Stonewall

Stonewall Inn ble stengt relativt kort tid etter opptøyene, men en ny bar med samme navn åpnet i lokalene tidlig på 90-tallet. Foto: Skeivt arkiv
Stonewall Inn ble stengt relativt kort tid etter opptøyene, men en ny bar med samme navn åpnet i lokalene tidlig på 90-tallet. Foto: Skeivt arkiv
Stonewall - en bar i New York, og synonym for opptøyene som fant sted der i juni 1969. Stonewall-opprøret beskrives ofte som startskuddet for den moderne skeive bevegelsen, og har vært til inspirasjon for et stadig voksende antall Pride-festivaler verden over. Hva var det som gjorde at nettopp denne hendelsen har fått en så stor betydning?

Christopher Street

Baren Stonewall Inn lå i Christopher Street 51 - 53 i Greenwich Village på nedre Manhattan. I samlingen av historiske fotografier ved det offentlige biblioteket i New York er det første bildet av disse byggene fra 1899; den gang var det en stall her. Senere ble et fransk bakeri etablert. Fra å være et landlig område utenfor byen ble Greenwich Village gradvis mer tettbygd. Men en sterk lokal identitet varte ved, og da området skulle innlemmes i byens faste veinett protesterte beboerne. Her ute gikk veier på kryss og tvers, bygget på gamle stier, basert på hvordan folk faktisk beveget seg og ikke på en byråkratisk, konstruert plan. Beboerne fikk gjennomslag, og gamle gater og plasser ble beholdt også etter utbygging av nye gjennomfartsårer.   

Greenwich Village ble et område preget av en bohemsk livsstil, med samlingssteder for forfattere og skuespillere. Bydelen ble kjent for stor toleranse for ukonvensjonelle måter å leve på, og dette trakk skeive til området. I 1930 åpnet restauranten Bonnie’s Stone Wall i Christopher Street nr. 51 - 53. Navnet kan ha vært inspirert av Mary Casals selvbiografi The Stone Wall, som kom ut samme år og handlet om lesbisk kjærlighet. Stedet utviklet seg imidlertid gjennom de neste årene fra å ha en opprørsk stil til å bli svært respektabelt. I 1940-årene ble navnet endret til Bonnie’s Stonewall Inn, og i 60-årene til Stonewall Inn Restaurant. I 1967 var det en brann i lokalene. Da Stonewall Inn gjenåpnet etter dette, var det med homofile og transpersoner som målgruppe. Det var langt fra den eneste homobaren i byen, men det var den største, og med beliggenhet nær etablerte cruisingomåder ble den en umiddelbar suksess. 

Tidligere organisering og aktivisme

Om 1969 regnes som startskuddet for en ny og moderne homobevegelse, hadde skeive i USA organisert seg lenge før dette. Allerede i 1924 ble den første homo-organisasjonen i landet, Society for Human Rights, stiftet i Chicago. Grunnleggeren Henry Gerber var opprinnelig tysk, og han var inspirert av Magnus Hirschfeld og hans arbeid for avkriminalisering av homoseksualitet i Tyskland. Society for Human Rights ble nedlagt etter kort tid, men Henry Gerber fortsatte å engasjere seg for homofiles rettigheter senere i livet. 

I 1950, samme år som den første norske organisasasjonen for homofile ble etablert, ble The Mattachine Society stiftet i Los Angeles. Etter en splittelse i 1952 ble organisasjonen ONE til, og det første homotidsskriftet med nasjonal rekkevidde, ONE Magazine, startet opp. Tre år senere, i 1955, ble den lesbiske organisasjonen Daughters of Bilitis (DOB) etablert i San Francisco.

San Francisco ble et sentrum for tidlig homoorganisering i USA. I 1962 stiftet eiere av homobarer i San Francisco næringsforeningen The Tavern Guild, for å kunne stå sterkere i møte med politiets sanksjoner. Foreningen knyttet blant annet til seg en advokat som kunne bistå ved eventuelle arrestasjoner. Flere organisasjoner ble etterhvert etabler i byen: Society for Individual Rights (SIR), som ble etablert i 1964, var tydelig inspirert av borgerrettighetsbevegelsen, krevde like rettigheter for homofile og protesterte mot diskriminering. League for Civil Education utga publikasjonen LCE News, mens Council on Religion and the Homosexual (CRH) var en koalisjon mellom homoledere og kirkelig ansatte som ga viktig kredibilitet for homorettighetsarbeidet. Central City Citizen Council (CCCC) hjalp hjemløse unge homofile og prostituerte med å organisere seg, og de unge stiftet etter hvert sin egen organisasjon, Vanguard. I sitt tidsskrift V tok de en tone som var både konfronterende og selvbevisst. Et tidlig “Stonewall-opprør” fant også sted i San Fransisco i 1966, da en gruppe av disse unge etter et eierskifte ikke lenger var velkomne på sin stamkafé. De lot seg ikke kaste ut i det stille, men protesterte og knuste vinduer.  

Homobaren Stonewall 

På 1960-tallet gjorde streng alkohollovgivning bardrift attraktivt for organiserte kriminelle i USA. Gjennom gode nettverk og korrupsjon kunne de omgå lovgivningen og sikre seg god fortjeneste. Politirazziaer ble gjennomført med jevne mellomrom, men bareiere med gode kontakter ble varslet i forkant. 

Homofile og transpersoner hadde få steder å samles, men det fantes barer som siktet seg inn på dem som kunder - uten at det betydde at eierne selv var skeive eller hadde noen særlig omtanke for klientellet. “De elsket pengene våre, men hatet oss” sier en av informantene til Carter (2004). Som bareiere kunne mafiaen tilby et sted å samles, å danse, og en viss trygghet. At kundene ble brutalt behandlet ved politiets stadige aksjoner brydde de seg imidlertid lite om, og sårbare unge ble utnyttet til organisert prostitusjon.  

Stonewall var langt fra den eneste homobaren i New York, men den var den største, og særlig det store dansegulvet trakk mange. Baren skilte seg også ut ved å ha et bredt klientell, fra unge til godt voksne; hvite, svarte og latinamerikanere. Mange som ikke kom inn andre steder slapp inn her; ikke minst gjaldt dette de de hjemløse unge, som var en svært synlig del av miljøet. Dette var ungdom som var blitt utstøtt av sine familier og lokalmiljøer, hadde hørt om at det kunne finnes likesinnede i Greenwich Village, og funnet veien hit. De livnærte seg på tigging, stjeling og prostitusjon, og sov der det var mulig å sove. De "dragget" gjerne, men på en slurvete og humoristisk måte; litt sminke, en parykk, en stjålet gardin som kjole - en stil omtalt som “flame queen” eller “scare queen”. For dem var ikke Stonewall bare en plass for å drikke, danse og flørte; for prisen av en inngangsbillett fikk de også tak over hodet gjennom natten. 

Begrepet “60-tallet” gir assosiasjoner til frihet og sosial endring, men homofile, lesbiske, bifile og transpersoner i USA levde under et strengt undertrykkende lovverk. Lover mot “uordentlig oppførsel” (“disorderly conduct”) ble lenge tolket som at bare det at skeive møttes på utesteder, danset sammen og flørtet, var forbudt. Det var også lovfestet at enhver person måtte være ikledd minst tre plagg som samsvarte med biologisk kjønn - brudd på denne bestemmelsen kunne medføre arrestasjon. Transpersoner ble med dette til grunn utsatt for nedverdigende avkledning for “kjønnssjekker”. Homoseksuelle handlinger mellom menn var kriminalisert, og politiet drev oppsøkende virksomhet for å slå ned på dette - sivilkledd politi sjekket opp antatt homofile menn, og dersom vedkommede gjengjeldte interessen kunne han bli arrestert. 

Kontrasten mellom utviklingen i samfunnet som helhet, med stadig større individuell frihet, og undertrykkelsen og ydmykelsene skeive som gruppe opplevde, ble stadig mer påtrengende. Følelsen av at “nok er nok” lå tett under overflaten. 

Opptøyene - natt til 28. juni

Det finnes ulike beskrivelser av det som hendte utenfor Stonewall Inn natt til 28. juni 1969, både når det gjelder hendelsesforløpet og hvem som var mest aktive i opptøyene. Filmen Stonewall fra 2015 ble beskylt for både hvitvasking, klassevasking og kjønnsvasking da den fiktive karakteren som ble gjort til hovedperson i det hele var en hvit, homofil cis-mann fra gode sosioøkonomiske kår. 

Basert på en rekke intervjuer og øyevitneskildringer rekonstruerer David Carter i boken Stonewall: The Riots That Sparked the Gay Revolution (2004) hendelsesforløpet gjennom natt til 28. juni og dagene som fulgte. Han understreker at mange ting hendte samtidig og det var mange ulike grupper involvert. Men det som er klart er at det var de mest marginaliserte innenfor det skeive miljøet, de som hadde minst å tape, som var aller mest aktive; transpersoner, transvestitter, hjemløse unge. Det etniske mangfoldet som preget klientellet på Stonewall var synlig også under opptøyene, og Marsha P. Johnson og Sylvia Rivera er noen av de mange som fortjener å bli husket.  

I halv to-tiden natt til lørdag kom politiet til Stonewall Inn for å gjennomføre en razzia, bare tre dager etter de hadde ransaket baren sist. Som vanlig sjekket de for ulovlig salg av alkohol, registrerte ansatte og undersøkte kunder som så ut til å være kledd i strid med sitt biologiske kjønn. Alle gjestene, flere hundre i alt, skulle registreres ved utgangen før de fikk slippe ut, noe som tok lang tid. Men i motsetning til ved tidligere razziaer forsvant ikke folk bare stille i natten; de ble stående utenfor. En ny selvbevissthet blant homofile og transpersoner, følelsen av at nok er nok, kan ha bidratt til at de nå ikke lot seg kaste ut på denne måten uten videre. I motsetning til andre homobarer hadde Stonewall holdt det gående i flere år, og mange følte tross alt en lojalitet til stedet. Å bli kastet ut derfra var ikke som å bli kastet ut fra et hvilket som helst sted. 

Med et stort og voksende “publikum” utenfor baren, gjorde flere av de som kom ut døren et show utav det, som om de trådde ut på en scene. Det var en humoristisk stemning i det hele, i starten. En maskulint kledd kvinne var blant de som ble arrestert inne i baren. Da hun ble ført ut i en ventende politibil fulgte hun imidlertid ikke føyelig med, men gjorde motstand. To ganger klarte hun å komme seg ut av bilen igjen, før politiet bryskt fikk dyttet henne inn. Øyevitner forteller at den brutale måten hun ble behandlet på bidro til at atmosfæren endret seg, den humoristiske stemningen gikk over til sinne og frustrasjon. Flere kom nå til for å se hva som foregikk; folk som bodde i området, nysgjerrige turister. Stemningen ble stadig mer amper. Politiet ble stresset, dette var uventet, ingen hadde forestilt seg at disse folkene kom til å gjøre annet enn å forsvinne stille i natten.

Noen begynte å kaste mynter. Andre kastet ølbokser. Noen slo mot taket på politibilen og prøvde å velte den. Politiets første strategi var å ta tak i tilfeldige enkeltpersoner fra mengden og banke dem opp. Men i stedet for å vekke frykt økte dette bare sinnet i folkemengden. Politiet, bare seks personer i alt, valgte å trekke seg tilbake, inn i baren, hvor de barrikaderte dørene. Nå eskalerte situasjonen. Folk kastet stein, kastet hva de kunne finne. Slagord som “Gay Power!” og “We want Freedom!” ble ropt ut. Snarrårdige aktivister ringte avisene. Det ble tent fyr på papir som ble dyttet inn gjennom knuste vinduer. Et parkometer ble brukt som rambukk mot døren og vinduene.

Etter en tid fikk de seks politifolkene omsider forsterkninger, men heller ikke opprørspolitiet klarte å roe gemyttene eller fjerne demonstrantene. Veinettet i området, preget som det var av gater på kryss og tvers, gjorde det umulig å tvinge folkemengden bort. Politiet kunne presse dem i en retning, men ved å løpe rundt kvartalet kunne de lett komme tilbake fra en annen kant. Noen av gateungdommene gjorde også et nummer av å terge politiet; holdt rundt hverandre, danset og fremførte selvlagde, humoristiske sanger.

Nær soloppgang dabbet det hele av, og folk dro hjem. 

Opptøyene - dagene som fulgte

Men opptøyene var ikke over med dette. Senere på lørdagen samlet det seg igjen folkemengder utenfor Stonewall Inn. Gatene var blitt kostet og de knuste vinduene dekket med plater. Men nyhetene hadde spredd seg raskt i miljøet, mange kom for å se med egne øyne. Bannere med slagord ble hengt opp på fasaden. Politiet var til stede og prøvde å hindre folk i å samle seg utenfor baren, men etter hvert var det flere tusen til stede. Slagord ble ropt og sangene fra kvelden før ble sunget på nytt. Demonstratene kritiserte politiet for trakassering av homofile. Noen delte ut litteratur, mange snakket høylydt sammen om det som hadde skjedd kvelden før, og hva det betydde. Turister kom til og ble stående som støttespillere. Folk holdt hender, kysset og poserte åpenlyst. 

Demonstrantene ble etter hvert mange, og mer offensive; bilveien ble sperret for trafikk, politibiler angrepet og bosspann påtent. Opprørspolitiet ble tilkalt på nytt, og banket igjen opp tilfeldige personer i forsøket på å gjenvinne kontrollen. Først rundt halv fire om natten var protestene avsluttet og gatene ryddet for folk.   

De neste dagene var rolige. Men onsdag kveld var det nye demonstrasjoner. Avisen The Village Voice kom ut denne ettermiddagen, og mange ble provosert over måten opptøyene ble omtalt på, med nedlatende tone overfor de homofile og transpersoner. Det vakte også en veldig oppmerksomhet at politiet hadde måttet rømme og barrikadere seg inne i baren. Venstreradikale grupperinger kastet seg på i protestene, som denne kvelden innebar hærverk, påtenning av bosspann og kasting av flasker. Politiet var imidlertid bedre forberedt denne gangen, og det hele var over på en time. 

Christopher Street Liberation Day

- Det er ikke på grunn av baren vi husker Stonewall, sier Karla Jay, professor emerita ved Pace University og en av pionerene som er intervjuet i dokumentaren Stonewall - veien til Pride (2020):

Det var razziaer mot barer både før og etter Stonewall. Vi husker Stonewall på grunn av ettårsmarkeringen, fordi vi sa: Vi skal lage en marsj på årsdagen. Vi vil ikke la folk glemme dette. Det er derfor folk husker Stonewall. Men, det skader jo ikke at stedet hadde dette navnet. Det ville vært forferdelig om vi marsjerte hvert år for noe som het Pink Pussycat Inn!

Høsten 1969 ble flere nye organisasjoner opprettet, som Gay Liberation Front (GLF), Gay Activist Alliance (GAA) og RadicaLesbians. Mange opplevde The Mattachine Society og Daughters of Bilitis som for konservative og ønsket en mer tydelig, åpen, konfronterende og høylydt aktivisme. De nye homofile og lesbiske organisasjonene fant inspirasjon i borgerrettighetsbevegelsen, kvinnebevegelsen og sosialistiske idealer. Mens organisasjonene tidligere foretrakk betegnelsen “homophile”, løftet den nye bevegelsen frem det tidligere slanguttrykket “gay”. Flere nye tidsskrifter kom til, med navn som Gay, Gay Observer og Come Out

Allerede i 1965 hadde en mer aktivistisk, militant fløy vokst frem innen Mattachine - New York. Etter gode erfaringer med offentlige demonstrasjoner etablerte de en årlig markering på nasjonaldagen, 4. juli, for å minne om at det fortsatt fantes en minoritetsgruppe som manglet helt grunnleggende rettigheter. I 1969 ble homoorganisasjonene på Østkysten enige om å flytte arrangementet fra 4. juli til 27. juni, og fra Philadelphia til Greenwich Village, for å markere årsdagen for Stonewall-opprøret. 

I mellomtiden hadde en ny razzia i New York, denne gangen på baren The Snake Pit, gjort inntrykk på mange. En av de arresterte, Alfredo Viñales, prøvde å unnslippe ved å hoppe ut gjennom et vindu på politistasjonen, men falt og ble spiddet over et gjerde. Viñales overlevde på utrolig vis, men hendelsen skapte like fullt økt støtte i opinionen, der stadig flere reagerte på politiets brutale behandling av homofile og transpersoner. 

Ettårsmarkeringen for Stonewall-opptøyene, kalt Christopher Street Liberation Day, gikk over all forventning for arrangørene, og samlet flere tusen deltakere.

Pride

Hvor stor betydning hadde Stonewall-opprøret for fremveksten av den moderne skeive bevegelsen? Dette er det ulike meninger om. Den samme frustrasjonen, og den samme nye selvbevisstheten, lå til grunn for protestene den kvelden og for opprettelsen av de nye, mer offensive organisasjonene. Homofile, lesbiske, bifile, transpersoner og andre skeive ville ikke lenger finnes seg i et undertrykkende lovverk og konstant trakassering. Det var vokst frem et nytt engasjement for å gjøre noe aktivt for å endre sin egen situasjon, en ny vilje og ureddhet blant skeive til å være åpne og synlige. Kanskje kan man snakke om sammenfall i tid like mye som direkte årsak og virkning. 

Ikke desto mindre er historien om Stonewall-opptøyene et kraftfullt narrativ, om de skeive som med bare nevene - og en dose humor - gjorde motstand mot bevæpnet politi. Som sto sammen mot overmakten og ikke lenger lot seg kue. Det er en historie som ikke bare handler om de som var til stede der og da, men som skaper gjenkjennelse og identifikasjon den dag i dag for skeive verden over som kjemper mot diskriminering og undertrykkelse, og for retten til å være den de er.  

Å velge årsdagen for Stonewall-opptøyene som markering for denne kampen, og som feiring av mangfold, inkludering og kjærlighet, har vært en suksesshistorie. I dag feires Pride-festivaler i et stadig voksende antall byer og bygder verden over. I 2019, da 50-årsjubileet for Stonewall-opprøret ble markert, møtte 5 millioner mennesker opp som deltakere og tilskuere til Pride-paraden i New York, en parade det tok 12 timer å gjennomføre.  

Oppmerksomhet i Norge

30. juni 1970 meldte Dagbladet at det i New York var demonstrasjoner organisert av en gruppe kalt “Christopher Street West”, oppkalt etter en gate hvor det året før hadde vært sammenstøt mellom homofile og politiet. Dette var kanskje første gang Stonewall-opprøret ble nevnt i en norsk avis. Det kan imidlertid se ut som det først var tre-fire år senere at Stonewall ble et viktig symbol også her i landet. I januar 1973 nevner Kim Friele 27. juni-hendelsene i New York i en kronikk, også denne i Dagbladet.

Mens mindre aksjoner kan dokumenteres i alle fall i Bergen i 1972 og 1973, var det først i 1974 at skeive i Norge for alvor markerte seg med offentlige demonstrasjoner. Det skjedde ved deltakelse med homofile paroler i 1. mai - tog i Oslo og Bergen. Dette året ble også Christopher Street Liberation Day 27. juni for første gang markert i Norge. I Bodø, Drøbak, Trondheim og Bergen ble det arrangert stands, mens det i Oslo både ble holdt møte på Universitetsplassen, punktdemonstrasjon utenfor den britiske ambassaden og stands to forskjellige steder i byen. Det var imidlertid ikke noe eget demonstrasjonstog noen av stedene. Det første egne toget gikk i Oslo 27. juni året etter, i 1975. I årene som fulgte ble 27. juni markert mange steder, nå som "homofiles internasjonale solidaritetsdag". Etterhvert gikk arrangementet over flere dager og skiftet navn til Homodagene, Skeive dager og nå, som kjent, Pride.

Historien om Stonewalls direkte og symbolske betydning for den norske homokampen er ennå ikke skrevet. Hadde Stonewall betydning for arbeidet frem mot avskaffelsen av § 213 i 1972? Eller var det først i 1974 disse hendelsene ble viktige i norske skeive aktivisters bevissthet? Hva tenkte datidens sentrale aktører om utviklingen i USA; var de nye, mer offensive organisasjonene som ble etablert der til inspirasjon for arbeidet her hjemme?  

Dette er spørsmål det vil være nyttig å se nærmere på i videre forskning på norsk skeiv historie.

Kilder:

David Carter 2004: Stonewall - the Riots that Sparked a Gay Revolution. New York: St. Martin

Spears, James T. 2011. Behind the Mask of the Mattachine. The Hal Call Chronicles and the Early Movement for Homosexual Emancipation. New York: Routledge

Dagbladet. 1970. "Homoseksuelle demonstrerer. Stor aksjon i New York". Dagbladet 30.06.1970, 15.

Friele, Karen-Christine. 1973. "Om å være homofil – og å være glad for det." Dagbladet, 12.01.1973, 3.

Fritt fram nr. 14/1974 og nr. 15/1974