Om oss og dem

Alder: 31

Skeiv/homofil, jente, 31.

Jeg har ennå problemer med å kalle meg for L-ordet. Når jeg ser nyheter om homofile på TV, går det et sekund eller to før jeg skjønner at jeg er en del av gruppen "de homofile". En veldig rar følelse. Selv om jeg ikke har noen problemer med å poste homopolitiske saker på facebook, er jeg nok faktisk ganske homofob. Dette kom spesielt fram da jeg trengte å snakke om samboerforholdet mitt hos en psykolog. Jeg klarte ikke å la være å tenke at hun ville se ned på meg, og ikke vurdere forholdet mitt som "ekte". Dette stemte nok ikke, men for meg ble mine egne negative tanker rundt legning veldig tydelig da.


Jeg kommer fra en typisk høyt utdannet familie med politisk korrekte meninger, så disse følelsene er på en måte overraskende, og samtidig kanskje ikke. For selv om det for mange er helt uakseptabelt å diskriminere homofile i 2012, føler jeg likevel at det ligger mange fordommer og vaker ikke veldig langt under overflaten. Det er helt greit å vitse om homofili på nedsettende måter, og kommentarer som "det er helt greit for meg altså" og "de er jo som alle oss andre" føler jeg viser at det fortsatt er et gap mellom "oss" og "dem". Det er sårende, for jeg føler jo at jeg er en del av "oss"! Så jeg snakker ikke så mye om verken kjæreste eller legning når jeg er sammen med "oss", fordi jeg ikke ønsker å bli stemplet som en av "dem" – hvis  du skjønner…

Samtidig blir jeg provosert når heterofile sier at de ikke skjønner hvorfor det skal være noe problem å komme ut i 2012, og at de ikke har noen interesse av hvilke kjendiser som er homofile. Da får jeg lyst til å si (og gjør det også noen ganger) at det faktisk ikke er for DEG den og den kjendisen har stått fram, det er for alle de som sitter rundt i Norge og føler seg unormale og ensomme i en særs heterofil verden. Og det er også derfor det fortsatt er nødvendig å gå i tog på Karl Johan (hvorpå mediene seff tar bilde av den ene mannen i kjole, og hopper elegant over de 20.000 som ser like kjedelige ut som en gjennomsnittlig kjøpesenterkunde) – det ultimate uttrykket for at det går an å være åpen uten å bli slått ned. Det går an, faktisk.

Likevel er som sagt den internaliserte homofobien min høyt og tydelig tilstede inni meg. Det er til tider slitsomt. Jeg tenker at det må være så mye enklere å vokse opp og ha lyst og mulighet til å gjøre akkurat det som samfunnet forventer, og å ikke trenge å skjule eller forklare til noen som helst. Å slippe å høre at det er greit for tante Guri, men onkel Arne må nok ha litt mer tid – eller å kunne dra på ferie hvor som helst og ikke være redd for å holde hender med kjæresten – det må være enkelt. Samtidig har innsikten om meg selv, og valget om å ta konsekvensen av det, vært en fantastisk viktig del av det å finne meg selv på også andre områder i livet. Etter å ha brutt med familienormen er det en del andre ting som ikke er så farlig å skille seg ut på.

Jeg vet om mange heterofile rundt meg som selv kunne ha godt av en "komme ut prosess", om ikke på legning, så på hva man faktisk ønsker seg ut av livet. Så sånn sett føler jeg meg som et svært rikt og heldig menneske – tross alt.