Skeive karakterer hos Hamsun

Knut Hamsun 1890
Knut Hamsun, 1890
Få har sett på Knut Hamsuns forfatterskap med "skeive briller". I det følgende kommer Raimund Wolfert inn på menn som tar seg av klesvasken, telegrafstolper i den norske fjellheimen og en "jomfru" i Kristiania.

Knut Hamsun (1859–1952) er ikke kjent for å ha drøftet temaet homoseksualitet i påfallende stor grad i forfatterskapet sitt. I Jan Olav Gatlands "skeive" norske litteraturhistorie Mellom linjene fra 1990 får Hamsun relativt liten plass. Gatland nevner at Hamsun fremfor alt i sine romaner fra 1890-tallet skildret personer "som av ulike (kjærleiks)grunner føler seg som outsiderar, som utlendingar i tilværet, og som endar i sjølvmord" og at han i sine senere romaner viste "stor interesse for fenomenet feminine og avvikande menn" (Gatland 1990, 75-76). Men det er betegnende for Hamsun at Gatland omtaler disse romanfigurene med ord som "abnorm", "kjønnsforvirra" og "ubrukeleg". Om hotellverten Vendt i Men Livet lever (1933) – en "bleikfeit ungkar" som i en alder av 45 år fortsatt er i stemmeskiftet, nesten uten skjeggvekst og som tar lett til tårene – skriver riktignok Gatland at han er "godhjarta" (Gatland 1990, 76). Dessuten kan han vaske og sy enda han er keivhendt. Men som positiv rollemodell og identifikasjonsfigur duger han neppe.

Gatland vier langt mer oppmerksomhet til en moderne "variant" av en av Hamsuns store romaner, enn til selve det "skeive" persongalleriet i Hamsuns verker: Knut Faldbakkens Glahn (1985), en homospekulativ versjon av Hamsuns Pan fra 1894. Erik Fosnes Hansen var i sin tid sterkt indignert over Faldbakkens Glahn. Han snakket om "tomheten og ekkelheten satt i system" og holdt fast at det likekjønnede motivet i romanen blir "nærmest for en fornærmelse å regne mot de homoseksuelle" (Fosnes Hansen i Arken nr 2, 1986, sit. fra Gatland 1990, 242). Også Gatland ser ut til å dele dette synet, for han konkluderer med at Faldbakken nok fortjener ros for at han skriver om emner som andre helst unngår å ta opp: "Men den maskuline identiteten er mangfaldig og rikt (sic) på fasettar. Litteraturens oppgåve bør vere å skildre mest mogleg av dette nyanserte mangfaldet, og klarleggje det, ikkje tåkeleggje det, som Faldbakken gjerne har ein tendens til" (Gatland 1990, 242).

Hvor mangfoldig og inkluderende var egentlig den maskuline identiteten som Knut Hamsun selv skildret i sine verker? Og var han interessert i å "klarlegge" mer eller mindre "problematiske" sider ved det å være mann? Eller besto kanskje hans prosjekt nettopp i å uttrykke "dilemmaer" ved å la dem bli skyggeaktig synlige i tåken? Øystein Rian hevdet at norske kunstnere i tiårene omkring 1900 var "blant Europas mest frisinnede når det gjaldt synet på seksuelle minoriteter" – og han henviser her nettopp til Hamsun og andre (Rian 2001, 47). Dette virker litt søkt. For allerede ved første blikk blir det tydelig at forfatteren og nobelprisvinneren fra 1920 ikke eide hjertevarme for mannlige figurer som ikke svarte til tidens maskuline ideal.

At Hamsuns samtidige muligens leste hans bøker med andre øyne enn vi i dag gjør, og tilskrev forfatteren større innlevelsesevne og forståelse for de homofile, viser to eksempler fra Tyskland. For det første: Den vitenskapelig-humanitære komite (Wissenschaftlich-humanitäres Komitee, WhK) i Berlin, verdens første interesseorganisasjon for homofile, hadde et eksemplar av Knut Hamsuns Mysterier (1892) i biblioteket sitt. I dag er det svært lite som er kjent om WhK’s boksamling. Den gikk senere opp i biblioteket til Magnus Hirschfelds Institutt for seksualvitenskap og ble ødelagt da nazistene kom til makten og plyndret instituttet i 1933. En bibliotekkatalog fra 1905 er bevart. Den er på 15 sider og omfatter rundt 450 bøker der Hamsuns Mysterier, Bjørnstjerne Bjørnsons Over Ævne (Første Stykke, 1883) og Jonas Lies Onde Magter (1890) er de eneste oppførte verkene fra norsk litteratur – riktignok i tysk oversettelse.[1] For det annet: Så sent som i 1957 – fem år etter forfatterens død – trykket det tyske tidsskriftet for homofile Der Weg et kort utdrag fra Hamsuns roman Den sidste Glæde fra 1912 (som kom i tysk oversettelse i 1914). Utdraget med tittelen "Begegnung mit Solem" (Møte med Solem) beskriver hvordan den aldrende jeg-fortelleren, som har funnet den siste glede i å melde seg ut av alt og bare være for seg selv i naturen, en dag i ensomheten møter en kjekk ung mann. Det finnes ikke noen direkte henvisning til noe seksuelt i utdraget, men det byr på en morsom og kanskje ufrivillig (?) tvetydig skildring som for mang en homofil mann svarer til en søtladen, ukebladaktig ønskedrøm: Den unge, ubundne Solem, som sier om seg selv at han er kjent med alle telegrafstolpene (!) i området, "blev over Natten og den næste Dag" (Hamsun 1912, 47). Han tar seg til og med av klesvasken til fortelleren i en stor kjele med kokende vann utenfor hytta. Dreide det seg om undertøy og laken? Da de to mennene etter en tid går tom for mat og fortelleren bestemmer seg for å oppsøke en fjellgård i nærheten, spør Solem blygt: "Saa faar vel jeg være med at bære?" (Hamsun 1912, 48.)

En tredje ting kan nevnes. Når man ser litt velvillig på det, har kanskje Hamsun æren av å ha introdusert den første norske "skeive" romanfiguren i verdenslitteraturen, 34 år før ordet "homoseksuell" ble brukt for første gang i en norsk roman. Hamsuns gjennombruddverk Sult fra 1890 begynner med de kjente ordene "Det var i den Tid, jeg gik omkring og sulted i Kristiania, denne forunderlige By, som ingen forlader, før han har faaet Mærker af den ...", og romanen har plassert den norske hovedstaden en gang for alle på det litterære verdenskartet. På sine turer rundt omkring i Kristiania (Oslo) møter den navnløse og ikke helt pålitelige jeg-fortelleren i Sult flere mer eller mindre gåtefulle personer, blant dem en mann som er allment kjent som "jomfruen" og som ser ut til å være svært så nysgjerrig og litt påtrengende. Første gang de to møtes på gata, legger "jomfruen" til og med en hånd på fortellerens skulder mens han viser tydelig interesse for en rød pakke den andre bærer på (jfr. Hamsun 1890, 56). Andre gang de står og snakker med hverandre, kommer de inn på et falskt vitnebyrd eller en uærlighet fortelleren skulle ha gjort seg skyldig i overfor en tredje person. Og det er nettopp i dette øyeblikket at Ylajali, den unge kvinnen fortelleren har forelsket seg håpløst i (men kan en være så sikker på det da?), krysser deres vei, iført en rød kjole og ledsaget av en mann. Selv om leseren allerede vet at Ylajali er prostituert, forsvarer jeg-fortelleren henne som "en dame" overfor "jomfruen". Sistnevnte er imidlertid mest interessert i mannen Ylajali går sammen med. "'Hvem var det, som fulgte hende?' spurgte 'Jomfruen'" (Hamsun 1890, 289). Da fortelleren svarer at mannen kalles for "hertugen", blir "jomfruen" ettertenksom: "'Nej, Fan, var dét 'Hertugen'! Ser han slig ud!' sagde han derpaa tankefuldt. 'Men naar hun er sammen med den Mand, saa vil jeg ikke svare for hende'" (Hamsun 1890, 290).

Som så mange av de andre personene i Hamsuns Sult får ikke "jomfruen" noen entydig og klar profil. Men jeg-fortelleren kommer ikke utenom å holde fast ved at han ikke synes mye om mannen, og kallenavnet hans tyder på at det er noe uforløst ved hans seksualitet. "Jomfruens" kommentar om den tilsynelatende potente og suksessfulle "hertugen" kan leses enten som et uttrykk for misunnelse og beundring eller frykt og oppriktig bekymring (på Ylajalis vegne?). At jeg-fortelleren kan ha noe mer til felles med "jomfruen" enn han selv ønsker å tilstå, viser det faktum at fargen rød – selve symbolet på kjærligheten, lidenskapen og synden – i begge scenene spiller en rolle. Er både "jomfruen" og jeg-fortelleren forsmådde eller engstelige elskende før "syndefallet", ute av stand til å bevise sin "manndom"? "Jomfruen" kan jo allerede i kraft av sitt kallenavn oppfattes som en uærlig fremtoning av sin sanne kjønnslige identitet, og det overrasker derfor ikke at han erklærer sin uforbeholdne forståelse for fortellerens påståtte forfalskning fra et par uker tidligere: "Ja, ja, Herregud, det kan hænde den bedste!" (Hamsun 1890, 287.) I neste øyeblikk dukker uforventet Ylajali og "hertugen" opp. Og mens jeg-fortelleren og "jomfruen" blir stående som lamslått igjen og tier, går Ylajali og "hertugen" ubekymret sin vei – videre og fremtiden i møte.

 

Disse i flere henseender sikkert mangelfulle betraktningene er skrevet ned til minne om min tidligere universitetslærer prof. dr. Heiko Uecker (1939–2019) som gjorde meg oppmerksom på "jomfruen" i Knut Hamsuns Sult for over 30 år siden. Den pålagte isolasjonen som følge av koronakrisen og andre personlige forhold i tiden har ført til at jeg endelig kunne summe meg til å skrive denne stubben av en artikkel i løpet av noen dager i mai 2020.

 

Note:


[1] En kopi av katalogen finnes i arkivet til Magnus-Hirschfeld-Gesellschaft (MHG) i Berlin. Tatt i betraktning den sterke beundringen Magnus Hirschfeld siden studiedagene hadde for Henrik Ibsen, er det påfallende at WhK ikke eide noe verk av Ibsen på den tiden ennå.

Litteratur:

Gatland, Jan Olav. 1990. Mellom linjene. Homofile tema i norsk litteratur. Oslo: Aschehoug.

Hamsun, Knut. 1890. Sult. København: P. G. Philipsens Forlag.

Hamsun, Knut. 1912. Den sidste Glæde. Skildringer. Kristiania og Kjøbenhavn. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag.

Hamsun, Knut. 1957. "Begegnung mit Solem", i Der Weg zu Freundschaft und Toleranz, 7(5), 140-141.

Rian, Øystein. 2001. "Mellom straff og fortielse. Homoseksualitet i Norge fra vikingtiden til 1930-årene." I Norsk homoforskning, redigert av Marianne Brantsæter m.fl., 25-56. Oslo: Universitetsforlaget.