Lesbisk og barn?

Alder: 26

Kvinne, 26 år, lesbisk.

Usikker på om jeg bør få barn eller hvilken "metode" jeg som lesbisk bør få barn på. De siste 6-7 årene har jeg vært klar over at jeg ønsker meg barn en gang i fremtiden. Jeg har mulige navn klare og ser for meg meg selv med en kone og to-tre barn. Men, etter hvert som årene har gått har jeg blitt mer i tvil. Er det riktig å få barn ved bruk av sæddonasjon? Som lesbisk i Norge i dag er jeg jo så heldig at jeg har lov til å be om assistert befruktning. Og da loven ble vedtatt i 2008 var jeg superglad. Jeg jublet, fordi da forstod jeg at min drøm om en gang å få bli mamma kunne bli virkelig. Men nå tviler jeg. Er det riktig å la barn vokse opp uten en kjent pappa? Tidligere tenkte jeg at det viktigste for barn er å ha foreldre som det er glad i. Det tror jeg nå også, men jeg tror også at biologi er viktig. Derfor er jeg nå i tvil. Dersom jeg en gang finner en partner som ønsker seg barn, kommer vi til å benytte oss av sæddonasjon eller kommer vi til å finne alternative løsninger, slik at våre barn får en kjent far fra starten av?

Slike spørsmål har det blitt mer og mer av jo eldre jeg blir. Jo mer jeg tenker på det, jo mindre finner jeg ut. Og så tenker jeg at grunnen til at jeg tenker sånn, at to mødre kanskje ikke er nok, kanskje skyldes at jeg ikke er sammen med noen som jeg kan drøfte dette med. Kanskje min framtidige partner har et annet syn på saken? Et syn som gjør at jeg ser dette med andre øyne? Det lille som finnes av forskning viser at barn som vokser opp med to mødre eller to fedre har det like bra som andre barn. Så sånn sett ser det ikke ut at barn lider av å ikke ha en kjent far i sitt liv. Og dersom jeg og min fremtidige partner en gang skulle velge å få barn, så er jeg sikker på at barna ville hatt nære mannspersoner i livet sitt, enten det er snakk om onkler, besteforeldre eller nære familievenner. Og hva er egentlig viktigst, den biologiske faren (eller for den del den biologiske moren) eller en far som fyller en farsrolle (det samme med mor) og som gir barnet kjærlighet, omsorg, trygghet, støtte og alt det et barn trenger?

Hovedspørsmålet blir jo, er det gener eller det sosiale og miljøet som betyr mest? Er jeg glad i min far på grunn av hans sædceller eller er jeg glad i ham for den han er som person, for den han har vært for meg og for den han er i dag?

Jeg håper at de neste årene vil bringe mer debatt og ikke minst studier og forskning på barn som lever med homofile og lesbiske foreldre. Hva er det viktigste for disse barna? At foreldrene har ulikt kjønn, eller at de har foreldre som er glade i dem? Savner disse barna et biologisk ledd? Vil de være en risikogruppe for å utvikle atferdsforstyrrelser eller andre lidelser på grunn av manglende sosial kontakt med sin biologiske far (eller mor)?