Arne Heli på Studentersamfundet, 1965

Arne Heli (t.h.) og hans partner Øivind Eckhoff. Foto: Arne Helis arkiv, Skeivt arkiv
Arne Heli (t.h.) og hans partner Øivind Eckhoff. Foto: Arne Helis arkiv, Skeivt arkiv
Med sitt innlegg på Studentersamfundet i Oslo i 1965 ble Arne Heli historisk. Han var den første norske homofile som sto åpent frem.

Avvikende seksualitet fra en psykoanalytisk synsvinkel var tema for rundebordsdebatten. I tillegg til Heli deltok blant andre den svenske psykiateren Lars Ullerstam, forfatter av boken De erotiska minoriteterna (1964), Finn Carling og NRK-journalisten Liv Haavik. Haavik skulle senere lage det første norske radioprogrammet om homofili. 

Arne Heli deltok i debatten under pseudonymet Ivar Selholm. Utover dette stilte han som seg selv, med sine egne erfaringer som en homofil mann. 

Det ble gjort opptak av debatten på Studentersamfunnet denne kvelden, og dette opptaket er nå digitalisert og tilgjengelig på Digitalarkivet. Arne Helis innlegg, som høstet stor applaus fra publikum, kan høres her

Et brev fra Heli til arrangørene, angående hans bruk av pseudonym, kan leses her

 

Arne Helis innlegg:

Ærede tilhørere. Omkring 3 % av landets befolkning, det vil si ca. 60.000 mennesker, kvinner og menn, er homofile, og tilhører således en seksuell avvikergruppe.

Professor Gabriel Langfeldt hadde et innlegg i Dagbladet i går hvor han hevdet at norske psykiatere, psykologer og sosiologer, går inn for å bibringe folk et mer humant syn på seksuelt avvik. Men de 60.000 kvinner og menn som jeg nevnte ovenfor, merker lite eller intet til dette arbeidet. Homoseksualitet er fortsatt belastet med tabu her i landet, og i store deler av den vestlige verden.

Hva vil det egentlig si å være homofil i Norge anno 1965?

Jeg skal prøve å komme med en liten orientering. Det er ikke så få personer med denne legning som jeg har snakket med i årenes løp. Et felles trekk hos dem alle har vært den sterke avsløringsfrykten.  Jeg har spurt meg selv: ligger det noen realitet bak denne frykten? Og jeg har funnet ut at svaret i de aller fleste tilfeller må bli et ubetinget ja. Det er en realitet, og en kjensgjerning, at forholdende på en vanlig arbeidsplass ville bli uutholdelige for den homofile, dersom hennes eller hans legning ble allment kjent. Vedkommende ville bli utsatt for så mange spydigheter, så mye sjikane og dyp forakt fra kollegers side at det alene ville være nok til å bringe en mann til å forlate jobben, hvis sjefen ikke straks hadde satt ham på porten.

Man kan for eksempel lett tenke seg det rabalder som ville oppstå på en folkeskole, dersom det kom ut at en av lærerne var homofil. Hvordan ville ikke da barnas foreldre straks blande sammen begrepene pedofili og homoseksualitet, selv om skolemannen slett ikke følte seg tiltrukket av personer som var yngre enn ham selv. Han kunne være et etisk høytstående individ, en glimrende pedagog, men like lite ville det hjelpe. Hans karriere som lærer ville være definitivt slutt. Videre ville den homofile som ble avslørt risikere at mangeårige vennskap opphørte eller døde bort i demonstrativ stillhet. At kamerater og bekjente ignorerte ham, ja kanskje ville han til og med oppleve å bli uglesett av sin egen familie.

Det finnes selvsagt homofile innen alle yrkesgrupper. Statstjenestemenn i toppstillinger, høye militære, kontorister, bønder og arbeidere. Så lenge deres homofile legning ikke blir kjent, går det bra. Men skulle den bli kjent, ville så godt som hele samfunnet fordømme ham, og dersom han skulle ta en slik situasjon innover seg, ville det være langt mer enn et menneske kunne klare å bære. Og dette utgjør det ideelle grunnlag for den homofiles avsløringsfrykt.

Det skal helst ikke snakkes eller skrives om homoseksualitet, verken offentlig eller privat. Problemet blir stort sett tiet i hjel. Finn Grodals bok ble av toppledelsen i NRK nektet omtalt, til tross for at en kjent og habil psykolog hadde sendt inn og fått godtatt i programavdelingen en anmeldelse av verket. NRK har til dags dato ikke hatt mot til å ta opp problemet homoseksualitet, mens både Sveriges og Danmarks radio har hatt flere programposter om emnet. I Danmark har man for eksempel hatt en halv times omtale og kritikk av Grodals bok, og man har også intervjuet homofile foran mikrofonen. Begge lands radiosjefer ble selvsagt utsatt for kritikk. Men de var sterke nok til å bære denne. Når vil NRK våge å komme etter?

Det er meget vanskelig å få oppbragt saklig opplysende artikler om homoseksualitet i den konservative eller kristelig orienterte presse. Forsøk har vært gjort, men stoffet er kommet i retur. En av Norges største aviser nektet å bringe en fagmanns anmeldelse av Vi som føler annerledes, med den begrunnelse at man ikke ville sjokkere sine lesere med et slikt emne.

Fra homofilt hold har det vært gjort forsøk på å komme i kontakt med psykologer, for om mulig å få dem interessert i emnet. Enkelte har sagt seg villig, men etter betenkningstid har de trukket seg tilbake, formodentlig av redsel for at folk skulle tro at de selv hadde en rem av huden, ettersom de var interessert i emnet.

Hvordan står det så til med landets psykiatere? Jeg skal her komme med noen eksempler på hva en homofil kan risikere å bli møtt med, dersom han i sin nød oppsøker en av disse. Tre venner ble tilrådd kastraksjon, som en grei og hurtig løsning på problemet. Og dette av 3 forskjellige leger. Det skulle være unødvendig å komme nærmere inn på hvilken uhyre, sjokkerende og deprimerende virkning dette hadde på de personer, som oppsøkte det de trodde var fagfolk med evner til å forstå og hjelpe dem i deres vanskelige livssituasjon. En psykiater rådet ved første gangs konsultasjon en homofil til å gifte seg. For derved å få løst hele problemet greit og enkelt en gang for alle. Denne psykiateren røpet etter mitt syn en utilgivelig ansvarsløshet. Han rådet faktisk et menneske til å utnytte et annet individ, en kvinne, som ikke ante noe om at mannen som fridde til henne følte seg tiltrukket av personer av sitt eget kjønn, og at hun kun skulle være et slags redskap for ham til å komme over på den riktige siden. En annen ting er selvsagt at et slikt råd viser en hårreisende uvitenhet om selve den homofile legnings natur. Skulle en kunne helbredes for homofili på denne enkle måten, ville ikke homoseksualiteten utgjøre noe problem i det hele tatt. Et ekteskap mellom en rent homofil mann og en heterofil kvinne er på forhånd praktisk talt dømt til å bli mislykket, og vil bli skjebnesvangert for begge parter, for ikke å tale om hvilken ulykke det ville bli for eventuelle barn.

En annen fikk det råd av en psykiater at han bare skulle holde opp å være homofil. Rådet, som sikkert ble betalt dyrt nok, kunne vært gitt av en hver person som ikke hadde det ringeste kjennskap til homoseksualitet. Men når det blir gitt av en person som kaller seg fagmann på sjelebehandling, er det intet mindre enn ufattelig, og hadde jeg ikke hatt denne historien fra en pålitelig kilde, hadde jeg nektet å tro at en psykiater kunne avsløre en så total uvitenhet om sin egen fagkrets.

Disse eksempler er ikke ment som et angrep på psykiatere og psykologer i sin alminnelighet. Jeg har kun brukt dem som eksempler på hvor stor uvitenhet man kan møte i de kretser, og hvilken sjokkerende opplevelse det må være for den homofile å bli møtt med så lite forståelse og ansvarsfullhet fra dette hold.

Personlig kjenner jeg, eller vet om, psykologer og psykiatere som kan vise en meget stor innlevelsesevne. Som har studert problemet inngående, og som derfor kan være til stor hjelp for en person med en sjelelig konflikt.

Den kristne homofile er kanskje i den vanskeligste situasjon enn noen annen i denne gruppen. Jeg har snakket med enkelte troende homofile. Kirkens fordømmende holdning til homoseksualitet betyr selvsagt for dem en belastning som bare de færreste utenforstående formår å sette seg inn i. Enkelte geistlige kan nok akseptere det faktum at selv kristenfolk kan ha en annen legning. Men de angivende blir alltid møtt med kravet om total avholdenhet. Dette vil i praksis si at den kristne homofile også bør avholde seg fra kontakt med likesinnede, for å unngå fristelsen til å synde. Han blir altså i realiteten gående helt kontaktløs, og må bære sitt kors uten håp om noen gang å få tilfredsstillet sitt behov for kontakt med personer som har de samme problemer som ham selv.

Det er også en annen side ved det homofile problem som jeg må ta med her: den invertertes vanskeligheter med å få kontakt med likesinnede. Bare det å oppspore og komme i kontakt med følelsesfeller byr på vanskeligheter som i mange tilfeller må være uoverstigelige. Jeg sikter her først og fremst til de som bor på landet, eller i en småby. I og med at den homofile skjuler seg for omverdenen, skjuler han seg også for sine egne. Jeg har snakket med folk på 50-60 år som aldri tidligere har vært i kontakt med en følelsesfelle, og som ikke har betrodd seg om sin legning til en eneste levende sjel. Ingen homofil kan vel unngå i årenes løp å komme i kontakt med personer han vet eller føler hører til hans art. Men derfra, og til å bryte isen og snakke ut, vil det som regel være et meget langt sprang. For dem som bor i en storby, stiller problemet seg noe annerledes. Forutsatt at de ikke er alt for fryktsomme eller innstiller seg på fullstendig resignasjon, for eksempel av religiøse grunner, vil de før eller senere komme i kontakt med likesinnede. De venner som da som smått om senn dukker frem, vil bare sjelden slumpe til å kunne dekke ens behov for alminnelig sjelelig og åndelig kontakt på en tilfredsstillende måte.

Og jeg må også til slutt komme med et annet sentralt punkt, nemlig den homofiles følelsesliv. Det er dessverre en utbredt misforståelse at den homofile mann ene og alene går rundt med et fysisk begjær etter en annen mann. Dette er en fullstendig feilvurdering av homofile. Den inverterte har selvsagt det samme behov for sjelelig kontakt med et annet individ, som den heterofile. Og i denne forbindelse vil jeg gjerne si at etter å ha lest herr Ullerstams bok og hørt ham i dag, så virker det på meg som om legen prøver å adskille det seksuelle fra det rent menneskelige. At han betrakter det som to forskjellige faktorer som ikke har noen innbyrdes sammenheng.