragette, vær hva som helst, men vær det for Guds skyld så sterkt du kan. Lev fullt, lev lidenskaplig, lev katastrofalt. La oss leve, du og jeg, som ingen noengang har levd.

Og Vita og Violet gjorde nesten alvor av planene om å bryte med alt og starte et nytt liv sammen. De reiste til Dover, med hensikt å rømme sammen til Frankrike. Men etter en rekke emosjonelle komplikasjoner ble flukten avbrutt, og de to kvinnene vendte hjem med henholdsvis sin ektemann og sin forlovede. Forholdet tok deretter gradvis slutt.

Psykologien hos mennesker som meg vil bli interessant

Den selvbiografiske teksten Vita Sackville-West etterlot seg er publisert av sønnen Nigel Nicholson i boken Portrett av et ekteskap. I teksten, som ble skrevet i 1920 - kort tid etter den avbrutte rømningen - skriver Vita om oppveksten sin, om det altoppslukende forholdet til Violet, og om sin dype kjærlighet til ektemannen Harold - som hun skulle komme til å leve sammen med livet ut.

Når det gjelder egen identitet fremmer hun en teori om at det finnes tilfeller av splittet personlighet, der kvinnelige og mannlige elementer veksler på å dominere. I en humoristisk tone legger hun til at hun bør kunne uttale seg om saken på linje med profesjonelle vitenskapsmenn; “for jeg har forskningsobjektet for hånden hvert øyeblikk, i mitt eget hjerte”.

Vita retter også blikket fremover. Hun har stor tro på at fremtiden vil forstå slike som henne bedre. Ja, hun er overbevist om at når århundrene går vil kjønnene gå mer over i hverandre fordi de stadig blir likere, og at forhold mellom personer av samme kjønn da ikke lenger vil bli sett på som like unaturlige.

Da, skriver hun, tror jeg psykologien hos mennesker som meg vil bli interessant.