Opp alle jordens homofile

Vi klatret øyeblikkelig opp i hvert vårt tre og gjemte oss.
-Ko-ko, ko-ko! gol jeg.
-Ho-mo, ho-mo! gol Kristin tilbake. Paraplyen stanset.
-Hørte De gjøken? ropte jeg oppmuntrende. Damens ansikt tittet frem og speidet ut i luften.
Kristin viftet med en gren.
-Ko-ko! skrålte jeg
- Nå kan De ønske dem no’!
-Men De må ikke si hva De ønsker Dem til en levende sjel på jord.
Damen hadde fått øye på oss. Hun trakk usikkert på munnvikene. Kristin og jeg ble så slappe i armmusklene at vi holdt på å ramle ned fra trærne.
-Hei, De der! ropte Kristin og vinket med håndflaten i statsbesøkstil. – Vi er homoseksuelle!
-Ja, supplerte jeg og lot mitt beste solidoxsmil lyse gjennom løvverket.
Damen begynte å traske igjen. Noen skritt senere stanset hun og snudde seg.
-Det er forresten jeg også, sa hun. –Men jeg oppfører meg ikke som en gjøk allikevel. (s.108)

Opp alle jordens homofile er Gerd Brantenbergs debutroman. Den ble utgitt i 1973 og representerte noe banebrytende nytt da den kom: en lesbisk forfatter skrev åpent om lesbisk liv. Boken solgte kun 800 eksemplarer det første året og var dermed ingen umiddelbar salgssuksess. Likefullt gjorde den Brantenberg berømt i de skeive miljøene. Etter Gerd Brantenbergs gjennombrudd som forfatter med Egalias døtre (1977) fikk Opp alle jordens homofile ny oppmerksomhet, og den er blitt oversatt til dansk, svensk, tysk og engelsk.

Åpenhet er bokens gjennomgående tema. Den er en høylydt og direkte protest mot alt hemmelighold og tabu om homoseksualitet - et opprør mot alle former for taushet, diskresjon og selvpåført usynlighet; mot heteronormativitet, konformitet og selvutslettende tilpasningsdyktighet. Hovedpersonen har en klar lesbisk identitet, og hun nekter å se sine følelser for kvinner som en personlig konflikt.

Romanen er skrevet som en monolog i jeg-form. «Du har spurt. Du skal få svar» er åpningssetningene, og dette du-et kan sies å representere alle som møter verden med heteronormativens skylapper på. Og bokens forteller tar ansvar og gir svar, uten å legge mye i mellom. Som lesere får vi en grundig innføring i det lesbiske livets mange sider, fra gryende lesbisk identitet til sex, intriger, slåsskamper og separasjonsangst. Med humor, sarkasme, ironi og sans for det absurde beskrives livet i skapet, kvasivitenskaplige årsaksforklaringer og det å møte opp utenfor Grand Café med Dagbladet under armen. Dette er ikke en festtale om lesbiskhet som veien til kvinners frigjøring og lykke - tvert imot. Her vises lesbisk seksualitet, kjærlighet og hverdagsliv frem på det aller mest pinlige og hjelpeløse. Selvironi må sies å være hovedpersonens fremste kjennetegn, og den fungerer kanskje som en beskyttende maske i en ellers nærmest hemningsløs åpenhet.

Den lette tonen til tross; alvoret ligger like under. De humoristiske episodene deler plass med avsnitt av oppriktig alvor og ektefølt sinne. For dette er en fortellerstemme som har fått nok av bullshit:

Alt det en heterofil mann kan finne på å si om meg er løgn. Og det vil det være i mange tiår fremover. Han har brukt århundrer på å fortelle meg hvordan jeg er. Han har brukt århundrer på å fortolke tilværelsen for meg. Han han latt sin røst synge over de syv hav, hyle over prærier, tordne over talerstoler og snøvle over halvlitere. Make til tilfelle av å overskride sin taletid kan verdenshistorien ikke fremby. Nå får han fanden hoppe og danse meg holde kjeft. (s.114)

Da Opp alle jordens homofile først ble utgitt av Gyldendal i 1973 ønsket forlaget å lansere romanen som en selvbiografi, med tittelen “Jeg - en lesbisk”, noe som ville medført at boken ble knyttet opp til en serie halvpornografiske utgivelser på samme tid. Disse hadde titler som “Jeg - en mann”, “Jeg - en kvinne” og “Jeg - en misjonær” og beskrev diverse samleieøvelser. Brantenbergs eget tittelforslag var “La de små homofile krype” og i etterordet til 2005-utgaven forklarer hun hvordan den endelige tittelen ble en slags kompromissløsning; litt vel bombastisk etter hennes egen mening, men ikke dårlig. Opp alle jordens homofile ble utgitt som debattbok i stedet for en skjønnlitterær debut, noe som gjorde at den ikke kom inn under innkjøpsordningen for ny norsk litteratur. Den ble, ikke overraskende, mottatt med både avsky og beundring, og Dagbladet var den eneste avisen som anmeldte boken.

Gerd Brantenberg har utgitt en rekke verk i ulike sjangre; romaner, noveller, essays, artikler, bidrag i sakprosa- og debattbøker, kåserier, kronikker, prologer, sanger, hørespill og skuespill. Hun har vært styremedlem i DNF-48 og var med på å starte opp Lesbisk Bevegelse i København (1974) og i Oslo (1975).