Under paddehatten

Peter Lykke-Seest, ca. 1935. Fotograf: Ukjent. Kilde: Oslo Museum, Digitalt Museum
Peter Lykke-Seest, ca. 1935. Fotograf: Ukjent. Kilde: Oslo Museum, Digitalt Museum
Under paddehatten er en roman av Peter Lykke-Seest, utgitt i 1898. Boken er interessant i et skeivt historisk perspektiv for sin skildring av en karakter med utvetydige homofile trekk.

Peter Lykke-Seest (1868 - 1948) var en av landets mest produktive og populære forfattere fra slutten av 1800-tallet og utover i første halvdel av 1900-tallet. Han utga romaner, noveller, skuespill, revytekster, artikler og reisebrev, skrev en rekke filmmanus og regisserte selv åtte spillefilmer. Han var gift med barnebokforfatter Anna Fredrikke Andersen, sammen hadde de to barn. Som forfatter ble han kjent for gode skildringer av borgerlige miljøer i Kristiania, og for en tydelig konservativ politisk holdning. 

Under paddehatten var en av Lykke-Seests aller første utgivelser. Handlingen følger Hjalmar Haugan, en ung mann fra dårlige kår som mot alle odds har tatt hovedfag ved Universitetet. Begge hans foreldre er døde, men i stedet for å søke seg fast jobb og med det få økonomisk sikkerhet, lever han fra hånd til munn mens han dedikerer seg til et ambisiøst bokprosjekt. Haugan er en radikaler, en revolusjonær, med brennende tro på at hans tanker og verk kan skape forandring. Han forakter det bestående samfunnet, kirkens hykleri, klasseskillene, men tror på en ny tid. Paddehatten viser til teppet av forurensning som ligger over storbyen. Utenfor byen kan man puste fritt; der inne blir man en mekanisk del i et samfunnsmaskineri. Når det gjelder kjønnsroller og relasjoner mellom menn og kvinner er Hjalmar Haugan likevel svært tradisjonell.  

En jomfrunalsk person

Nettopp kjønnsroller og relasjoner mellom menn og kvinner er sentralt i romanen, og disse skildres gjerne ut i det karikerte, der ingen av kjønnene kommer særlig godt ut av det. Haugan selv er betatt av Frøken Bjerk, en ung, pen og sympatisk kvinne som jobber som sekretær hos en velstående handelsmann. Haugan har også et kort og lidenskapelig møte med en tenåringsjente som blir med ham hjem første gang de treffes, men som forsvinner like brått som hun dukket opp og ikke lar seg oppspore igjen.

Den skeive karakteren i boken, Voluntør Jensen, dukker opp i andre kapittel. Voluntør var en vanlig stillingstittel i Norge ved begynnelsen av 1900-tallet som ble brukt for lærlinger innen kontor og lignende. Voluntøren beskrives aldri med fornavn, men får etter hvert det lite flatterende tilnavnet "Herr Dame-Jensen". 

Slik er den første beskrivelsen av ham: 

Voluntøren var en jomfrunalsk person med mørkt hår strøget frem foran ørene og malede øienbryn. Han talte i halv fistel og rødmed som en jomfru, når der kom vakre herrer inn på kontoret. (Lykke-Seest 1898, 35)

Videre beskrives forholdet mellom voluntøren og Frøken Bjerk, som er kollegaer: 

Mellom ham og frøken Bjerk var det stadige skjærmydsler. Voluntøren kunne ikke udstå frøken Bjerk, som på sin side ikke kunde la være at ærte ham for hans pigemanerer. Hele dagen skjæntes de, og voluntøren var ikke den, som vilde bli svar skyldig, han havde mundlæder som en kaffesøster. Når han arbeidet kunde han aldri ti stille, han måtte stadigvæk prate om sin egen interessante person. 

Tragedie og komedie

Voluntør Jensen er en bikarakter som bare dukker opp i noen få scener gjennom teksten, men han har likevel en viktig rolle i fortellingen på flere plan. På den ene siden er hans tilstedeværelse med på å bygge opp frøken Bjerk som karakter. Hennes flittighet, sympatiske natur og naturlige kvinnelighet står i sterk kontrast til hans spydige kommentarer, "unaturlige" fremtreden og dårlige arbeidsmoral. På den andre siden bidrar Jensens tilstedeværelse med innslag av komedie i en ellers ganske mørk fortelling. 

Under paddehatten er en roman som gir inngående skildringer av samfunnes skyggesider. Vi møter fattigdom, slit og sykdom, alkoholisme, prostitusjon og utroskap. Den skeive karakteren representerer også en mørk side ved samfunnet, noe som kommer tydelig frem mot slutten av fortellingen. Da går komikken over i et foruroligende spor, som en dyster opptakt til en av de andre karakterenes tragiske dødsfall.

Voluntør Jensen legger ikke skjul på sin fascinasjon for menn. Samtidig blir han både sint og skamfull når kollegaen gjør narr av hans fremtreden. Det kan virke som om karakteren er ment å favne eller antyde en rekke homoseksuelle stereotyper; skrullen, den skamfulle, den modige, forføreren, overgriperen. 

Etter den innledende skildringen av dynamikken mellom frøken Bjerk og voluntøren utspiller handlingen i romanen seg andre steder. Men i midten av fortellingen vender vi tilbake til kontoret. Herr Dame-Jensen, som han nå blir kalt, sitter ved sin pult og renser neglene heller enn å arbeide. Han gjør narr av frøken Bjerk etter at en herre stadig kommer for å besøke kontorsjefen på tidspunkter der han ikke er til stede. "Undskyld, men man sidder ikke og renser sine negle i en dames nærvær" sier frøken Bjerk tørt til ham, som tilsvar. Jensen svarer da selvsikkert: "Kan såmæn gjerne være, at ikke "man" bruger det, Jeg bruger det!" og han peker stolt på sitt bryst. Like etter blir han imidlertid rød av sinne og nervøsitet, når hun elegant repliserer hans egne frekkheter med kommentaren "Di er simpelthen jaloux, fordi hr. Bierbom ignorer Dem. Da liegt der Hund, hr - Dame-Jensen!" (Lykke-Seest 1898, 201)   

Halvdød av skrekk

Voluntør Jensen fremstår som psykisk ustabil, vekslende som han er mellom frekkhet og skam, freidige sleivspark og heftig sinne. Han fremstår også som svært usympatisk. Jensens personlighet kommer frem gjennom hvordan han opptrer i møte med andre, og mye ligger mellom linjene. Men det brukes ingen egne ord for å karakterisere den han er, hans oppførsel, kjønnsoverskridende fremtreden eller tydelige interesse for menn. I romaner som Drude Helmers egteskap (1913) og I skyggen av Karl Johan (1912), som kom ut noen år senere, anvendes en rekke uttrykk for å beskrive homofile menn: sånne, tvilsomme, halvmænd. Slike begreper er helt fraværende i denne romanen. Herr Dame-Jensen beskrives ikke som del av en gruppe, en subkultur, en menneskeart, men står alene i sin outrerte annerledeshet. 

Mot slutten av fortellingen tar flere av romanens handlingsløp en mørkere vending. Hovedpersonen Hjalmar Haugan mister alt han eier i en brann, og må i tillegg innse at hans utkårede har funnet en annen. Den velstående forretningsmannen møter økonomisk ruin etter mislykkede spekulasjoner og oppdager at hans gifte elskerinne også har en annen elsker. Voluntør Jensen får også bokstavelig talt et slag i ansiktet. Det er lederen hans, Einar Mort, som går innom kontoret sitt en sen kveld og overrumpler ham: 

Idetsamme syntes han, at han hørte støi af stole, som blev rugget på, og da han kom ind, lugted han ganske tydelig parfumeret cigaretrøg. Han strøg af en fyrstikke og opdaget voluntøren, Hr. Jensen samt en annen ung herre - begge stående midt på gulvet med alle tegn til overraskelse. Mort tændte gasen og betragtet dem. Voluntøren var gulblek og syntes næsten halvdød av skræk, så hele hans krop rysted. Den anden var rolig, han så ret på Mort med et par brune, lidt tungsindige øine. Det var en gutunge på 14-15 år. Mort spurgte: Hvad gjør dere her? Voluntøren stammed og fandt op en historie om et brev, som han havde glemt, et brev som var viktigt og som han partout måtte ha fat i. Mort spurgte den anden: Hvad skulde du heroppe? Han svarte åpenhjertig, mens han stadig så Mort ret i øinene, at voluntøren havde bedt ham gå med op, så skulde han få øl og cigaretter og se no rart, som han aldrig havde set før. 

Mort gad ikke stå og holde videre forhør, han langet voluntøren en øredask og pegte på døren. (Lykke-Seest 1898, 292)

Med dette ser vi ikke mer til voluntøren, Hr. Dame-Jensen. Igjen etter ham henger ikke lenger det tragikomiske, men et dypt alvor: han er ikke bare en tåpe, men en mulig seksualforbryter. Kanskje avverget Einar Mort et overgrep da han plutselig dukket opp på kontoret denne kvelden. Peter Lykke-Seest lar det bli med det, og fortellingen fortsetter på et annet spor. 

Synlighet

Hva forteller denne skildringen av voluntør Jensen oss, i en roman utgitt i Kristiania i 1898? 

Det er grunn til å tro at Lykke-Seest sine skildringer av byen og dens skyggesider er formet etter virkelighetens modeller. Forretningsmannen som går konkurs, skuespillerne som drikker seg blakke, kvinnen som driver illegal ølservering. Gatepikene, den unge revolusjonære, forretningsmannen som spekulerer over evne og taper alt. Det er dermed sannsynlig at også voluntør Jensen er bygget på reelle modeller fra samtiden, at menn med denne typen feminin eller “skrullete” fremtreden også fantes i bybildet, og ikke la skjul på at de eksisterte. Romanen forteller oss dermed noe om skeive som synlige i samfunnet, nærmere et århundre før seksuelle handlinger mellom menn ble avkriminalisert. 

Interessant er også romanen som bakteppe for andre verk, som nevnte Drude Helmers egteskap fra 1913. Dersom bildet Lykke-Seest maler av den homofile - den karikerte, outrerte karakteren, gjennomført usympatisk, selvopptatt, høylydt - stemmer med det bildet folk flest hadde av slike, fremstår det som sannsynlig at Drude Helmers flotte, ressursterke ektemann Erik Henck kunne komme unna med mye bak fasaden. Med sitt tiltalende utseende, høye kulturelle status, store sosiale nettverk, ekteskap og barn, er det ingenting ved Hench som kan minne om Hr. Dame-Jensen. Tvert imot, de er hverandres rake motsetninger. 

Forfatteren levner sin skeive karakter liten ære. På samme måte viser han tydelig forakt for hovedpersonen Hjalmar Haugans revolusjonære politiske prosjekt. Begge deler kan kanskje ses i sammengheng med Lykke-Seests eget konservative verdisyn. I romanen går det dårlig både for kommunisten, den homofile og forretningsmannen som spekulerer bort verdiene han skal forvalte.

I Dagbladet 16.11.1898 ble Under paddehatten anmeldt sammen med Amalie Skrams Afkom, under tittelen "To naturalistiske Romaner". Anmelderen mener at det i begge romanene dveles unødig mye ved "Livets Driftssider og Elendighet". Lykke-Seest får imidlertid ros for å skrive utmerket og underholdende, og for at det også finnes noe i romanen som peker utover naturalismen og dens pessimisme; som Hjalmar Haugans luftige drømmerier. Anmeldelsen avsluttes også positivt: "Og eier hans Stil end ikke Amalie Skrams kraft, saa føler man til Vederlag i denne mere et Sind dirre og en Følelse skjælve ved menneskelig Lidelse." Den skeive tematikken blir ikke nevnt.    

"Homo"

Under paddehatten er en interessant roman fra en spennende tid i norsk historie. Den gir et blikk inn i en samtid i forkant av store sosiale endringer; vi aner opptakten til den russiske revolusjonen, stemmerett for kvinner. Boken ble utgitt på et tidspunkt der norske psykiatere begynner å inkludere "seksuelle perversjoner" i lærebøkene. Begrepene "homoseksualitet", "masochisme" og "fetisjisme" dukker nå opp som psykiatriske diagnoser. Karaktertrekkene som tildeles Voluntør Jensen speiler hvordan fagmiljøene på denne tiden oppfattet homoseksuelle. 

Overraskende er det kanskje at Peter Lykke-Seest 35 år senere, i 1934, utga diktet Homo (i samlingen Gatedikterens vers). Her er synet på den homofile helt annerledes, og begrepet "homo" brukes åpent og direkte. "Homo" er i dette diktet det ufine kallenavnet på en lærer, men denne beskrives med medlidenhet og sympati:

Han yndet å flagre med kunstnersnitt

i slipset og hattefasongen.

Vi kalte ham “Homo”, forstod bare litt

av ordet, oversatt fritt

av pøbeljargonen.

 (...)

Han bær ikke hodet lenger så høit

som da han var Welhavens skygge.

Med daglig brød er det sikkert sløit.

Akk, livet kan være drøit

og men’skene stygge. 

 (Lykke-Seest 1934: 91-94). 

 

Under paddehatten og Gatedikterens vers er begge digitalisert og tilgjengelig i sin helhet via Nasjonalbibliotekets nettside nb.no.  

Litteratur:

Lykke-Seest, Peter. 1898. Under paddehatten. Kristiania-roman. Kristiania: John Fredriksons forlag. 

Lykke-Seest, Peter. 1934. Gatedikterens vers. Oslo: Aschehoug.

"To naturalistiske Romaner". Anmeldelse av L.H., Dagbladet 16.11.1898.