Vi levde som samfunnets rotter - del 3 (Mann 71 år)

Jeg fikk ingen kjæreste, ingen å dele livet med. Selv om jeg nok opplevde gode episoder gjennom livet-ble det aldri av noen varighet. Dette har vært et enormt savn! Selvsagt er hovedårsaken den vold og urett jeg opplevde, der—helt  åpenbart—barneår, tenår og tidlig voksen alder har vært avgjørende. Vold og negative reaksjoner fra samfunnet lagret seg, og sendte sine signaler til aktuelle hendelser og mellommenneskelige forhold. For å si det enkelt og banalt: Det var mennesker som hadde vært var harde og onde mot meg—hvorfor skal jeg da ha noe med mennesker å gjøre! Så isolerte jeg meg på så mange vis, trakk meg inn i ensomheten, ensomheten som har vært min følgesvenn i nesten hele livet. Selvtilliten ble frynset og dårlig. Det som "reddet" meg var at dypt der inne—i et lite sentrum i min personlighet, bodde en dypt forankret stolthet, en følelse av verdi og storhet. Ingen grunn til å spekulere hvor denne fine selvfølelsen kom fra—men den var MIN. Uten kontakt med slekt eller familie er/har livet vært merkelig og perifert i forhold til "mainstream". (Dødsangsten har alltid vært der; hjertefeilen og opplevelsen da jeg var tretten år!) Men jeg behøver jo ikke klage så altfor mye—Kanskje er det slik at mennesker som har opplevd mye sykdom og plager, ofte får en evne til å gledes over enkle og nære ting i livet.

Som homofil har jeg vært vitne til at våre menneskerettigheter har vært vektlagt av politikere og partier, av internasjonale organisasjoner og sentrale personer i vårt samfunnsliv, nasjonalt og internasjonalt! Hvem kunne drømme om at OBAMA også nevnte "Gay Rights" i sin takketale for få dager siden. Og at FN's Generalsekretær hat talt kraftfullt og flott om LGBT-personer rettigheter. For ikke å glemme det fantastiske arbeid vår egen organisasjon, LLH har gjort!! Og vi har jo også "Skeiv Verden".

En av de største gleder jeg nå har i livet er å dra til Pride-weeks i Skandinavias hovedsteder. Hvilken fornøyelse å se mennesker i alle aldre kranse ruten for Paraden—mennesker som etter hvert får øynene opp for at under denne gleden og alle gøyale påfunn, finnes en dyp og alvorlig sannhet om undertrykkelse og urett—sosialt i dag—og med røtter langt tilbake i vår historie. Disse arrangementene er fantastiske—heterofile og homofile venner—transpersoner og andre holder hverandres hender og danser nedover gatene. Mennesker fra alle Verdens hjørner i skjønn forening! Jeg står der alltid med en tåre i øyekroken. Den speiler min harde fortid, men reflekterer også gleden i hva jeg nå opplever. Det er rett og slett vidunderlig å se unge homofile og lesbiske—UTEN SYNLIG STRESS I SINE ANSIKTER—danse, synge og juble til folkemassen—og få glede og jubel tilbake. Hvor mange gode og flotte søstre og brødre jeg har, fra hele verden! Og når jeg opplever, som i Stockholm for få måneder siden, to jenter dansende sammen innhyllet i et flagg. Den ene mørk og vakker som en fløyelsnatt i Midt-Østen, den andre lys og fager som den svenske midtsommernatten, da gråter jeg av glede. (Tårer er noe av det vakreste vi mennesker har) Tenk deg—en flott lesbisk jente fra Iran, dansende sammen med sin svenske søster og kjæreste, innhyllet i det iranske flagget! Signaliserer de framtiden? Da jeg gikk tilbake til hotellet var jeg rolig og glad. Jeg hadde vunnet i Livet—jeg også. Vunnet sammen med venner fra HELE VERDEN-