Skeive liv og organisasjoner i Troms og Finnmark

Kristin Vassbakk og Torstein Tranøy under informasjonskampanje i Finnmark, 1990
Kristin Vassbakk og Torstein Tranøy under informasjonskampanje i Finnmark, 1990

Både det skeive privatlivet og organisasjonsvirksomheten i Nord-Norge har vært preget av at mange flyttet sørover. Det har likevel vært et voldsomt engasjement for å organisere landsdelen, og ifølge noen kilder var livet som skeiv i nord kanskje til og med bedre enn det var i sør. Skeivt arkiv har flere kilder som forteller at det har vært skeive miljø i regionen langt tilbake i tid, en kilde forteller at “homser i Tromsø har hatt kontakt med hverandre helt siden før krigen” [1]. Denne artikkelen har fokus på perioden mellom 1970 og 1990.

Tidslinje

1972: Første initiativ til å starte et lokallag i Tromsø under DNF-48

1976: DNF-48 region Tromsø starter for alvor

1979: Homofil bevegelse i Tromsø (HBT) opprettes, DNF-48 region Tromsø legges ned

1986: HBT legges ned, lokallaget går inn i DNF-48

1993: Lokallaget blir del av den nye organisasjonen LLH

Organisasjonsliv

I 1972 ble region Tromsø under Det Norske Forbundet av 1948 dannet [2]. Aktiviteten døde raskt, men i løpet av de neste årene ble det gjort flere forsøk på å få gruppen på bena. Mangel på møtelokaler og økonomiske midler, samt fraflytting, var grunner til at organiseringen gikk sakte. I tillegg var mange redde for å bli avslørt som skeive, og få var villige til å aktivisere seg [3].

I 1979 ble flere medlemmer landet over ekskludert fra DNF-48, blant annet et medlem i Tromsø. Som følge av ekslusjonene ble det på medlemsmøtet for DNF-48 region Tromsø 19. mai 1979 enstemmig vedtatt å legge ned lokallaget [4,5].

Samtidig som det ble bestemt at region Tromsø skulle legges ned, ble Homofil bevegelse i Tromsø (HBT) opprettet. Organisasjonen skulle være for homofile og bifile i både Troms og Finnmark, og var i drift mellom 1979 og 1986. Oppstarten av HBT ble også på mange måter starten på et aktivt organisasjonsliv i Tromsø. En sangtekst skrevet like etter opprettelsen av HBT vitner om engasjementet i gruppen, og hvordan de klarte å holde sammen etter eksklusjonene i DNF: Der det ble splittelser og uenigheter innad i mange av de andre regionene, stod Tromsø-regionen samlet.

den-nye-trsomogruppa.png

Sang om og av den nye gruppen i Tromsø. Hominor, nr. 2, 1979.
Sang om og av den nye gruppen i Tromsø. Hominor, nr. 2, 1979.

I årene HBT var aktive, ble medlemsbladene Hominor og HBT-nytt utgitt. Bladene ble blant annet brukt til å sette lys på både lokale og nasjonale saker, samt å spre ordet om arrangementer i regi av organisasjonen. Bladene ble også brukt for å nå ut til dem som satt utenfor det homofile miljøet, ved å oppfordre folk til å ta kontakt og engasjere seg.

hominor-1-79.jpg

Hominor - Internavisen til HBT. Skeivt arkiv, HBT-arkivet.
Hominor - Internavisen til HBT. Skeivt arkiv, HBT-arkivet.

I 1986 ble det besluttet at DNF-48 region Tromsø, som da hadde vært inaktiv siden 1979, skulle slås sammen med HBT til én organisasjon. Da hadde HBT rukket å utvikle seg til en aktiv og stabil organisasjon: Da de startet opp i 1979 var de cirka 10 medlemmer, et tall som hadde økt til oppunder 60 stykker på midten av 80-tallet [6]. HBT hadde fremdeles problemer med mangel på økonomiske midler, og hadde derfor ikke en fast kontorplass: De hadde kontorplass hjemme hos et av medlemmene, og telefon hos et annet. Mangel på offentlig støtte satte likevel ikke noen stopper for engasjementet. I 1985 kunne HBT formidle at de hadde tre undergrupper; en kvinnegruppe, en kristengruppe og en kontaktgruppe, og at de planla å starte både ungdomsgruppe, mediagruppe, festgruppe og kafé. De meldte også om at de arrangerte fester jevnlig, i tillegg til å drive med informasjonsarbeid i skoler og fagforeninger. Videre fortalte de at de hadde fått avslag på så godt som alle søknader om økonomisk støtte, men at de var optimistiske.

At engasjementet i nord var bemerkelsesverdig var også noe avisen Fritt Fram bemerket da de i 1987 skrev en reportasje om Tromsø: “I Tromsø fant vi en liten, men effektiv bevegelse, som nok har noe å lære bort til sine større søsken i syd.” [7] De rapporterte om en bevegelse som arbeidet fra et iskaldt kontor uten særlig isolasjon, som hadde opprettet egen kontaktgruppe fordi man hadde innsett at det å komme til et arrangement første gang kunne være tøft for mange og at “ved å etablere kontakt mellom gamle og nye kan denne barrieren gjøres mindre”. Så selv om det tok lang tid å etablere organisert virksomhet i Troms, ble det etterhvert en landsdel som ble fremhevet som et godt eksempel.

Omreisende informasjonskampanjer

Et annet viktig arbeid som ble gjort for å skape mer åpenhet, var de omreisende informasjonskampanjene som ble gjennomført på 70- og 90-tallet. Mellom 1975 og 1979 dro Geir Hagland, Per Kristian Roghell og flere rundt i både Troms og Finnmark for å spre informasjon og kunnskap om homofili [8, 9]. De delte ut titusenvis av brosjyrer og løpesedler, besøkte skoler, ble intervjuet av aviser og stod på stand i gatene [10]. De ble stort sett møtt på en god måte, både av lærere, elever og journalister. Det ble også forfatteren Gudmund Vindland da han i 1980 reiste rundt i Nord-Norge for å snakke om homofili. Han besøkte både sykehus, sykepleierskole og universitetet, og dro også rundt på flere skoler og snakket med elevene om boken “Villskudd - Sangen om Jens”: Til Løvetann 6/1980 sa han: “Det blir livlige diskusjoner de fleste stedene. Folk veit lite, men spør mye. Og jeg svarer så godt jeg kan. (...) Ellers er det ikke måte på begeistring - og faktisk: Respekt. Flere steder blir jeg invitert på klassefest på lørdagskvelden, og etterhvert er det ganske mange som alt har lest hele boka og synes den er bra.” [11]

I 1990 dro daværende leder i DNF-48 region Tromsø, Torstein Tranøy, og daværende informasjonssekretær, Kristin Vassbakk, på informasjonskampanje i Finnmark. Fylkeslegen i Finnmark betalte for turen, og Tranøy sa den gang at det var det mest omfattende framstøtet organisasjonen noensinne hadde gjort i fylket [12]. Da Tranøy og Vassbakk reiste rundt i regionen var det en nystartet gruppe i Vadsø [13], men utenom det fantes det ingen organisert virksomhet i Finnmark. Det hadde derimot gjennom DNF-48 blitt etablert “homokontakter” i fylket, nærmere bestemt i Alta, Lakselv, Vardø og Vadsø, for å skape kontakt mellom skeive i fylket med de store geografiske avstandene. I forbindelse med informasjonskampanjen i Finnmark løftet Tranøy frem hvordan nettopp fylkets geografi gjorde det vanskeligere for folk å være skeiv, med små steder hvor alle kjenner alle, hvor den sosiale kontrollen er sterk og gjør det vanskelig å stå frem som annerledes. Han understreket også at det i samiske miljøer kanskje var spesielt vanskelig å leve utenfor normen.

Skeiv i Sápmi

Vi har dessverre få kilder på hvordan det faktisk var å være skeiv i de samiske miljøene. Det er likevel noen beretninger som kan gi oss en pekepinn. I 1979 trykket Hominor et intervju med en ung, homofil same fra Øst-Finnmark. Han uttrykte seg slik: “Hverken som gutt eller ungdom merket jeg noen spesiell mild holdning til homofili. Ut av ensomheten kom jeg først da jeg fikk anledning til videreutdanning og møtte skolemiljøet i et par nordnorske byer.” På spørsmål om hva han syntes den viktigste oppgaven til HBT skulle være, sa han at det var “uten tvil å hjelpe unge homofile i de små samfunnene i Finnmark til å få noen kontaktpunkter” [14]. Synspunktene til denne unge mannen stemmer godt overens med det Tranøy og Vassbakk snakket om etter informasjonsreisen i Finnmark ti år senere; at det fremdeles var lite åpenhet om seksualitet og følelser i det samiske miljøet. På dette feltet er det behov for å lete frem flere kilder.

illustrasjon-hominor-2-79.jpg

Illustrasjon fra intervjuet. Hominor, nr. 2, 1979.
Illustrasjon fra intervjuet. Hominor, nr. 2, 1979.

Levde liv

Gjennomlesning av tidsskrifter som Fritt Fram viser at noen snakker om at det har vært vanskelig å være skeiv i utkant-Norge og i nord, mens andre gir også uttrykk for at det var et godt sted å være skeiv. I 1979 intervjuet Fritt Fram en 24 år gammel mann som hadde bodd både i Oslo og i Tromsø, og om fraflyttingen fra nord sa han: “Folk tror de flytter til paradis (...). Det er mye friskere å leve her oppe. I Oslo er det f.eks. ikke tillatt for homofile å danse på “heterofile” restauranter. Det er bedre å være homofil her oppe. Her kan homofile danse sammen på vanlige restauranter.” [15] En annen kilde sa at “Tromsø er en herlig by (...). Jeg savner ikke Oslo i det hele tatt. Tromsø har jo alltid vært en tolerant by. (...) Jeg ville ikke ha vært heteroseksuell for alt i mitt liv. Jeg har hatt det så deilig med mine mannfolk”. [16]

At det var et lite miljø i nord beskrives altså både som negativt og positivt. En kilde sa at det lille miljøet gjorde at de hadde mer tid og omsorg for hverandre, og at det var lett å komme i snakk med folk på sosiale arrangement, unge som eldre [18]. En annen kilde sier derimot at det at miljøet var lite og utvalget begrenset gjorde at mange ikke møtte opp på de sosiale treffene. [19]

Og det var mange som flyttet sørover. Til tross for at flere kilder forteller at i Tromsø var “homselivet mer integrert i samfunnet for øvrig”, var det nok blant annet “mangel på identifikasjonsobjekter samt et ønske om et mer allsidig tilbud” [17] som gjorde at regionen slet mye med fraflytting.

fest-i-kjelleren-fritt-fram-85.jpg

Illustrasjon til fest i kjelleren til reisebyrået. Fritt Fram, oktober, 1985

Men, til tross for utfordringer med fraflytting og tidvis varierende oppmøte, ble det arrangert mange fester og sosiale sammenkomster. I Tromsø vet vi at samlingssteder blant annet var Prelaten i Sjøgata [20], Aagaard-salongen [21], og kantinen i kjelleren til et reisebyrå [22].

hbt-arrangerer-sammenkomster.jpeg

Invitasjon til fest i Aagaard-salongen. Skeivt arkiv, HBT-arkivet.
Invitasjon til fest i Aagaard-salongen. Skeivt arkiv, HBT-arkivet.

Arbeidet med å kartlegge skeivt liv og organisasjonsvirksomhet i Nord-Norge er et pågående prosjekt, og vi samler for tiden inn mer informasjon. Det arbeides med egne artikler om Finnmark og om Nordland. Vi tar gjerne imot nye tips og opplysninger!

Kilder

[1] Fritt Fram, april, 1987

[2] Hominor, nr. 2, 1979

[3] Fritt Fram, nr. 4, 1976

[4] Hominor, nr. 1, 1979

[5] Løvetann, nr. 4, 1979

[6] Løvetann, nr. 4, 1985

[7] Fritt Fram, april, 1987

[8] Fritt Fram, nr. 3, 1978

[9] Fritt Fram, nr. 2-3, 1979

[10] Fritt Fram, nr. 3, 1978

[11] Løvetann, nr. 6, 1980

[12] Fritt Fram, april, 1990

[13] Fritt Fram, juli, 1990

[14] Hominor, nr. 2, 1979

[15] Hominor, nr. 1, 1979

[16] Fritt Fram, juli, 1990

[17] Fritt Fram, april, 1987

[18] Løvetann, nr. 2, 1982

[19] Fritt Fram, oktober, 1985

[20] Fritt Fram, oktober, 1990

[21] Fritt Fram, desember, 1984

[22] Fritt Fram, oktober, 1985