Homo 2015, refleksjon

Jeg 24 og jeg er homo. Det er det jeg kaller meg selv og det søsknene og vennene mine kaller meg. Hvis noen spør om å få vite mer kaller jeg meg for skeiv, men homo er jo godt nok for de fleste. Mamma kaller meg homse. Homofil er et langt, upraktisk og forkleinende ord i dagligtale.

Jeg ser på meg selv som åpen, men har vert litt frem og tilbake de siste fem årene. Jeg har kommet ut til de fleste. Har ikke helt oversikten, men tar meg selv i å bli overrasket hvis folk ikke har fått det med seg. Blir litt sur og, i hvertfall hvis det er venner av familien. Da finner jeg jo ut at de ikke har fortalt om eksen min. Som tross alt har vert veldig viktig i mitt liv. Da kan man begynne å lure på om de synes det er vanskelig.

Det er slitsomt å komme ut hele tiden. Kjenner veldig på forventningen til at man skal være åpen. Samtidig er det veldig bra om man ikke kan "se det på deg" at du er homo. Det er et dobbelt press. Det er forøvrig mer naturlig å være åpen om man er i et forhold, og det er herlig.

Man har plukket opp så sykt mye dritt. Som en venns mor som sier til sin sønn: "du må i alle fall ikke finne på å bli homo". Som når det kommer et samstemt svært uttrykksfult æsj fra klassekameratene når de skjønner at sex-novellen i seksualundervisningen ikke handlet om en gutt og en jente. Jeg trodde det handlet om to gutter helt fra starten av, og synes det var en fin historie. Hvis man da ikke åpner kjeften så ender man jo opp med å skamme seg. Debatten om likekjønnet ekteskap gikk gjennom videregående og var relevant i alle mulige fag. Om "de homofile" fikk man mene hva man ville. Kanskje det er bedre å være full blown fab? Da holder folk i alle fall kjeft mens du er til stede.

Mange homoer forakter skrullene, og mange skruller eller veldig åpne forakter "hetero-homoene". Det er mitt inntrykk. Det er vanskelig å være tolerant. Men jeg tror kanskje vi bare må være det.

Kjekt å være homo altså, men all dritten setter sine spor.