Max Hodann

Etter 1933 spilte Norge som eksilland for tyskspråklige flyktninger bare en underordnet rolle. I årene etter at nazistene var kommet til makten i Tyskland fant ikke mer enn 2000 mennesker tilflukt her, og de færreste av dem hadde selv valgt landet som mål for emigrasjonen. I Norge var det få arbeidsmuligheter, og det var ikke lett å få oppholdstillatelse. Så sent som i 1932 var den norske fremmedloven blitt innskjerpet fordi man var redd for “emigrantstrømmens bunnfald” og ikke ville bli til “Europas kloakk” (jfr. Lorenz 1992, 45). De som kom til landet likevel, hadde det ikke lett. Store deler av den norske befolkningen forsto ikke eller ville ikke forstå hva som skjedde lenger sør på kontinentet. Mangel på interesse, frykt for sosialister og jøder, men også naivitet preget holdningen overfor flyktningene. Willy Brandt (1913–1992), i dag kanskje fortsatt den mest kjente av Hitler-flyktningene i nord, skrev senere: “Det offisielle Norge var ikke så flyktningevennlig som det senere er blitt hevdet fra tid til annen” (Brandt 1982, 80). Kunstneren Kurt Schwitters (1887–1948), som kom til Norge i 1937, følte seg ensom og uforstått i landet, og han klaget: “Når det kommer til stykket, er livet så grufullt at man skulle ønske at man aldri var blitt født” (Schwitters 1975, 139). Også den homofile forfatteren Bruno Vogel (1898–1987) var preget av mørke tanker i Norge, og selv om han ønsket å bli norsk statsborger, kunne han utbryte: “Om man bare hadde reisepengene til Ny Guinea ...” (sit. fra Wolfert 2012, 97).

En annen tysker som flyktet til Norge etter 1933, var legen og sexologen Max Hodann (1894–1946). Men også han ville snart komme seg videre. I 1936 drømte han om å flytte til Sovjet, han lengtet etter en ramme der det var mulig å gjøre noe, “istedenfor bare å ‘skrive’ om det og igrunnen stadig vekk bevege seg ved historiens rand, engstelig opptatt av ikke å miste kontakten totalt” (sit. fra Sagmo 1991, 191). Helsemessige problemer hindret ham imidlertid i å reise østover. Bruno Vogel kjente Max Hodann fra Magnus Hirschfelds Institutt for Seksualvitenskap (Institut für Sexualwissenschaft) i Berlin og begge hadde sosialistiske grunnholdninger eller sympatier. Men siden Vogel bosatte seg i Tromsø mens Hodann stort sett oppholdt seg i Oslo, hadde de ikke omgang med hverandre. Det var bare gjennom avisartikler at Vogel fikk vite om Hodanns reiseplaner, offentlige foredrag og publikasjoner i Norge.

Max Hodann var som sexolog ingen pioner i den forstand at han med egen forskning bidro til vitenskapens utvikling, men i sin tid var han en av de fremste praktikerne i seksualpolitikkens tjeneste. Det han ønsket var å lindre både de unges og de voksnes “seksualnød” gjennom rådgivning i skrift og tale. Han skrev over tjue seksualopplysningsbøker og brosjyrer for barn og ungdom og for lesere fra arbeiderklassen, han holdt taler, og før 1933 ble han ansett som “den best kjente og mest omstridte medisinske seksualopplyseren i Weimar-republikken” (Sauerteig 1999, 21). I dag er hans verk så godt som glemt, og etter hans død i 1946 er ingen av hans bøker eller brosjyrer blitt trykt i et nytt opplag. Den tyske forfatteren Peter Weiss (1916–1982) gav riktignok Hodann et litterært minnesmerke posthumt i storverket Die Ästhetik des Widerstands (Motstandens estetikk, 1975–1981), men heller ikke det maktet å vekke Hodanns skrifter til live igjen. De virket fremfor alt i sin tid, som de var beregnet på og der de unektelig fremmet seksualvitenskapen i sin tilblivelsesprosess og tidlige etableringsfase.

Homoseksualitet hadde ikke noen sentral betydning i Max Hodanns verker, men han vendte stadig tilbake til temaet. Likekjønnet seksualitet var verken sykdom eller forbrytelse for ham, og så tidlig som i 1929 uttalte han seg mot den i sin tid utbredte fordommen om at homofile menn ikke var skikket til å bli lærere. Privat var Max Hodann en “kvinnenes mann”. Han var gift tre ganger, hadde flere elskerinner og ble far til tre barn. Mange år etter at de hadde skilt lag, skrev den norske journalisten og krigsreporteren Lise Lindbæk (1905–1961) i et brev til Hodann: “Vel, det har da også i ettertid forundret meg, hvordan du i slike saker har en bemerkelsesverdig fleksibilitet” (sit. fra Slapgard 2002, 210). Bak denne forundringen lå det en smertefull erkjennelsesprosess for Lindbæk.

Max Hodann ble født som sønn av en militærlege i Neisse (i dag Nysa, Polen). Han studerte medisin ved universitetet i Berlin, tok doktorgraden i 1919 og ble først lege på avdelingen for sinnssykdommer ved en klinikk i Berlin og så bylege i Nowawes ved Potsdam. Fra 1922 og frem til 1933 var han bylege og leder for helsetjenesten i bydelen Reinickendorf nord i Berlin. Han ble kjent med seksualforskeren Magnus Hirschfeld (1868–1935) i 1915, og i årene som fulgte var Hirschfeld ikke bare en god venn, men også hans mentor. I 1926 ble Hodann medarbeider ved Hirschfelds Institutt for Seksualvitenskap, og i flere år var han leder for instituttets avdeling for seksualrådgivning. Han organiserte offentlige spørrekvelder og skrev en rekke seksualopplysningsskrifter som Geschlecht und Liebe (Kjønn og kjærlighet, 1927) og Bringt uns wirklich der Klapperstorch? (Er det virkelig storken som kommer med oss?, 1927). Flere av dem ble i sin tid ansett som “utuktige”, beslaglagt og forbudt. Hodanns innsats for å fjerne tabuer mot seksualitet, fødselskontroll, svangerskapsavbrudd og kjønnssykdommer, for avkriminalisering av homoseksualitet og et tabufritt syn på onani og fri kjærlighet, ble heftig avvist i konservative kretser, og i 1928 ble det ivret for straffeforfølgelse av ham og hans forlegger for “brudd mot den offentlige sedelighet”. Samme året tok Hodann del i den internasjonale Sexual Reform Congress i regi av “Weltliga für Sexualreform” (Verdensliga for seksualreform) i København, der han holdt to korte taler om fødselskontroll og seksualpedagogikk.

Etter riksdagsbrannen i 1933 ble Max Hodann arrestert i fire måneder og mishandlet i et fengsel i Berlin-Spandau, og etter at han var blitt løslatt, flyktet han til Sveits der han ble kjent med Lise Lindbæk i 1934. Hodann – som hadde vært i Norge for første gang i 1931 og hadde gode kontakter blant annet i det norske sosialdemokratiske miljøet – var da gift for annen gang og far til to barn, men siden også det andre ekteskapet hadde skrantet, forelsket han og Lindbæk seg i hverandre, og Hodann fulgte henne til Norge. I 1934 ble han også frakjent det tyske statsborgerskapet. Sammen reiste det nyforelskede paret til Palestina og året etter utga de boken Jødene vender hjem (som riktignok Lise Lindbæk hadde skrevet det meste av). I et og et halv år bodde de som et par (for det meste i Bygdøy Allé i Oslo) før Lindbæk la ut på nye journalistreiser på det europeiske kontinentet mens Hodann ble igjen i Oslo. Her skrev han på boken History of Modern Morals (1937), som i dag kan betraktes som hans hovedverk.

I Norge, der Nasjonal Samling var på fremmarsj, ble Max Hodann snart skyteskive nummer en for norske nasjonalister. Som i så mange andre land var det ingen god kombinasjon å være sexolog og stemplet som jøde (noe som Hodann ikke var). For NS og deres sympatisører representerte han “den sataniske plan å løse underverdens krefter i samfundet og i de enkelte mennesker”, de var redde for en “jødisk undergraving” av Norge, norsk kultur og moral (jfr. Slapgard 2002, 83). Selv om omtalene av hans bøker i norsk presse kunne være positive, ble Hodann møtt med organiserte pipekonserter og flygeblad fra galleriet når han holdt foredrag. Han ble beskyldt for å være pornograf, kommunist og moralnedbryter, og siden han ikke hadde fått varig oppholdstillatelse i Norge, ble han oppfordret om å forlate landet “hurtigst mulig” (jfr. Slapgard 2002, 84). Det ble hevdet at han sto for “kanin-erotikk”, at hans skrifter hadde en “tydelig bolsjevikisk tendens” og at de utmerket seg ved “kynisme og lidderlighet” i høyeste mål. Siden også Lise Lindbæk ble angrepet og beskyldt for å være “agent for marxistiske moralnedbrytere”, valgte paret å flytte til England. Lindbæk syntes at Norge i disse årene holdt på å bli “uleveleg” (jfr. Slapgard 2002, 87-88).

Men heller ikke England, der Max Hodann hadde venner som seksualforskeren Havelock Ellis (1859–1939) og filosofen Bertrand Russell, ble noe fristed der paret fant ro. Og siden Hodann ikke fikk noen oppholdstillatelse her heller, ble Norge eneste løsning igjen. Da han og Lindbæk kom tilbake til landet, ble de møtt med avisoverskrifter som “Mesterpornografen Max Hodann atter i Oslo”. Lise Lindbæks biograf Sigrun Slapgard skrev i 2002 at Hodann og Lindbæk sto i tett forbindelse med Karl Evang, Viggo Hansteen, Arnulf Øverland, Sigurd og Nic Hoel (senere Waal), Wilhelm Reich og andre. Men “så kulturradikalt var ikkje Oslo-miljøet: Sambuarskap utan formalisering var uvanleg” (Slapgard 2002, 90). Lindbæk ble i tillegg urolig fordi Hodann ikke ordnet skilsmisse med sin kone nummer to. Avisoppslag da læreren Ragnvald Skrede (1904–1983) i Vågå ble tiltalt, arrestert og dømt til tre års fengsel fordi han skulle ha latt seg inspirere av Hodann og hadde undervist elevene sine i forplantningslære, gjorde situasjonen ikke lettere for paret.

Max Hodann led av astma, og i 1937 skaffet Lindbæk ham jobb som sjeflege på Bataljon Thälmanns sykehus i nærheten av Albacete i Spania. Lindbæk lot seg her ikke bare lede av sine politiske overbevisninger, men var også sikker på at det spanske klimaet ville gjøre kjæresten godt. Hodann startet blant annet studiegrupper, for som lege ville han ikke bare behandle og helbrede de frivillige soldatene, men også motivere dem. For sin innsats høstet han imidlertid sterk kritikk. Hodann var overbevist om at seksuelt avholdne soldater sto i fare for å få redusert motstandskraft, og han mente at onani kunne fungere som naturlig profylaktisk middel. Han betraktet mennesket som helhet og hevdet at seksuelle problemer kunne forstyrre individets psykiske balanse. Slike synspunkter ble møtt med latter og avvisning av mange. De syntes det var småborgerlig å snakke om seksualitet når en samtidig sto i en frihetskamp som ikke bare gjaldt Spania, men hele Europa.

Forholdet mellom Max Hodann og Lise Lindbæk gikk etterhvert i oppløsning da Hodann ble forflyttet til en sanitetsstasjon i havnebyen Dénia øst i Spania. Her møtte han en ung kvinne ved navn Lolita og forelsket seg i henne. Da Hodann vendte tilbake til Norge i 1938 mens Lindbæk fortsatte å jobbe i Paris, kjente han at han ikke lenger var så velkommen i den norske arbeiderpressen som han hadde vært det før. Han fikk heller ikke mange oppdrag om å holde foredrag om seksualopplysning nå, og da han skrev ferdig barneboken Jakob går over grensen (1938), krevde forlaget at den skulle utgis under pseudonym. Man anså det ikke lenger heldig for salget om Hodanns navn sto på den (om denne boken se Wassiltschenko 2017).

Max Hodann var tydeligvis et klarsynt menneske, og han var politisk godt orientert. Likevel må det betraktes som en tilfeldighet at han oppholdt seg i Sverige da Nazi-Tyskland angrep og okkuperte Norge i april 1940. Omtrent et år i forveien var han blitt kjent med en ny kvinne, Ruzena Kacerovsky (1902–1999), en østerriksk-tsjekkoslovakisk flyktning som senere skulle følge ham til Sverige. De fikk en sønn sammen (født 1940) og giftet seg i 1944. Til å begynne med fikk Hodann inntrykk av at han hadde et bedre navn i Sverige enn i Norge og at han lettere ville få jobb der. Men det viste seg å være feil. I Stockholm ble riktignok Riksförbundet for Seksuell Upplysning (RFSU) hans faste oppdragsgiver, men slikt arbeid var ikke prioritert under krigen. Likevel kjempet han sammen med Elise Ottesen-Jensen (1886–1973) for en bedre og mer moderne svensk abortlov. Som statsløs lege hadde Hodann yrkesforbud i Sverige, og fremmedpolitiet som til tider også samarbeidet med Gestapo, påla ham å melde seg med jevne mellomrom. I tillegg var Ruzena [også kalt Rosa Franziska] Kacerovsky apolitisk og ønsket at Hodann skulle bygge opp et importfirma for tekstiler eller noe liknende for å skaffe inntekter. Det var tross alt en familie han hadde å forsørge.

Max Hodann var i sine siste år en desillusjonert mann. Han var skuffet over utviklingen i Sovjet og overbevist om at mange land beveget seg i feil retning, og han trodde at menneskene ikke hadde lært noe av krigen. En siste reise gjennom et ødelagt Europa som blant annet førte ham til Berlin og Genève i 1946, ble en påkjenning på flere plan for ham. Under et foredrag i Sveits ble han møtt av nazistvennlige ungdommer som ville provosere og beskyldte ham for å gå bolsjevikenes ærend. Tilbake i Stockholm fikk Max Hodann et kraftig astma-anfall 17. desember 1946. Han som alltid hadde satt de livreddende adrenalinsprøytene selv, lot være å sette injeksjonen.

 Alle oversettelsene fra tysk til norsk i rammen av denne artikkelen av Raimund Wolfert.