Mitt liv, eller…?

Ja det spørsmålet har jeg tenkt over mange ganger. Er det mitt liv, eller hvem sitt liv lever jeg egentlig. Jeg er nettopp fylt 42 år, jeg er en late bloomer. Jeg har alltid hatt en anelse om hvem jeg er, men det har blitt "pakket" langt vekk. I fjor traff jeg ei flott jente som fikk alt til å falle på plass. Jeg ble skikkelig forelsket, for første gang i mitt liv. Plutselig kunne jeg se alt klart. Imidlertid er jeg gift og mamma til tre. Jeg har i alle år manglet noe. Nå vet jeg hva det var som manglet. Det er ikke lett å være lesbisk å leve som heterofil. Ungene mine og mannen min fikk vite om dette i fjor høst. Ungene godtok det uten store problemer, mens mannen min ble skikkelig sint. Han nekter fremdeles å godta det. Derimot har han benektet det hele. Kjærligheten til mannen min har ikke vært tilstede på mange år, men fremdeles er jeg her. Hvorfor? Er det fordi jeg er feig? Ja det er vel det også. De av vennene mine som vet det har alle syntes det har vært flott at jeg endelig har funnet det som er rett for meg. Men jeg får meg ikke til å gå, da jeg er redd mannen min ikke skal komme seg gjennom det. Så nå sitter jeg her, jeg har måttet si adjø til mitt livs store kjærlighet. Håper jeg en dag kan leve slik jeg er født til å leve. Helt og fullt i harmoni med meg selv. Håper…