Jeg levde som lesbisk i 8 år

Transmann 23 år.

Jeg levde som lesbisk i Norge i 10 år. Fra jeg var 13 til jeg var 21. Jeg ble mobbet som lesbisk, jeg ble slått som lesbisk, jeg ble inkludert som lesbisk og jeg var tilsynelatende lesbisk. Jeg så på lesbiske filmer, leste både gaysir og blikk og kunne alt om å være lesbisk. Dette var til tross for at jeg hadde sex med både kvinner og menn og hadde en mannlig kjønnsidentitet og var trans. Noe som nå gjør meg til en bifil mann, det føles privilegert det. Å ha få leve både som lesbisk dame og bifil mann, selv om jeg nok liker det siste best.

Da jeg begynte å være lesbisk var det fordi foreldrene mine fant ut at jeg pleide å kle meg om i manneklær da jeg var alene hjemme. Jeg pleide å putte skokker i buksa og prøve å se kjekk ut i alt for store klær. Drømme om å forføre kvinner, kanskje en mann i ny og ne. Drømme om at kvinner og menn syntes jeg var kjekk og stram og at jeg kunne be de på middag og varte de opp. Helst en dame kanskje, en sånn søt og pen en, blid og elegant. Dette tok de voksne rundt meg som et tegn på lesbiskitet. På det tidspunktet viste jeg ikke hva lesbiske var en gang. Jeg ble likevel send avgårde for å møte andre "likesinnede" som de sa, sånne som var slik som meg. Der møtte jeg mange maskuline damer som også likte å varte opp andre damer og bruke strap-on og dildo og vibrator og å fingersex og slikke mus. De var i grunn ganske kule. Litt teite også, når de spilte biljard og snakket om å komme ut av skapet og the L-word. Jeg kom jo aldri ut av noe skap fordi jeg alltid hadde blitt ansett for å være guttete og ganske rar. Jeg gjorde det alle forventet av meg når jeg ble lesbisk.

Det ble en del mer komplisert da jeg noen år etter forelsket meg i homofil mann som var bamsehomo og heller ville suge kuk og svelge sperm, enn å slikke fitte. Kanskje la han slikke rompehullet mitt og ta meg bakfra. Jeg gjorde aldri det, for jeg var jo ikke homofil, og hvertfall ikke heterofil dame. Ikke var jeg så hårete som jeg tenkte jeg var i den drømmen heller. Så jeg fortsatte å være lesbisk. Jeg hang med de likesinnende i mange år før jeg forsto at det som for meg var en verden av ideer og morsomheter og kreativitet for dem var seriøst og at alle damene jeg var sammen med var seriøse og trodde at det skulle være oss to. Jeg visste vel at jeg ikke alltid kom til å være lesbisk og at et lesbisk forhold ikke var noe for meg. Jeg drømte fortsatt om den dagen jeg skulle være kjekk, hårete og ha bul i buksa og få varte opp damer og menn. Det var aldri ment å være ideelt for meg eller spesielt tilfredsstillende over tid å slikke fitte med andre damer (som det var på den tiden). Jeg knuste nok en del lesbehjerter i min korte lesbiske periode. Det føles som å bli kastet inn i et tivoli av begreper og kjærlighet jeg ikke helt forsto. Attraktivt var det alt sammen og det så så deilig ut for mange av de som deltok. Jeg prøvde å delta selv, men det passet ikke helt. Jeg ville mye heller være en homse eller kanskje en av de heterofleksible mennene på sextreff eller SLM. Kanskje en av de mennene som en av de lesbiske en gang sugde i ny og ne når de ikke fikk seg noe bra eller ikke orket følelser på en stund. En av de som måtte holde respektfull avstand. Litt som når man kikker gjennom vinduet til damegarderoben i smug og passer på at ingen ser deg fordi det de ikke vet har de ikke vondt av.

Jeg møtte mange mennesker i det lesbiske miljøet som bare var plassert der, slik som meg selv. Noen av dem ble kalt butch, og var såkalte maskuline lesber (maskuline kvinnelige kvinneelskere). For meg var dette veldig rart fordi ingen av butchene jeg ble kjent med hadde en kvinnelig identitet (derfor butch) og ikke var de ofte eksklusivt interessert i kvinner heller. Det var bare at menn var så plagsomme. Jeg så opp til butchene (selv de som drakk seg i hjel eller manisk depressive eller hadde post-traumatisk stress). Jeg følte at vi tilhørte samme kategori. De som ikke egentlig hørte hjemme i det lesbiske miljøet, men som var plassert der fordi det var det nærmeste man kom. De som for meg var lesbiske var de som begjæret seg en butch (det var det noen butcher som gjorde også=lesbisk). Det var de som egentlig var lesbisk.

Jeg ønsket meg aldri noen butch, men en snill og myk dame som kunne holde orden på meg, som jeg måtte være snill med for at hun skulle ville bli. Jeg lærte en del om feminisme av å være lesbisk, jeg lærte også en del om felleskap, en del om kjærlighet, en del om å være annerledes, litt om selvbedrag og en del om bakteriell vaginose og soppinfeksjoner.

Jeg tror likevel det jeg lærte hardest var at kravet om å ha entydig identitet minsker livsgleden og utfoldelsen til mennesker i alle kategorier. Når jeg tenker tilbake på livet som lesbisk er det en ting som stikker seg ut, og det er hvor utrolig rart det er at så mange forskjellige mennesker med forskjellige seksualiteter, kjønnsuttrykk og seksualiteter skal tilhøre samme gruppe. Jeg var lykkelig når post-modernismen kom og tok meg. Før den gjorde det var jeg allerede sliten av alt håpet om felleskap og entydighet bland de lesbiske. Noen mennesker prøvde så hardt at jeg noen ganger ville slå dem i hodet med en spade og si at nå er det nok, du mister deg selv. For var post-modernismen redningen, eller skeiv teorien om du vil. For meg var det det som sa meg "fuck this shit!, fra nå av kjører vi one man show". Det var det samme behovet for mangfoldighet som en del år senere fikk meg til å tenke "fuck this shit too, fra nå av kjører jeg onemanshow" til transseksualisme! Ha en fin dag :)